Kategorier
Intervjuer Nyheter Ukategorisert

En prat med Gullberg & Bogstadløkken, den feministiske bokhandelen Oslo trenger

av Elise Lystad

Lasso har tatt en kjapp prat med radarparet som står bak den relativt nye bokhandleren Gullberg & Bostadløkken. Bokhandleren ligger rett ved Kiellands Plass, og er del av det feministiske kollektivet Kingso 4 sammen med det feministiske Tidsskriftet Fett og forlaget Brød og Roser. Bokhandleren åpnet mens pandemien fortsatt var i full sving, og det er noe av det vi har diskutert med dem.

Hvem er dere bak bokhandelen? 

Vi er Johanne Gullberg Reinertsen og Ida Pallin Bostadløkken

Bokhandelen hadde ikke blitt til i sin fysiske form uten resten av kollektivet i Kingos Gate 4 som består av Tidsskriftet Fett og forlaget Brød & Roser.

Gullberg og Bostadløkken utenfor Kingos gate 4.

Hva fikk dere til å starte bokhandel?

Vi ønsket å tilby et positivt svar til det vi så på som en skjevhet i norske bokhandlere. Vi så at på de fleste anbefalinger, prislister, topp ti lister og bestselgerlister var to tredjedeler av bøkene skrevet av menn. I tillegg så vi at disse listene i stor grad var fylt av hvite, vestlige, heterofile forfattere og vi ønsket å kunne vise frem mangfoldet i litteraturen. Å kunne fylle hyllene med stemmer som kanskje ikke får plass i den gjengse norske bokhandel har lenge vært en drøm og det er utrolig gøy å få prøve seg.

For begge har det også vært viktig å kunne tilføre noe nytt og spennende, og nødvendig til Oslo.

Hva er det mest givende med å ha selvstendig bokhandel?

Det mest givende er å få treffe kunder, å få snakke med ivrige lesere som bryr seg som vi gjør om politikk, idealisme og aktivisme. I tillegg til å kunne lese, snakke og fremme fantastisk litteratur hele dagen!

Hvordan har pandemien påvirket måten vi leser på?

Bokhandelen har kun vært åpen under pandemien så vi har ikke noe referanse for hvordan vi leste før. Men før siste lockdown var det mange ambisiøse lesere innom som kjøpte klassikere og store verk. Etterhvert merket vi at det ble mer korte bøker og novellesamlinger.

Hvilken godt kjent bok syns du er overvurdert?

Alle bøkene skrevet av forfatteren Jon Kalman Stefansson. Det er så mange andre stemmer som gir en ny verdensforståelse at det ikke gir oss så mye å lese de samme gamle. Vi vil ha mer mangfold i litteraturen. 

Hvilken lite kjent bok syns du burde være mer lest? 

Sula av Toni Morrison – en liten perle av en bok om morskap og vennskap. 

Har dere noen arrangement eller arbeid for å øke leseglede? Hvordan arbeider dere med formidling? 

Vi er aktive på sosiale medier. Der poster vi løst og fast, høyt og lavt. Vi leser begge mye og vi deler alle våre lesetips fortløpende. Vi lytter i tillegg til mange podkaster om litteratur som vi deler med våre følgere. Spør folk oss om tips i butikken kan vi holde det gående lenge, altfor lenge. Litteraturformidling er utfordrende og veldig morsomt å holde på med og vi lærer stadig om nye måter å nå ut på. Angående arrangementer så er det absolutt noe vi har på vår agenda. Vi vil holde lesesirkler og skrivekurs. Vi vil ha høytlesning og paneldebatter og nå som hverdagen virker til å være på vei tilbake gleder vi oss til å begynne med arrangementer.

Du kan finne ut mer om bokhandelen på deres nettside, eller facebook eller instagram.

Kategorier
Bidra!

INDRE/YTRE UTLYSNING

Hva er indre og ytre egenskaper? Kan man skille mellom dem? I konkret forstand, ja. Men hva skjer når begrepene treffer metaforens verden, når man for eksempel står der «med sitt hjerte blottet»? I det abstrakte vil det indre og det ytre ofte gli inn i hverandre, og dikotomien blir en dualisme. Kanskje deler dette parforholdet egenskaper med andre og lignende begreper, som psykisk/fysisk eller sjel/kropp, men indre/ytre kan romme så mye mer. Når Charles Bovary ser inn i øynene på Emma, ser han kun hennes brune iriser og sitt eget speilbilde reflektert i dem, mens når Emma Bovary ser inn i Leons øyne, oppstår det «en brusing i hodet, som om deres stirrende pupiller sendte ut hørbare signaler […] og fortid og fremtid, minner og drømmer — alt inngikk i denne ekstasens sødme». Slik kan forståelsen av det indre og det ytre utarte seg forskjellig. Den realistiske legen ser kun ser den objektive, fysiske overflaten, og den drømmende Madam Bovary lar den ytre verden speile hennes indre verden på en slik måte at hun, i likhet med Don Quijote, sliter med å forstå skillet mellom de to. Og kanskje finnes det ikke noe skille? Kanskje vil vi aldri kunne forstå verden i seg selv (Ding an sich), bare hvordan verden fortoner seg for oss (Ding für mich)?

I alle tilfelle er litteraturen det rette stedet for å utforske disse spørsmålene, så send inn ditt bidrag til litteraturtidsskriftet.lasso@gmail.com innen 22. august!Vi tar imot dikt, noveller, romanutdrag, dramatikk, essays og mer. Pass på at bidraget ikke overskrider 5 sider i Word (Times New Roman, 12pkt, 1,5 linjeavstand)

Kategorier
Anmeldelser

Lasso Leser: bokanbefalinger til Pride

I disse dager feires Pride med full fanfare, og derfor har vi i redaksjonen satt sammen en liste anbefalinger til god, skeiv litteratur. Med ønske om en god pride-feiring!

Rapture (2005) av Carol Ann Duffy

When did your name / change from a proper noun / to a charm?

Rapture er en diktsamling om kjærlighet i ulike former. Den handler om alt det vakre, og alt det vonde. Diktene er lett tilgjengelige, men boken passer både erfarne diktlesere og nybegynnere. Diktsamlingen ble i 2005 vinner av T.S. Eliot-prisen.

  • Maja i Lassoredaksjonen

Maurice (1971) av E.M. Forster

Boka ble originalt skrevet i 1914, og er derfor en av de tidlige homofile romanene, men den ble først utgitt i 1971, etter Forsters død. Dette er en av mine yndlingsbøker, delvis på grunn av konteksten den ble skrevet i, men mest på grunn av hvor vakkert Forster skriver, og hvor kjærlig han skildrer karakterene sine og særpregene deres. Maurice er et tidlig eksempel på en fortelling om personer av samme kjønn som forelsker seg som likevel får en lykkelig slutt, og trosset litterære normer som tilsa at homofil kjærlighet måtte lede til ulykke i fiktive verk. Dette er en skeiv klassiker det virkelig er verdt å plukke opp i juni!

  • Lee i Lassoredaksjonen

Mamma, kone, slave (2013) av Linda Klakken

Kampskrift og kjærlighetsdikt. Mamma, kone, slave handler om hvordan vi reduseres til markører i møtet med andres blikk, det handler om å befinne seg i og bryte ut av det streite, norske blikket på skeivt samliv. Det handler også om hvor god og sår kjærligheten kan være, i lesbiske forhold spesielt, men i et mellommenneskelig forhold generelt. Rå og gode dikt i en nyenkel og likefrem språkstil. Dette var Klakkens litterær debut.

  • Alexander i Lassoredaksjonen

Yoona (2019) av Caroline Ugelstad Elnæs

En nydelig debut som utforsker identitet og annerledeshet i en drømmeaktig og absurd hverdag. Yoona er resepsjonist i Oslo og vi følger henne gjennom stadig mer uvirkelige situasjoner der skillet mellom det ekte og det imaginære blir stadig mer visket bort. Stemningen i boka minner om Murakami, minus de objektifiserende tendensene, og jeg gleder meg til å lese neste bok Elnæs gir ut. En fin bok å lese nå som det er pride.

  • Elise i Lassoredaksjonen

kom hjem når sorgene har løpt forbi (2013) av Ylva Ambrosia Wærenskjold

Wærenskjolds debutroman er og forblir en stor leseopplevelse. Både når det kommer til skeiv litteratur og litteratur generelt. Wærenskjold skriver vekselsvis hjerteskjærende og hjertevarmende om forholdet mellom hovedpersonene Karen og Heli, med stigende temperatur. Den intense kjærligheten mellom dem, glir langsomt, og nesten umerket, over i vold. Og når den enes lillesøster kommer inn i bildet og må forsørges, blir det enda mindre plass til ømheten som i utgangspunktet brakte dem sammen. Wærenskjolds språk veksler mellom prosaiske scener, og poetiske og oppstykkede setninger med enorm intensitet og driv. Det er en kort, men meningstett bok, som sitter igjen i deg i lang tid etter at den siste siden er lest.

In at the Deep End (2019) av Kate Davies

Julia er i midten av tjueårene og føler seg fanget i en kjedelig hverdag. Hun har ikke hatt sex på tre år, og klarer å «ødelegge» penisen til et one night stand. Vennene hennes har sine egne problemer, og psykologen hennes gir henne råd hun ikke har bedt om. Men en kveld blir livet hennes snudd på hodet … Julia blir sjekket opp av en selvsikker lesbisk kunstner, og hun oppdager en ny side ved seg selv. Hun finner tilhørighet i det skeive miljøet i London, og livet ser ut til å gå på skinner. Samtidig opplever hun å befinne seg i et forhold hvor hun stadig må sette sine egne ønsker til side. In at the Deep End er en morsom, sexy og intens roman om lyst og kjærlighet. Samtidig er det en roman som handler om det å være i et forhold med en kontrollerende og manipulativ person, men også om det å komme seg ut av det. Det er en god bok, som gjør seg godt som sommerlektyre.

  • Maja i Lassoredaksjonen

Peaces (2021) av Helen Oyeyemi

Jeg vil gjerne anbefale «Peaces», den nyeste romanen til Helen Oyeyemi – en av mine favoritforfattere. Den 36 år gamle britisk-nigerianske forfatteren har rukket å utgi 8 bøker og man bør lese hver eneste en. Oyeyemi er et oppkomme av oppfinnsomhet, humor, uanstrengt stilistisk eleganse og empati. Romanen «Peaches» har alt dette. Den handler blant annet kjæresteparet Otto og Xavier, en tam mangust og en av litteraturens merkeligste togturer. Les, les, les!

  • Julia Wiedlocha, Lasso-alumni

Råd til dei elskande (2018) av Julian Talamantez Brolaski

Skal man dømme ut fra lyden i gata, kan det virke som det har gått ganske stille for seg i den norske resepsjonen av poeten, lingvisten og countryartisten Julian T. Brolaski. Men ikke la deg lure, dette er en kjellerfest full av svette kropper, sterke rytmer og kjente fjes. Brolaskis diktsamling, som i tittelen lett kan forveksles med en ukebladartikkel, er en skattekiste for enhver som er opptatt av dikt. Her er referanser til Ovid, Catull, Shakespeare og bibelen, så vel som Ricky Martin, Usher og Ikea. Brolaski viser at ingenting er for høyt eller lavt til å skrives om, og det skulle vel bare mangle når man har valgt å dikte om kjærligheten? Homoseksualitet og kjønnsskeivhet blir her tematisert, uten at tekstene blir mindre universelle av den grunn.

  • Alexander i Lassoredaksjonen

The Rain Wild Chronicles (2009-2013) av Robin Hobb

Fantasy og skeivhet i kombinasjon er tilfredsstillende på samme måte som et maleri med farger som komplementerer hverandre perfekt. De hører sammen. Da Robin Hobb begynte på The Rain Wild Chronicles hadde hun allerede etablert et rikt og magisk univers, men serien står nydelig på egenhånd, og det er vakkert å lese om hvordan karakterene finner seg selv mens de utforsker magien i sin egen verden. Skeivheten i The Rain Wild Chronicles er noe mer eksplisitt enn i Farseer-trilogiene og The Liveship Traders-trilogien, men den er alltid tilstede. Hobb skriver høy fantasy i egen klasse, med et rikt karaktergalleri og vakre og levende skildringer av drager, magi, og indre liv.

  • Lee i Lassoredaksjonen

Girl, woman, other (2019) av Bernardine Evaristo

Et narrativ flettet sammen av ulike menneskers historier: Storbritannia i nåtiden, fremtiden og i historien. Evaristo har kapasiteten til en brilliant sammenfletting av ulike menneskers forståelse av verden, og i prosessen får leseren et glimt av hvor ulike vi er og hvor fint det kan være. Fortellingen spanner flere generasjoner, og det er en sterk litterær opplevelse fordi menneskets betydning når de er sammen står i sentrum.

  • Elise i Lassoredaksjonen

Physical (2014) av Andrew McMillan

Brakdebuten til den nord-engelske poeten Andrew McMillan (1988-). Diktene hans er akkurat det tittelen lover: Fysisk tilstedeværende både i språket og i reaksjonene til leseren. De konkrete bildene av lemmer, svette, kveling, piss, kuk og kyss, gjør det til en intim, sårbar og sensuell leseropplevelse som tar deg inn i de mørkeste krokene av soverommet og herregarderoben. Dette er like mye en undersøkelse av maskulinitet som homoseksualitet, utført med nidkjær litterærbevissthet og en eksepsjonell poetisk modenhet. En fantastisk sommerbok («In the dry heat of July we bend our bodies beyond / their normal boundaries»)! Samlingen ‘Physical’ vant både Aldeburgh First Collection Prize og Guardian First Book Award i 2015.

  • Alexander i Lassoredaksjonen
Kategorier
2020 FREMMED

Jeg ved hvem De er

en undersøkelse av fortellermotivet i Hamsuns novelle «Livets røst»

Av Simen Bugge 

«Disse historier er skrevne i den så yndede jeg-form. Gid den ikke var, gid mennesker kunne holde deres jeg udenfor deres bøger!»[1]

Jeg skal ikke her, over hundre år for sent, komme med et motsvar til denne ytringen som et innlegg i en – i hvert fall i sin opprinnelige form – for lengst forstummet debatt. Grunnen til at jeg nevner den er derimot trangen til å dele gleden jeg følte da den ved en tilfeldighet kom meg for øye; uttalelsen tjener nemlig som forklaring på hvorfor Hamsuns kortprosasamling Siesta fra 1897 er den avgjort styggeste boken jeg har i min besittelse. Full av halvveis løse ark og med tittelbladet vansiret av mugglignende flekker, er det et under at den i det hele tatt henger sammen. Bladenes rander minner om avispapir man har kastet i peisen som i sin oppsetsighet nekter å godta sin nye tilværelse som aske; i frykt for at den hvert øyeblikk ville smuldre opp mellom fingrene mine, våget jeg i starten nærmest ikke engang å røre ved den. Jeg trosset uansett frykten og bladde i boken – den kunne da vanskelig bli styggere enn den allerede var – for å oppdage at inngangsnovellen, «Dronningen av Saba», som den eneste er full av understrekninger og kommentarer rablet ned i margen, skrevet med et trykk på blyanten så stort at den enkelte steder nærmest er gått gjennom papiret – som var den ført av en livstrett gymnaslærer, frustrert over å måtte kaste bort tiden på å rette nok en elendig stil.

Den insisterende, sentens-klingende dommen jeg har nevnt ovenfor er hentet fra Edvard Brandes’ anmeldelse av Siesta, hvor storparten av spalten går med til å angripe den litterære jeg-formen i alminnelighet, og novellen «Dronningen av Saba» i særdeleshet[2]. Og hvem har Siesta-utgaven tilhørt? – jo, selvfølgelig ham. Med Edvard Brandes’ eiersignatur på tittelbladets hjørne, øverst til høyre, forstod jeg så snart jeg hadde lest anmeldelsen at min skamferte utgave ikke er annet enn det materielle vitnesbyrd om den frustrasjon Brandes åpenbart må ha følt da han leste boken.

Jeg trodde imidlertid også – i min villfarelse, skapt av et behov for sammenheng – at Brandes’ anmeldelse ville tilfredsstille min stadige undring over Hamsuns intensjon bak å plassere en viss «forfatter H***» i novellen «Livets røst» fra hans påfølgende kortprosasamling Kratskog (1903)[3]. Denne novellens historie kan kort sammenfattes slik: forfatteren H*** forteller om hvordan han kvelden i forveien flanerte på bulevarden i København og der møtte en kvinne ved navn Ellen, i hvis leilighet de to ender opp med å bli erotisk bekjent, imens hennes nylig avdøde ektemann fremdeles ligger i naborommet – noe H*** først oppdager morgenen etter. I Norge vekket «Livets røst» i sin samtid sterke reaksjoner, og førte blant annet til at Hamsun ble fratatt et stipend[4]. Om enn ikke like provoserende i dag som da den først ble utgitt, må historien om H***s kuriøse eventyr fortsatt kunne kalles oppsiktsvekkende. Jeg må like fullt innrømme at det spørsmålet jeg satt igjen med første gang jeg leste «Livets røst» ikke gjaldt dette oppsiktsvekkende narrativet; snarere kunne jeg ikke slutte å spørre meg selv: «Hvorfor plasserer Hamsun, som lett vil kunne forenes med denne «forfatter H***», seg selv i fortellingen? Var den ikke, i sin samtid, allerede provoserende nok?»

Kanskje er det ikke historien i seg selv som burde være fokuset i en diskusjon av «Livets røst». «Motivet var ikke nyt» poengterer Peter Brask i sin analyse av novellen[5]. I denne analysen – som han heller utvikler til en krattskog av binærtrær – blir det kun med påpekningen. Men det kan kanskje argumenteres for at motivet således, i egenskap av allerede å være kjent, mister noe av sin betydning. Hamsuns novelle har nemlig en slående likhet med historien om enken fra Efesos i Satyricon[6]. Historien er en av poeten Eumolpus’ anekdoter om kvinnens lettferdighet, fortalt for at «den festlige stemningen [ikke] skulle kveles av mangel på muntre historier»[7]. Det Eumolpus ville eksemplifisere med sin beretning, var at det ikke fantes «den kvinne som var så kysk […] at ikke en fremmed mann kunne gjøre henne helt vill av lidderlighet»[8], selv ikke om hennes ektemann skulle ha dødd kun få dager i forveien. Likheten med den konklusjon H*** runder sin fortelling av med er påfallende: «En Mand har en Kone, hun er tredive Aar yngre end han, han faar en langvarig Sygdom, han dør en Dag. Og den unge Enke puster ud»[9]. Likheten kommer muligens enda tydeligere frem om man tar i betraktning den versjon av «Livets røst» som ble publisert i Basta, der avslutningen, og med den H***s konklusjon, er lenger: «Den unge Enke puster ud, Livet raaber til hende med sin dejlige Galskab, hun adlyder dets Røst og svarer: jeg kommer[10]»[11]. Det tittelen «Livets røst» – sett i lys av denne opprinnelige avslutningen – betegner, synes å samsvare med den røst som i Satyricon tilhører enkens tjenestepike: «Vil du ikke komme tilbake til livet? Vil du ikke riste av deg denne kvinnelige misforståelsen og nyte lysets gleder så lenge du har anledning? Dette liket som ligger her burde være som en tilskyndelse til deg om å leve!»[12].

Godt – motivet er åpenbart kjent. Men det er et annet likhetstrekk ved de to tekstene som er av betydelig interesse: vi har i begge tilfeller med en forestilt muntlig fortellersituasjon å gjøre. Og i likhet med Eumolpus’ muntre historie, er også H***s fortelling satt inn i en ramme: «Forfatteren H*** fortæller». Om enn minimal, idet den kun utgjøres av tre ord, synes rammefortellingen å ha en viktig funksjon, noe som er utgangspunktet for blant annet Atle Skaftuns analyse av novellen[13]. Det er imidlertid fokuset på et bestemt aspekt ved denne rammefortellingen som jeg trodde sammen med Brandes’ anmeldelse skulle tjene som svar på Hamsuns intensjon bak å navngi fortelleren etter seg selv; nemlig hvem det er som forteller. H*** er i likhet med poeten Emoulpus dikter. Men han er ikke bare en dikter; han faller også inn under kategorien flanør. Brask merker seg likheten mellom H***s slentring på bulevarden og den beskrivelse Nagel i en av sine anekdoter gir av seg selv som flanør i Mysterier:

Jeg driver nu og da omkring i Gaterne, jeg ser paa Mennesker, utvælger mig en enkelt Person, som jeg forfølger i Frastand og ser hvor han endelig blir av tilslut. Jeg skyr ikke at gå like ind i Huset og opover Trapper for at se hvor han blir av tilslut. Om Nætterne i store Byer er dette overmåte interessant og kan føre en ind i de mærkeligste Bekjendtskaper. Naa, det taler vi ikke om![14]

At H***s nattevandring fører inn i et merkelig bekjentskap, er det ingen tvil om; beskrivelsen kunne passet like godt til H*** som til Nagel. Men beskrivelsen er ikke bare interessant for så vidt som den passer til H*** som flanør; flanøren har nemlig også mye til felles med dikteren. I Baudelaires prosadikt «Massene» sammenstilles disse to aspektene ved typen H***; dikterens vesen beskrives som flanørens:

Det er ikke alle gitt å ta et bad i mengden: å nyte massene er en kunst, og bare den kan gjøre det, på menneskeartens bekostning og i en svir av livskraft, som allerede ved sin vugge fikk besøk av en fe som ga ham sans for forkledning og maskering […] Poeten nyter det uforlignelige privilegium at han etter behag kan være seg selv og en annen. Som disse omstreifende sjeler som leter etter en kropp, kan han tre inn, når han ønsker det, i hvilken som helst skikkelse. […] Ethvert yrke, enhver glede og enhver sorg som tilfellet byr frem for ham, tar han til seg som var de hans egne. Hva menneskene kaller kjærlighet er noe meget smått, meget begrenset og ynkelig sammenlignet med denne uutsigelige orgie, denne sjelens hellige prostitusjon som gir seg helt og fullt hen gjennom poesi og barmhjertighet i møte med det uforutsette som viser seg, den ukjente som drar forbi.[15]

Det er dette «uforlignelige privilegium» Brandes med sin anmeldelse fratar Hamsun. Jeg-formen, mener Brandes, som selvbestaltet representant for den jevne leser, gir ikke leseren annet valg enn å bak all forkledning og maskering finne forfatteren selv: «Der gives ingen så påtrængende […] form. Påtrængende, fordi læseren tvinges til at opkaste en række gisninger, om hvem dette fortællende jeg, for hvem han skal interessere sig, kan være, og fordi han i almindelighed nødes til at standse ved forfatteren selv som jeg’ets indehaver.»[16]

Dette er en holdning som ligger den moderne leser fjernt. Men at Brandes hadde denne oppfatningen, er forståelig; hans egen diktning tilhørte den realistiske tradisjonen, der jeg-et gjerne opptrer når det er satt inn i en større rammefortelling som tillater det å bli identifisert som en tredjeperson. Jeg-formen i prosadiktningen er derimot et resultat av et behov som oppstod med modernismen, noe Obstfelder gjør rede for i sitt essay «Jeg-Formen i Litteraturen», som faktisk er et motsvar til den selvsamme anmeldelsen: «Jeg-Formen er født af Trangen til at gaa helt til Bunds i det Menneske eller den enkelte Sindstilstand, man ser for sig.»[17]. Og det var jo nettopp dét Hamsun ville med sin diktning; å skildre det moderne menneskets sjelsliv.

I «Livets røst» er det som nevnt en rammefortelling, men den potensielle distansen Hamsun skaper til fortellerstemmen i novellen ved å ved hjelp av denne la en annen, nemlig H***, ta ordet, oppheves naturligvis av at den som tar ordet er hans navnebror. Men kan ikke invitasjonen til å identifisere hans navnebror med ham selv også skape en distanse? Skaftun påpeker dette i sin analyse ved å forestille seg novellen som en faktisk muntlig fortellersituasjon: «Hvordan ville tilhørerne oppfatte denne rammesituasjonen? Er det ikke nærliggende å tenke seg at de ville oppfatte den som fortellerens mildt ironiske distanse til egen fortellerstemme?»[18]. «Livets røst» er åpenbart en skreven tekst, men spillet med egen identitet vil, slik jeg ser det, oppfattes på samme måte av det lesende publikum.

Likheten mellom Hamsun og H*** begrenser seg imidlertid ikke bare til navnene; i likhet med H*** bodde også Hamsun i Bredgade[19], og han var selv stamgjest på kafeen Bernina[20]. «[Det ville] være indiskret at identificere jeg med hr. Hamsun, […] men hvorfor da påtrænge os spørgsmålet ved at henstille jeg som en art halvtåbenbaret inkognito?»[21] uttaler Brandes i sitt angrep på «Dronningen av Saba». Hadde disse ordene vært rettet mot «Livets røst», hadde det åpenbart vært belegg for dem. Men jeg tør påstå at den oppfordring Hamsun gir leseren til å oppfatte novellens jeg som et «halvtåbenbaret inkognito» er selve intensjonen bak hans spill med egen identitet; H*** får funksjon av «en slags selvfordobling»[22]. Samtidig med at H*** innser at Ellen vet hvem han er, idet hun vet hans adresse, nemlig Bredgade, blir også H***s identitet «avslørt» av leseren: «De bor i Bredgade? Hvordan ved De det? spurgte jeg overrasket. Jeg ved hvem De er, svarede hun. Pause.»[23]. H*** nyter ikke lenger flanørens forutsetning; at han er den fremmede fremmed. Parallelt med at H*** mister det privilegium han som flanør har i egenskap av sitt inkognito, mister altså Hamsun det privilegium han har som forteller; «at han etter behag kan være seg selv og en annen»[24].

Med andre ord – «Livets røst» ville vært det perfekte subtile motsvar til Edvard Brandes’ anmeldelse, noe jeg i en stund også trodde; Hamsun kunne for alt jeg visste ha fått ideen til teksten da han leste morgenavisene på Bernina den 27. juni 1897[25]. Hvor stor min skuffelse var da jeg oppdaget at den første versjonen av «Livets røst» utkom et år før Brandes skrev anmeldelsen, kan du selv forestille deg[26]. Hamsuns utfordring av grensen mellom fiksjon og virkelighet i novellen kan kanskje uansett leses som et innlegg i en større debatt, idet denne utfordring kan leses som hans debattering av forholdet mellom seg selv som historisk person og forteller. Men kan hende er den når alt kommer til alt ikke annet enn et produkt av enn vill idé unnfanget i djævlepunch-rus under ett av Berninas veldige symposier[27]. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at jeg ikke tør tenke på hvilken forfatning min førsteutgave av Kratskog ville vært i – om også den hadde tilhørt Edvard Brandes.

Litteraturliste

Baudelaire, Charles. Prosadikt. Oversatt av Tore Stubberud. Oslo: Dreyers forlag, 1981.

Brask, Peter. «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’». I Norsk Litterær Årbok 1989, redigert av

Skei Hans H, 155-187. Oslo: Samlaget, 1989.

Hamsun, Knut. Knut Hamsuns brev 1879-1895, redigert av Næss Harald S. Oslo:

Gyldendal, 1994.

Hamsun, Knut. Kratskog. København: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903.

Kirkegaard, Peter. Knut Hamsun som modernist. København: Medusa, 1975.

Obstfelder, Sigbjørn. «Jeg-Formen i Litteraturen» Illustreret Tidende. 19.08.1900.

Petronius. Satyricon. Oversatt av Kjell Arild Pollestad. Oslo: Cappelen Damm, 2014.

Rottem, Øystein. Vårt København. Norske forfattere i Kongens by. Oslo: Forlaget Press,

2000.

Skaftun, Atle. «’Livets røst’ og livet rundt: dialogiske relasjoner mellom ramme og det

innrammede». Nordlit 2000 (Vol. 4 (2)): 65-90. DOI: 10.7557/13.2106.

  1. Se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  2. Ibid

  3. Hamsun, Kratskog (Kbh: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903), 215-224

  4. Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 155

  5. Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 156

  6. Se: Petronius, Satyricon (Oslo: Cappelen Damm, 2014), 150 ff

  7. Ibid, 151

  8. Ibid

  9. Hamsun, Kratskog (Kbh: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903), 224

  10. «jeg kommer» – i dobbel forstand?

  11. Se: Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 156

  12. Petronius, Satyricon (Oslo: Cappelen Damm, 2014), 153

  13. Skaftun, «’Livets røst’ og livet rundt»

  14. Se: Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 159

  15. Baudelaire, «Massene», 35-36

  16. Se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  17. Obstfelder, «Jeg-Formen i Litteraturen»

  18. Skaftun, «’Livets røst’ og livet rundt», 85

  19. Se: Hamsun, Hamsuns brev 1879-1895 (Oslo: Gyldendal, 1994), 249

  20. Ibid, 271

  21. Se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  22. Se: Skaftun, «’Livets røst’ og livet rundt», 85

  23. Hamsun, Kratskog (Kbh: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903), 219

  24. Baudelaire, «Massene», 35

  25. Dagen da E. Brandes’ anmeldelse stod på trykk i Politiken, se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  26. Novellen ble først publisert i Simplicissimus 25. april 1896, se: Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 155

  27. Hamsun var kjent for å leve et utsvevende liv i København på 1890-tallet, som deltager i de mange symposier på kafeen Bernina og anfører for Bacchustog gjennom Københavns gater. Hans «djævlepunch» bestod av 17 forskjellige slags brennevin; «Drik, for Satan! brølte Hamsun, og herrene drakk …». Se: Rottem, Norske forfattere i Kongens by (Oslo: Forlaget Press, 2000), 146

Kategorier
Anmeldelser

Lasso leser dramatikk!

Anton Tsjekhov er et navn man i vår tid kanskje først og fremst forbinder med begrepet «Tsjekhovs pistol», som illustrerer hvordan spenning i dramaturgi først skal etableres for deretter å få en forløsning senere i fortellingen. Stykket Kirsebærhaven, hans siste stykke, har ikke så mange pistoler i seg. Til gjengjeld har den nok av biljardkøer, sylteagurker og en eiendom som skal tvangsauksjoneres. Som leser blir man sittende å undre seg over disse menneskene som valser inn og ut av rommene, hvem er de og hvordan har de havnet i denne situasjonen. De sliter med å kommunisere seg imellom, og det blir mye rot. Men alle er enige om at eiendommen, og den tilhørende hagen må reddes på ett eller annet vis. #lassoleser #Tsjekhov #sylteagurk

Erik Mathias Mamen

Kategorier
Ukategorisert

FREMMED #4 2020

Fremmed. Ordet står fort for oss som noe uinnbydende og uvedkomment. Kanskje til og med skremmende? Vi mennesker har lenge latt oss lede av den primale frykten for det ukjente. Det fremmede bringer uro, som ringer i et stille vann, og kanskje er det nettopp derfor forfattere ofte ønsker å ta for seg nettopp den fremmede. Det fremmede blikket kan røske opp i gitte sannheter og forventede verdensfremstillinger, det vante, og snu det hele på hodet på en sannsynlig og troverdig måte. Her får Dostojevskis Fyrst Mysjkin og Hamsuns Nagel samme ikonoklastiske rolle som bibelens Jesus skikkelse. Men den fremmede kan også være en som faller fullstendig utenfor samfunnet, som Kafkas Georg Samsa som blir en bille, eller Mary Shelleys Monster (som i boken er nokså talefør). Kvinner og minoriteter er også ofte blitt utsatt for det fremmede, gjennom det vi kaller «normalen». De tvinges inn i et patriarkalsk eller vestlig narrativ, med smale roller som de enten må tvinges inn i eller føle konsekvensene av å ikke adlyde.

Les FREMMED her

Nummeret er illustrert av Aronia M. Nilssen

Kategorier
2020 Debatt KRENKA

Gråsoner i kunsten, om menn

Av Elise Lystad

«Han er en av landets største kunsttalenter og bare måneder unna sitt livs viktigste utstilling, det som skal bli hans store gjennombrudd. Fra i morgen mener han alvor. (…) Og er det ikke slik at sann suksess bare kan måles etter to parametere, hvor god du er til å lure andre og hvor god du er til å lure deg selv?» Slik lyder baksideteksten fra Bra kunst om menn av Ellen Emmerentze Jervell. Sagt i klartekst er Magnus anklaget for overgrep, og tematikken i boka er #metoo. Men trenger vi en bok der perspektivet til en anklaget overgriper står i sentrum? Før jeg leste denne boka ville jeg sagt nei, men etter at jeg leste den blir svaret mitt ja. I sentrum av Bra kunst om menn står gråsonene.

Først må vi se på hvem Magnus er og hvordan han fremstilles i boka gjennom sin egen opplevelse av verden. Han er et aspirerende kunstnertalent og har blitt rekruttert til en stor utstilling rett ut av kunstskolen. Leserens første møte med Magnus er dog gjennom hverdagen hans, som i hovedsak sirkler rundt fest, fyll og sex. Allerede i første kapittel benytter Magnus seg av triks for å interagere med kvinner. Han er ekstremt bevisst om og forsiktig med blikkontakten sin, plasserer seg nærme og snakker med en dame han ikke er interessert i, og når han har oppnådd kontakt med kvinnen han heller vil ha, så bruker han håndsignaler mot bestekompisen, Petter, slik at han kommer og tar over samtalen med dama han ikke er interessert i. Det er som tatt ut av en dårlig sjekketriksbok.

I bokas første sexscene går Magnus lei av å kysse og da tar han «hestehalegrepet». Forklaringen er at han «trekker håret hennes så langt mot seg at nakken blir bøyd bakover, og lydene som kommer fra halsen hennes er en blanding av brekninger og stønn»[1]. Senere får han klamydia i øyet, og da Petter spør om Magnus skal ringe og opplyse sine tidligere partnere, skifter Magnus tema.

Det er ikke ulovlig å flørte med damer eller å ty til litt kink i senga, men allerede her forteller Jervell leseren hva slags fyr Magnus er. Han enten vil ikke eller kan ikke ty til genuin kobling eller samtale når det kommer til damer, så han bruker triks, både før og etter han får dem til sengs. Ikke tar han noe ansvar for sin egen seksualitet heller, og klamydiaen er ikke kurert før han ligger med en ny dame (og om han forteller henne om dette, så er ikke det noe leseren får vite). Det er i grunn lite Magnus tar ansvar for; i cateringselskapet til bestekompisen Petter er han stadig forsinket eller glemmer gjøremål, og i kunstutstillingen han skal delta på er det gjennomgående i hele boka at han utsetter møtene og innleveringsfristene på kunsten. Dette gjør noe med troverdigheten til Magnus; selv om leseren kanskje forstår hvordan han har blitt sånn, så er han likefullt en upålitelig fyr.

Dette farger i sin tur leserens tolkning av hva som egentlig er sant. På en fest blir det plutselig stille i rommet når en kvinne roper til Petter at hun har opplevd overgrep, og så at Petter og Magnus ikke var invitert. Implikasjonen er tydelig: nemlig at det er Magnus hun sikter til. Valgene Jervell tar i karakteriseringen av Magnus er kloke. Istedenfor å skrive at Magnus ikke kjenner denne kvinnen, skriver hun at «Magnus prøver å se nærmere på henne, om han har sett henne før» [2]. Det blir aldri avslørt hva Magnus finner ut av, hvorvidt han kjenner denne kvinnen eller ikke. I den klamme tausheten når kvinnen forlater festen sier Magnus at han aldri har møtt «den dama før», men med et spørsmålstegn bak, som om han ikke vet helt sikkert [3]. Ved å sette dette opp mot Magnus sin tendens til sjekketriks og hestehalegrep konstruerer Jervell en karakter som er taktisk og kontrollert i møte med andre. Dermed er det ikke tatt for gitt at leseren tror ham.

I den samme scenen sitter han og prater med Amanda, en annen kvinne på festen, mens han egentlig tenker på Maria, ungdomskjæresten som sitter på tvers av rommet. På tross av denne besettelsen blir han med Amanda hjem og opprettholder en relasjon med henne over lengre tid. Den første gangen de har sex tenker han på Maria, og dermed snur han Amanda rundt og dytter henne ned i madrassen. Når Magnus er ferdig tar han henne på ryggen og hun reagerer ikke i det hele tatt. Hvorfor har Jervell tatt dette valget? Nettopp for å vise at i relasjonene til Magnus er ikke alt diskutert, kommunisert eller nødvendigvis helt på stell. Som leser kan man bli skeptisk av at en kvinne Magnus nettopp har hatt sex med lukker seg helt og ikke vil svare uten at han reagerer på det eller lurer på hvorfor. Flyten i Magnus sine sosiale interaksjoner stopper tidvis opp som dette,  og dette gjentagende elementet av egoisme er en indikator på hva som er viktig for Magnus. Spoiler alert, det er ikke damene han ligger med.

Det er også interessant at Jervell velger å aldri fortelle leseren hva Magnus er anklaget for. Petter tar en ubehagelig samtale med Magnus, men inntrykket fra samtalen er at Petter vil advare Magnus om at Magnus blir skrevet om på nett. Ingenting konkret blir fortalt, ingen av kvinnenes navn blir nevnt. På det meste sier Petter at kvinnene påstår Magnus har gjort ting med dem når «de var fulle på garasjefestene våre» [4]. Magnus prøver å tenke, men ender opp med å fortelle Petter at det er «jug»[5]. På dette tidspunktet er det heller ingen introspeksjon fra Magnus, og det minner om situasjonen med Amanda: han reagerer ikke på andres tenkte ubehag ved hans person. Senere sier Amanda «Alle blir lei seg av deg, Magnus»[6], og han kobler dette utsagnet til anklagene på nett. Når hun går på forelesning uten å snakke mer med ham, roper han etter henne «De på internett er bare misunnelige». Igjen vitner dette om en dårlig eller kanskje manglende forståelse om hva han er anklaget for. Når Magnus til slutt selv leser anklagene, er hans eneste tanke at kvinnene lyver om ham[7]. Det sender et sterkt signal om Magnus manglende samvittighet når det ikke på et eneste tidspunkt entrer tankene hans at han kanskje kunne gjort ting annerledes.

Magnus har ingen problemer med å ha klamydia uten å informere tidligere partnere, han har ingen problemer med å bruke Amanda for sex selv om han vil ha Maria, og han har tilsynelatende ikke dårlig samvittighet for at han svikter Petter sin cateringdrøm eller forpliktelsen til kunstgalleriet sin utstilling. Dermed er det også betimelig at noe Magnus får høre gjentatte ganger i boken er at han lager bra kunst om menn, implisitt ofte da undertrykte menn. I dette antydes at Magnus identifiserer med, eller i det minste har en spesiell forståelse av, undertrykte menn. Og da tenker jeg, hvorfor? Hva er det som gjør at Magnus forstår denne gruppen menn? Kan det være at han er en del av den?

Jeg vil ikke si at dette er tilfellet. Moren til Magnus er kronisk syk og fattig, mens faren er fraværende store deler av livet hans. Gjennom tilbakeblikk får leseren se at Magnus er keitete og ukomfortabel både som barn og som voksen, og med en manglende forståelse for andre mennesker. Men han har gått på kunstskole og fått anerkjennelse for verkene han lager; og han tjener penger gjennom Petters cateringfirma samt tilfeldige bidrag fra faren. I tillegg er han såpass bevandret i liggekulturen at man nok kan kalle ham rutinert på å sjekke opp damer. Han er nok litt trist iblant, men alt i alt er Magnus en gjennomsnittlig fyr. Og det er nok det som er poenget.

Kombinasjonen av at Magnus er en gjennomsnittlig fyr og at han lager «bra kunst om menn» (og ikke heller for eksempel bra kunst om havet) gjør ham gjenkjennbar. Å være keitete i møte med damer er forståelig, å utsette en frist en gang eller ti er også gjennomsnittlig. Å gjøre den anklagde overgriperen til en fyr leseren kan kjenne seg igjen i øker forståelsen for at overgrep ikke skjer i et vakuum, og det er ikke bare fremmede menn som overfaller unge kvinner i bakgater eller mørke smug. Det gjør også noe med sexscenene i boka når man vet at Magnus er anklaget for overgrep; er det innafor å dra «hestehalegrepet» på en kvinne du ikke kjenner? Burde han være mer bekymra for en kvinne som ikke gidder reagere når han tar på henne etter sex, og neste morgen har dratt fra sin egen leilighet før han våkner? Er det mulig å gi reelt samtykke når noen skjuler at de kan gi deg en smittsom sykdom?

For det er mange gråsoner i boka, og særlig ser man nyansene i relasjonen mellom Magnus og Maria. Gjennom tilbakeblikk ser man at forholdet deres har vært vanskelig og destruktivt omtrent fra start. Magnus sin besettelse av Maria når de er voksne virker utrolig ensidig helt til hun en dag blir med han hjem, selv om hun er med Petter og han er med Amanda. Da han, i hans øyne med uhell, slår til henne i trynet, snur hun om og later som om deres affære aldri har skjedd. Og som leser er jeg såpass skeptisk til Magnus sitt narrativ på dette tidspunktet at jeg lurer på om det faktisk er et uhell, eller om uhellet var at han ikke klarte å styre sitt eget sinne.

Og da får Magnus oppleve hvor vondt det er å ikke bli trodd, og kanskje er det poenget; for her vender hans bestevenn Petter ham ryggen, basert på Marias løgn. Hun forteller ikke om sexen eller foranledningen til at han slår henne, bare at han var full og jævlig. Petter gir opp Magnus, og er ikke villig til å gi ham flere sjanser. I forkant av denne hendelsen har nemlig Magnus ødelagt en bestilling for cateringen og isolert seg fra omverdenen i flere uker. I sluttsum gjør Magnus sin oppførsel at Petter gir ham opp i øyeblikket han sikkert kunne trengt ham mest. Det er ingen eksplisitte koblinger mellom hvordan Magnus ikke blir trodd og disse kvinnenes anklager blir avfeid, i hvert fall ikke fra Magnus sitt perspektiv.

Boka inneholder også en treffende kommentar om kunstmiljøet; der galleriet først tar avstand fra Magnus når de får noen e-poster om hans oppførsel, klarer han å overbevise dem om å gi ham en ny sjanse. Det blir eksplisitt spurt hva Magnus mener kunstgalleriet burde gjøre, og til slutt konkluderer de med at siden ingen har politianmeldt Magnus så kan han få stille ut kunst. Det blir dermed viktigere med kunsten til Magnus enn med Magnus. Diskusjonen om hvorvidt man skal skille kunstneren fra kunsten blusser til stadighet opp i media (Woody Allen, Picasso, J.K. Rowling, filmer produsert av Weinstein), og her føyer kunstgalleriet sin respons seg inn i rekken av utilstrekkelig respons på overgrepsanklager. Samtidig må man jo spørre seg selv, hva skal de gjøre når ikke noen anmelder Magnus? At politianmeldelsene uteblir betyr selvsagt ikke at anklagene ikke er reelle, men det poengterer at kunstgalleriet blir satt i en vanskelig situasjon siden de sannsynligvis også har et arbeidsgiveransvar overfor Magnus.

Som helhet skjer mye av bokens handling og moral i subteksten. Det kan virke rart og betimelig kanskje, at en manns beretning om metoo-anklager kan få så mye plass, men samtidig er det jo noe vi har sett i sakene rundt Trond Giske og Gaute Drevdal. Er det ønskelig? Tilfører det noen verdi til debatten? Disse spørsmålene er vanskelige, og trenger en langt mer grundig behandling enn det som er mulig på disse sidene. Likevel er det et par ting å si. I litteraturen har vi plass, og det er viktig å bruke den. Særlig kan man lære mye av såkalte upålitelige fortellere, som man finner i for eksempel Lolita av Vladimir Nabokov, American Psycho av Brett Easton Ellis eller Gone Girl av Gilian Flynn. De fleste har hørt om Lolita, der Humbert Humbert får utfolde sine begjær etter pubertale jenter tilsynelatende uimotsagt. Hele poenget med boka er en gedigen motsigelse av Humbert Humbert i et vakkert og poetisk språk, altså er plottet og budskapet kontraster. I American Psycho er hovedpersonen en anonym og rik ansatt på Wall Street som mellom slagene med enorm inntjening av penger, fantaserer om å knivstikke folk (altså er budskapet en slags kritikk av kapitalisme og wall-street miljøet heller enn en verdinøytral skildring av en ung arbeidene Wall Street-pengefyr sitt liv). I Gone Girl tror leseren ganske lenge at Amy, kona til Nick, er savnet og myrdet av Nick, mens hun i realiteten har planlagt å legge skylden på Nick for hennes «død» i et års tid. Gjennom romanen skildres både en feministisk kritikk av kjønnsroller for kvinner, samt en mer implisitt kritikk av at kvinner ikke kan være skurker i romaner, men heller skildres i en snever kvinnerolle eller blir satt i offerrollen. Poenget er ikke å fremme mord eller «mord», snarere tvert imot viser boka at så lenge kvinner blir ansett som uskyldige ofre vil det anses som en reell vending av plottet når kvinnen som er savnet egentlig er antagonisten.

Vender vi tilbake til Bra kunst om menn kan det tilsvarende argumenteres for at boka ikke er et forsvar av anklagde overgripere. Det er heller ikke en bok som forsterker en tidligere forståelse av rollen overgriper, snarere utvider boka begrepet og viser hvor viktig det er å ta samtaler om hvem som begår overgrep. Magnus er uten tvil en litt kjip fyr, men han er også en helt vanlig fyr. Og det er viktig å anerkjenne hvor stor del av overgrepsstatistikken som nok omhandler nettopp slike kjipe, men vanlige, fyrer. Gråsoner. Når moren ringer ham gråtende fordi noen har fortalt henne om anklagene, er hans eneste forsvar at han ikke «er sånn»[8] . Men hva betyr det, å være «sånn»? Er det enkelte menn som er mer «sånn» og dermed i større grad blir overgripere enn andre?

Svaret er delt. Det finnes utvilsomt sadistiske overgripere som går inn i en seksuell relasjon med intensjon om å skade noen. Det er ikke disse jeg snakker om her, og det er ikke i denne kategorien jeg ville plassert Magnus. Ifølge politiet skjer 40% av anmeldte voldtekter i forbindelse med fest og rus[9]. Her kommer gråsonene inn. Magnus mener bestemt at han ikke «er sånn», og det er nok mange som er anmeldt for voldtekt som også mener de ikke «er sånn». Det er også angivelig i forbindelse med noen kjellerfester, altså med mye alkohol, at Magnus har forgrepet seg på kvinnene. Rus døver sansene og dømmekraften, og i kombinasjon med Magnus sin litt tafatte innstilling til aktive valg og samtykke er ikke det dårlige resultatet overraskende.

På den andre siden har også Magnus opplevd vanskelige situasjoner om samtykke. Når han og Maria er i ungdomsskolealder kommer hun med en flaske sprit, og etter at de har drukket setter hun seg over skrevs på Magnus og tvinger ham til å ta henne på puppene. Han ber henne om å stoppe, og hun gjør jo det, men han gråter, og hun skjønner ikke hvorfor. Magnus har ikke samtykket til dette. Det er en forventning fra både Maria, som sier «Hva er det med deg? Hvorfor griner du?»[10], og samfunnet forøvrig at menn alltid er klare og i humør for sex. Denne hendelsen blir aldri problematisert, bare fortalt, og om noe virker Magnus skuffa over sin egen respons. Han har vært betatt av Maria lenge og mister sjansen sin. Kanskje kan man også kalle det et avgjørende øyeblikk; det at Magnus sier nei til Maria når hun er beruset, kanskje fordi han ikke føler samtykket hennes er reelt, fører til en negativ respons fra henne. Og da lurer man jo på om det former alle hans senere seksuelle opplevelser til den grad at han alltid føler han må være dominant, villig og klar.

Magnus sin bestevenn, hans mor og kunstgalleriet han jobber med har vanskelig for å tro at Magnus kunne gjort tingene disse jentene anklager ham for. På samme måte skjer dette «på ekte»: man vil ikke tro at sine nære har gjort slike grusomme ting. Men det skjer, i såkalte gråsoner. For i Jervell sitt narrativ er det ikke nødvendigvis noen som lyver, og det er hele poenget. Virkelighetsoppfatningen til Magnus er vridd; var det virkelig et uhell at han slo Maria? Har hun løyet til Petter eller har Magnus innbilt seg at de lå sammen? Er han i grunn «sånn» slik anklagerne påstår, eller er det hele en stor misforståelse? Disse spørsmålene blir ikke utforsket i boka, men det bidrar til å vise hvor mye våre opplevelser farges av ståsted, og hvor mye som mangler i å utdanne unge mennesker om hva samtykke betyr. Jervell skriver på sitt beste mellom linjene, og det er også der gråsonene befinner seg, og hvorfor slike saker som hun beskriver kan være så vanskelige.

Og med det kommer vi tilbake til mitt innledningsvise spørsmål: trenger vi en bok skrevet fra perspektivet til en anklaget overgriper? Ja, når den er skrevet slik Jervell gjør det, så trenger vi det. Jervell forklarer, uten å forsvare, hvorfor Magnus har blitt sånn han er, og hvordan det har ført til disse anklagene. Hun viser frem gråsoner i Magnus sitt liv gjennom hans pågående seksuelle relasjoner og hans unnvikende personlighet. Selv om verken Amanda eller den andre kvinnen han har sex med tidlig i boka anklager ham for noe, så mangler samtaler om preferanser, samtykke og grenser. Gjennom klamydia-episoden der Magnus ikke informerer sine tidligere partnere ser man en mann som ikke tar ansvar for verken sin egen helse eller andres. Han forteller heller ikke om klamydiaen til nye partnere. I de mange tilbakeblikkene til Magnus barndom ser man ingen samtaler om samtykke eller sex eller seksualitet. Det er betimelig at dette mangler når det er så mange andre tilbakeblikk som forklarer personen Magnus. Ja, han er voksen og ansvarlig for egne handlinger, men det er vanskelig å se gråsonene når ingen har lært deg at de eksisterer.

Gjennom å bruke Magnus sin stemme viser Jervell frem hva en overgriper er, uten at hun tilsidesetter ofrene. Det kan nok virke rart først at hun aldri lar anklagerne komme til orde, men fokuset blir rettet mot alle gråsonene som ikke egentlig er gråsoner, og hvor lett det er å skyve vekk anklager hvis en person er respektabel nok. For i sex har man både ja og nei, men man har også mange varianter som er vanskelige å tolke. Stemmene til dem som opplever seksuelle overgrep i gråsonene blir hørt gjennom en anklaget mann, og nettopp dét er bra kunst om menn.

Litteraturliste

Jervell, Ellen Emmerentze. Bra kunst om menn. Oslo: Gyldendal, 2020.

Politiet, «Rapporter om voldtekt og seksuelle overgrep». Hentet 11.09.2020.

https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/tall-og-fakta/voldtekt-og-seksuelle-overgrep–statistikk/

  1. Jervell, Bra kunst om menn, 12.
  2. Ibid, 64.
  3. Ibid.
  4. Jervell, Bra kunst om menn (Oslo: Gyldendal, 2020), 96.
  5. Ibid.
  6. Ibid, 101.
  7. Ibid, 112.
  8. Jervell, Bra kunst om menn (Oslo: Gyldendal, 2020), 182.
  9. Politiet.no, «Rapporter om voldtekt og seksuelle overgrep.»
  10. Ibid, 125.

 

Kategorier
2020 Debatt KRENKA

Menn som tror de ikke hater kvinner (Eller: Min beef med streite mannlige forfattere)

 

Av Lee Kvåle

Det kan hende jeg er i overkant sensitiv når det kommer til dette emnet, men noen ganger føler jeg at fantasylitteratur er i overkant heteroseksuell. Jeg mener ikke «buhu det er bare heteroseksuelle romanser, hvor er homoene,» (men helt ærlig, hvor er homoene) det er mer det at heteroseksualiteten til protagonistene ofte er så gjennomsyrende i verkene at det genuint blir et problem.

Dette ble jeg spesielt oppmerksom på da jeg leste The Kingkiller Chronicles av Patrick Rothfuss for noen år siden. Jeg liker dem godt, misforstå meg rett; bøkene har et fantastisk levende språk, og plottet er faktisk interessant. På tross av dette klarte jeg virkelig ikke å nyte dem like mye som jeg følte jeg burde. Kvothe, vår kjære forteller i bøkene, er nemlig så streit at det svir – det bikker faktisk over til å bli direkte upassende.

I løpet av livet sitt og på sine mange lange ferder har han selvfølgelig møtt en del jenter, som er naturlig nok det, men jeg tuller ikke når jeg sier at omtrent hver eneste kvinnelige karakter han møter får en estetisk evaluering. Jeg vil peke ut at det overordnede plottet i The Kingkiller Chronicles er at Kvothe skal fortelle om livet sitt til en kronikør, altså en som skal skrive den ned, før noen kommer for å myrde dem. Det er altså begrenset med tid her! Jeg skjønner at han har viet sitt liv til sin streite identitet, men er det ikke litt søkt at en mann som skal fortelle om hele livet sitt setter av tid til å evaluere og beskrive hver eneste kvinne han har møtt? Jeg vil understreke igjen at han har begrenset med tid!

Som om det ikke var ille nok i seg selv er mye av det han kommer med ufattelig dumt også. Jeg kan for eksempel ikke telle alle gangene Kvothe kommenterer på brystene til jentene han tilbringer tid med. Si meg, hva sier det om ham at han husker, og velger å fortelle om, den ene gangen puppene til venninna hans kom borti armen hans da hun måtte forbi? Er det noe man bør vie tid til å formidle? Det er heller ikke slik at han kun gjør dette med kvinner han husker han hadde lyst å ha sex med; det er hver eneste attraktive kvinnelig karakter, som, veldig beleilig, er nesten hver eneste kvinnelige karakter han møter.

Hovedproblemet med at han oppfører seg og snakker på denne måten, derimot, er at det faktisk er meningen at vi skal like ham. Rothfuss har skrevet en protagonist som er så feilfri, så god, og så sjarmerende, at man blir revet med, og det er lett å synes Kvothe er sympatisk. Det ville vært lett for Rothfuss å for eksempel bruke kronikøren til å kommentere på uttalelsene hans, men det er ingen kritikk av måten han snakker om kvinner på. Implikasjonen av denne kritikkløse gjenfortellingen er at leseren skal forstå dette som en fullstendig akseptabel måte å snakke om kvinner på, vi vet jo at Kvothe aldri ville tillatt seg å være respektløs. For kan vel ikke være upassende når vi vet at han aldri har vonde intensjoner … sant?

«In defining woman,» skriver Simone de Beauvoir, «each writer discloses his general ethic, and the singular idea he has of himself. […] The absence or insignificance of the feminine element in a body of work in general is itself symptomatic.» (2011, 274) Kvinner er kroppslige; til stede i verket for å anskues, observeres, og evalueres.

Tendensen mannlige protagonister har til å kommentere på kroppen til sine kvinnelige bekjentskaper er selvfølgelig ikke begrenset til Patrick Rothfuss sine bøker, bare for å ha det sagt. Det er nesten et kjennetegn ved litteratur skrevet av menn, spesielt de heteroseksuelle, og som de Beauvoir insinuerer røper det alltid mye om forfatteren hvordan han skildrer kvinner. For å ta et eksempel kan jeg nevne Murakami. Om du ikke har lest bøkene hans er detaljerte beskrivelser av kvinnekropper, grafisk penis-i-vagina-sex og lange samtaler om kroppene til unge jenter (tenk 12-13) mellom voksne menn og de nevnte unge jentene, bare noen få av de kule gjengangerne i bøkene hans.

Man kan også besøke /r/menwritingwomen/ for å finne det jeg vil kalle et utall utdrag fra diverse bøker og serier, både mindre og mer kjente, av mannlige forfattere som insisterer på å uttrykke i bokformat nøyaktig hvor flinke de er til å legge merke til kvinnelig anatomi. Visste du at Pete Wentz, kjent musiker, har skrevet bøker? Det visste ikke jeg før i dag, men i den ene har han altså valgt å skrive ordene «Jesus, she’s beautiful … black hair and big eyes, hips that peek out of her jeans. She’s got a tiny piercing in her cheek too, just to let you know she likes a bit of pain as well. I bet she hates her father and reads Camus.» (2013, 7) Sjarmerende.

Å lese bøker av streite menn er stressende, er det jeg prøver å si, når du bare venter på at de skal være, vel, åpenlyst og grafisk streite. Og misogynistiske, for den saks skyld.

Det er litt fristende å bare avskrive dem som sexistiske drittsekker, men jeg liker jo dessverre mange bøker skrevet av streite forfattere, utenom den satans heteroseksualiteten. Og det er ikke slik at alle ser på slike holdninger som så problematiske at det ødelegger verkene. Det er fullstendig lov å prioritere annerledes.

Men kan noen oppriktig forklare for meg hvorfor det er nødvendig med et helt kapittel – igjen, et helt kapittel – om at Kvothe har magisk sex med ei dame i en skog?

Det gjør meg faktisk nesten litt … heterofobisk.

Lee Kvåle

Litteraturliste

de Beauvoir, Simone. 2011. The Second Sex. New York: Vintage Books.

Rothfuss, Patrick. 2007. The Name of the Wind. New York: DAW Books.

Rothfuss, Patrick. 2011. The Wise Man’s Fear. New York: DAW Books.

Wentz, Pete. 2013. Gray. New York: MTV Books.

 

Kategorier
2020 Debatt VÅR

Det rasende håb om forklaring

av Olivia Nedergaard

April er gået nu. Gået henover vores coronahoveder. Pludselig er det maj, og måske er verden, i hvert fald vores lille nordiske boble, ved at live op igen. April er normalt fuld af fart, for naturen og for mennesket. April er en måned, hvor alting går derudaf. Lige med undtagelse af dette års april. Der var der stilstand. April var den første, og indtil videre eneste, hele måned med karantæne og isolation. For nogle har det sikkert også ført gode ting med sig, måske lidt refleksion over den almindelige hverdags høje tempo. Jeg har oplevet min krop og mit sprog blive sløve den her april. Når jeg har våget mig ud i verden og talt med folk, med god afstand selvfølgelig, har jeg svært at vide, hvad jeg skal sige, jeg bliver overvældet af pludselig at have social kontakt, og bagefter er jeg helt drænet. Sproget føles langsomt og intetsigende, det er ikke kun blevet sparsomt, det er også blevet inficeret af nyheder, smittetal og samfundssind. Naturen har til gengæld syntes at blive aktiv, spire frem og tage plads. Vi er blevet tavse og naturen larmer lidt, for en stund.

Hver gang det bliver april, og i år var heldigvis ingen undtagelse, tænker jeg på Inger Christensens langdigt Brev i april (1979). Det passer, åbenlyst, godt til hver eneste april, men i år synes jeg faktisk det passede ekstra godt, der er nemlig en slags »tilbage til ingenting« over langdigtet. I langdigtet larmer tingene, naturen og stilheden, og menneskene kæmper med at få sproget til at passe. Det er sådan jeg vil kigge nærmere på Brev i april. Jeg vil belyse, hvordan sprogliggørelsen er et hårdt genstridigt arbejde, der skal forsøge at nærme sig verden.

Naturens og sprogets arbejde

Inden selve langdigtet begynder, står en lille tekst, hvor de sidste linjer lyder: »Der er vores arbejde med billederne ordene for at bringe alle ting tilbage til det landskab de kommer fra. Det som hele tiden har været det samme samtidig«.[1] Det læser jeg som en slags poetik for det, der skal til at begynde, det langdigtet har tænkt sig at gøre: bringe alle ting tilbage til det landskab de kommer fra. Det er det, jeg mener med en slags »tilbage til ingenting«, eller måske nærmere til altings begyndelse, til noget, der er renset for menneskets konstante indgriben. I de linjer står der at det er et »arbejde«, det er altså ikke bare en tilstand digtet kan trylle frem, det må arbejde med billederne og ordene for at nærme sig det. Ordet »arbejde« optræder igen i langdigtets anden digtsuite: »Duggen der om sommeren / dunede spindet så blødt / som kun et under kan være; / lærte hvad arbejde var, / at det var sådan det var, / som ordet dug / og hvis man læste det spejlvendt, / som gud«.[2] Her er der to typer af arbejde i gang: Naturens arbejde og sprogets. Duggen arbejder med spindet og sproget arbejder, meget simpelt, med at læse ordet »dug« bagfra. De to typer arbejder sidestilles med hinanden, indikeret af det lille ord »som«. Ordet »dug« kan læses som gud, men selve fænomenet dug får også tilskrevet guddommelige egenskaber ved at gøre spindet til et under. Christensen tilskriver også naturen menneskelige egenskaber: »Og vi taler om / pinjen / midt i haven. / Måske er det vinden / den husker, / Måske er det lyden / den husker.«[3] Sproget undersøger, hvordan duggen kan arbejde som en gud, eller hvordan et pinjetræ kan huske. Der er altså sammenstillinger af det naturlige og det menneskelige, og naturen besjæles og tilskrives (over)menneskelige egenskaber.

Jeg finder det interessant, hvordan digtet stiller spørgsmålstegn til, hvad det vil sige at arbejde. Arbejder duggen og edderkoppespindet ikke lige så meget som et menneske? Og hukommelsen? Kan det ikke lige så godt være at pinjen kan huske mennesket, som mennesket husker den? Her kan man næsten sige at Inger Christensen er inde på økokritikkens domæne, hvor forholdet mellem menneske og natur kritiseres og vendes på hovedet. Man kunne også drage en parallel til en krisetid som nu, hvor forestillingen om arbejde, hvad der er vigtigt og hvad der skal prioriteres, også kastes lidt op i luften. Er vi måske kommet til at tænke mere over det »arbejde naturen udfører?« Har krisen fået os til at ville tage bedre vare på den, lytte mere til den? Det økokritiske spor kan man sagtens følge langdigtet igennem. Der er et helt særligt, mesterligt sted, hvor »jeg’et« pakker et granatæble ud, skærer det igennem og observerer: »Det ligner / en anden slags hjerne end vores«[4], og fortsætter med en genkommende spørgende figur, der netop undrer sig over det at mennesket giver sprog og navne til verden: »Hvem ved / om granatæblet / ved med sig selv, / at det hedder / noget andet. / Hvem ved / om jeg selv / måske hedder / noget andet / end mig selv.«[5] Her får granatæble, lidt ligesom pinjetræet, der kan huske, tildelt en slags bevidsthed, det er bare en anden slags hjerne end menneskets. Her bevæger Christensen sig faktisk ind på et dybere økokritisk territorium, for det er blot ikke beskrivelser af naturen fra menneskets synspunkt, eller en tilskrivelse af en menneskelig egenskab, som fx. hukommelse. Det er en åbning til noget helt nyt, en helt anden bevidsthed, som mennesket måske ikke har adgang til. Det peger tilbage på de indledende sætninger, dem jeg kaldte poetikken, og på det med at få tingene tilbage hvor de kommer fra. Tingene, for eksempel granatæblet, kommer ikke ud af det menneskelige sprog, idéernes verden om man vil, men fra fænomenerne selv. Det ses allertydeligst i digtets sidste linjer: »Hvem ved / om ikke tingene / ved med sig selv / at vi hedder / noget andet«.[6] Her vendes det traditionelle subjekt/objekt-forhold fuldstændigt om: Det er ikke mennesket, der betragter tingene, det kan ligeså godt være tingene, der kigger på mennesket og reflekterer over dets navne. På den måde slutter Brev i april sit arbejde med at sige, at det ligeså godt kan være tingene selv, der bringer sig tilbage til det landskab, de kommer fra. Objekterne får ikke bare en stemme, de kan også tale ud over mennesket.

De to mennesker, en voksen og et barn, arbejder også på forskellige måder i løbet af langdigtet. De gør meget ud af at ordne lejligheden, barnet pusler med legetøj og tegninger, og den voksne pakker ejendele ud og gør rummet fint. Digtene skifter mellem menneske-og naturskabte rum, fra huse og vejnet til skovbunde med anemoner. Disse rum flyder også nogle gange sammen, som fx. når der pludselig står en palme i gården, lige efter der er blevet gået på gaden »mellem duelort / og døde vagabonder«[7]. I et af digtene bliver mennesket konfronteret med naturens arbejde på følgende måde: »Her sidder vi så / i dette voldsomme enrum, / hvor løgene pukler / under jorden«.[8] »Vi’et« i det voldsomme enrum, lad det være det konkrete værelse eller jorden som sådan, er altså afhængigt af naturens pukkelarbejde under jorden, som de også hele tiden må forholde sig til. Selvom de er et i byrum, er de ikke fritaget fra naturens liv og processer, der kan snige sig ind overalt i asfaltens sprækker.

Mellem tegn og ting

Forholdet mellem økologien (verden) og sproget (lingvistikken), kan belyses med en schweizisk lingvist, som man nok ikke kan undgå at have hørt om hvis man har bevæget sig lidt på humaniora, nemlig Ferdinand de Saussure (1857-1913). Han formulerede i teksten »Lingvistikkens objekt«[9] en dengang banebrydende tanke om sprogets mindste atom, tegnet: »Det bånd, der forener udtrykket med indholdet er vilkårligt, hvad der medfører, at vi, da vi ved tegn forstår totaliteten, associationen mellem et udtryk og et indhold, kan hævde simpelthen, at sprogtegnet er vilkårligt«.[10] Der er, ifølge Saussure, ingen sammenhæng mellem en ting, og det vi er endt med at kalde den for. Saussure introducerer begreberne signifiant (udtryksstørrelse) og signifié (indholdsstørrelse), som en måde at dele et tegn op på, der viser et modsætningsforhold: At tegnet både har et udtryk, en fysisk fremtoning, og et indhold, som dette betegner, men at disse ikke er forbundne, og derfor arbitrære i forhold til hinanden. Brev i april udstiller dette gab mellem ting og tegn når der står: »og være tvungne / til at oversætte / alting tilbage / til sig selv«.[11] Her er vi tilbage til sprogarbejdet, som er noget man er nødt til udføre, for at kunne udtrykke sig, man er nødt til at skære alle associationer fra og »oversætte alting tilbage til sig selv«. Set i lysets af Saussure, er det at forsøge at benævne ting, med det tingen bare er, at lede efter et potentielt ikke-arbitrært tegn, hvilket er et stort arbejde, i kulturens og tegnenes, altså menneskenes, verden. Barnet i langdigtet spiller en rolle i at vise dette gab, fordi barnet har at gøre med tillæring af sproget: »En omsorg / som den der skal til / for at gentage verden / Denne daglige ankomst / i alskens forklædning / af alt hvad der er«.[12] At lære et barn at »gentage verden«, at pege på ting og sige deres navn, er her ikke bare en almindelig omsorgs/opdragelsesopgave. Det er en umulighed, noget, der er en forklædning. Sprogliggørelsen er også en idé, noget abstrakt, noget arbitrært, noget, der skal tillæres, hvorimod barnets verden »hører til« fænomenernes.

Verden ønsker at se sig selv

Brev i april er spændt ud mellem en trang til at beskrive og en skepsis overfor selvsamme: »Der er jo kun floden / og dens to store bredder. / På den ene / fortælling, idyl / og det rasende håb om forklaring / og slutning. / På den anden / den eneste ene forklaring / der breder sig / og

breder sig / og breder sig / ind / i sig selv.«[13] Værket står med et ben på hver bred, udspændt mellem

en lyst til at sprogliggøre og en søgen tilbage, både til det barnlige uspolerede sprog og objekternes

eget. Håbet om forklaring er rasende fordi det også er et umuligt håb. Sproget vil altid være utilstrækkeligt, det kan aldrig helt begribe verden. Arbejdet med billederne og ordene ser jeg ikke bare som en poetik for Brev i april, men for Inger Christensens forfatterskab i det hele taget. Hele hendes poetiske arbejde handler om at greb om verden via sproget og dets systemer, samtidig med at hun vil lade fænomener og natur tale for sig selv. I 2018 kom en meget omfangsrig udgivelse af Inger Christensens efterladte som netop hedder Verden ønsker at se sig selv.[14] Det er en virkelig rammende titel for Christensens forfatterskab: Sproget skal vise verden i sig selv. Her har vi også både arbejdet og stilstanden. Verden ønsker at se sig selv kunne nærmest være en slags parole for økokritikken, selvom Christensen primært skrev før den blev en stor teoriretning. Vi mennesker har brug for sproget for at forstå og fortolke verden, men verden derude det helt fint uden os og vores sprog, og det er noget Inger Christensen insisterer på. Selvom hun kan spinde de smukkeste sprogsystemer, så kan verden også tale for sig selv. Det kan ikke siges klarere end det citat, der også bliver brugt på langdigtets bagside: »Sig mig / at tingene / taler / deres eget / tydelige / sprog.«[15]

April er forbi. Snart er livet med karantæne og ingen social kontakt måske også forbi, der er lidt lys for enden af corona-tunnelen. Vores verden har stået stille, vi har været spærret inde i vores små rum, alt har været på pause, også sproget, det har kun handlet om sygdom og smitte. Men verden er gået videre, tingene har blomstret, løbet, pippet, og hvad de ellers gør uden vores indblanding.

Det kan være at coronatiden har givet tid til at læse noget mere, begynde at hækle, eller måske skrive et brev. Den har helt sikkert også medført frustration, afmagt og magtesløshed. Den underlige tragiske tid har stillet os overfor en verden, vi stadig har svært ved at begribe. Vi har måske et rasende håb om forklaring, som vi råber ud i verden – og hvem ved om den svarer igen og i så fald hvordan.

  1. Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s.7
  2. Ibid. s.14
  3. Ibid. s.63
  4. Ibid. s.18
  5. Ibid.
  6. Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s.66
  7. Ibid. s. 22
  8. Ibid. s. 26
  9. Saussure, Ferdinand de: »Lingvistikkens objekt« i Madsen, Peter (red.): Strukturalisme- en antologi, Forlaget Rhodos, 1970
  10. Ibid. s.35
  11. Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s. 23
  12. Ibid. s. 36
  13. Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s. 18-19
  14. Christensen, Inger: Verden ønsker at se sig selv, Gyldendal, 2018
  15. Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002 s. 30

     

    Litteratur

    Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002

    Christensen, Inger: Verden ønsker at se sig selv, Gyldendal, 2018

    Saussure, Ferdinand de: »Lingvistikkens objekt« i Madsen, Peter (red.): Strukturalisme- en antologi, Forlaget Rhodos, 1970

 

Kategorier
2020 Debatt VÅR

Jeg har gjennomskua deg: Det skeive utroskapsnarrativet

av Lee Kvåle

Jeg har gjennomskua deg, Jarle, noe så jævlig har jeg gjennomskua deg, du er bunnfalsk, du kaster folk rundt som om de var luft, meg, mora di, Helge, Andreas, og han der stakkars Yngve. Fy faen.[1]

Sitatet som åpner dette essayet er fra Mannen som elsket Yngve, boka gitt ut av Tore Renberg i 2003. Den er en kjent norsk roman med skeive motiver, og skiller seg noe ut fra andre skeive bildungsromaner med sin nordiske, selvdestruktive framtoning. Den følger likevel en trend som er så prominent i skeive fortellinger at den til tider føles som en oppskrift: en eksisterende eller mulig heteronormativ relasjon forstyrres av den nye skeive relasjonen. Men hva er egentlig effekten av at så mye skeivt media bruker dette utroskapsnarrativet?

Jeg vil forøvrig bruke merkelappen hetero for å beskrive romantiske eller seksuelle relasjoner som består av en cis mann og en cis kvinne. Dette er kun gjort for enkelhetens skyld, ikke for å antyde at partene hver for seg er heteroseksuelle.

Utroskapslitteraturen

Ikke-monogami i den hetero relasjonen er ikke et nytt tema i litteraturen; det er uendelig mye litteratur om utroskap, utenomekteskapelige forhold, og polygame forhold. Det er noe ved det ikke-monogame som trigger et behov for skandale og tabu i leseren. Litteratur spesifikt om utroskap, ifølge Oikkonen,[2] bidrar videre til en nedvurdering av romantisk kjærlighet, fra noe unikt og transcendentalt, til noe mer hverdagslig. En sterk trend i det kulturelle utroskapsnarrativet lener seg på idéen om at menn er iboende promiskuøse, mens kvinner i større grad er monogame. «As a result,» forklarer Oikkonen, «men are assumed to be cheating whenever they can while women are seen as searching for a reliable breadwinner».[3] Denne idéen gjenspeiles gjerne i media om ulykkelige menn: Don Draper fra Mad Men (2007) har et utall affærer i løpet av serien, og BoJack Horseman fra BoJack Horseman (2014) klarer ikke å opprettholde et eneste monogamt forhold, bare for å nevne et par.

Jeg vil si at det vi ser i den skeive utroskapslitteraturen oftere er en forsterking av statusen til romantisk kjærlighet som noe transcendentalt, men også som noe som ikke alltid tar en beleilig form, og som ikke alltid kommer til et beleilig tidspunkt. I dette essayet vil jeg likevel argumentere for at det er enkelte skadelige konsekvenser av at dette er et såpass populært format, da det kan forsterke en negativ oppfatning om skeive, og da spesifikt skeive menn, som er hovedfokus i verkene jeg bruker som eksempler.

Den første synden

For å utforske dette må vi først se på utgangspunktet for det skeive utroskapsnarrativet, altså den hetero relasjonen som er offer for utroskapen, og hvordan den fungerer i tekstene.

Den heteronormative relasjonen benyttes hovedsakelig på to måter i skeivt media. Den første er for å etablere mangelen på attraksjon til det motsatte kjønn. Ofte, i fortellinger med dannelsestematikk, er kvinnen et forsøk på å overbevise seg selv eller andre om en attraksjon som ikke eksisterer. Dette er tilfelle i sesong tre av Skam (2015), hvor Isak forsøker å overbevise kompisene sine om at han liker jenter ved å «negge» (flørte ved å fornærme) ei jente for å vise interesse i henne. Når det funker og kompisene forlater rommet, avviser han forsøkene hennes på å gå ned på ham.[4]

Vi trenger ikke egentlig å lure på hvorvidt det er galt at Isak legger an på Emma selv om han er klar over at han ikke er interessert i henne. Man kan debattere fri vilje i møte med sosialt press, og hvor mye agens Isak egentlig har i hendelsene som følger etter at de kliner første gang, men vi forstår hvorfor Emma føler seg lurt. For det var jo han som la an på henne først.

Problemet med narrativet om homofile gutter som utnytter jenter for tilgang til heteronormen og privilegiene som medfølger er at det er basert på den kulturelle idéen om skeive menn som løgnere. Det spiller ingen rolle om det er for å beskytte seg selv eller andre: Emma reagerer sterkt på at Isak ikke fortalte henne at han var homo, og Isak anerkjenner at hun hadde rett i å være sint. Dette forteller oss at selvbeskyttelse er en skrøpelig begrunnelse for løgn, spesielt når det er vanskelig å forstå hva noen prøver å beskytte seg fra. Videre har narrativer med skeive menn som løgnere lett for å blø over, både på andre skeive narrativer, og på virkeligheten og menn som genuint er tiltrukket til kvinner.

Problematisk polyseksualitet

Den andre måten heterorelasjonen benyttes i skeivt media er når den etablerer protagonistens attraksjon til det «motsatte» kjønn. Jeg vil ta et øyeblikk til å forklare begrepet polyseksualitet. Definisjonen av biseksualitet, panseksualitet og polyseksualitet er i det store og det hele lik; om en person er tiltrukket til flere enn ett kjønn vil disse begrepene være beskrivende. Begrepene biseksualitet og panseksualitet er derimot identitetsskapende på en annen måte enn polyseksualitet er, og bærer spesifikke konnotasjoner. Derfor velger jeg å bruke polyseksualitet for å omtale tiltrekning til mer enn ett kjønn.

I 2020 er det utvilsomt mindre stigma mot polyseksuelle enn det har vært tidligere. Det kan likevel være produktivt å forstå hva dette har bestått av, ettersom historisk stigma ofte henger igjen i måten marginaliserte identiteter blir representert, og noe av det fortsatt vedvarer i samfunnet.

Mye av problematikken rundt polyseksualitet kommer fra to ting: behovet for å beskytte heteronormen, og spørsmålet om hvorvidt polyseksualitet i det hele tatt eksisterer. En ofte uttrykt bekymring har vært at skeive skal være årsaken til samfunnets kollaps, gjennom deres iboende amoralitet. I en artikkel fra 1992, «The Bi-sex Boom», hevdet den britiske tabloiden News of the World at samfunnet sto i fare for å undergraves av skeive som har sex med heteroseksuelle. «Bisexuals are, it seems, threatening the straight population with both transmittable HIV and transmittable bisexuality.»[5]

Videre er polyseksualitet ikke alltid anerkjent som en legitim legning. I stedet blir det ofte sett på som avvikende seksuell oppførsel for en person som enten er hetero- eller homoseksuell, noe som er godt illustrert i boken Not Gay: Sex Between Straight White Men (2015) av Jane Ward. Ward skriver,

[An] alarming trend in the science of sexual orientation … is to conduct research that measures genital arousal patterns. […] In a 2005 New York Times article titled “Straight, Gay, or Lying?: Bisexuality Revisited,” reporter Benedict Carey cites a study in which men who identify as bisexual were shown images of both men and women by a team of psychologists.[6]

Nesten ingen av mennene i den nevnte studien viste lik respons på kvinner og menn, og Carey tolket dette som at alle menn som identifiserte seg som bifile var løgnere.

Det er lett å anta, når man ser og leser fortellinger om menn som ligger med menn, selv når de også ligger med kvinner, at disse mennene må være homofile med mindre de eksplisitt sier noe annet. I virkeligheten er selv dette ofte ikke nok. «[Bisexuals] have been undermined primarily through the prevalence of negative stereotypes, including beliefs … that bisexuality is … a transitional stage before fully coming out as gay,»[7] og denne tendensen er sterkest for menn, da antagelsen er at menn vil gjøre alt for ikke å bli tolket som homofile.

I kategorien av litteratur om polyseksualitet finner vi blant annet Mannen som elsket Yngve, hvor Jarles forhold til kjæresten Katrine beskrives som så godt som et tenåringsforhold kan være, helt til Jarle møter Yngve og forelsker seg i ham. Yngve er katalysatoren som setter i gang endringene i Jarle, som deretter river ham bort fra Katrine, og den eksisterende heterorelasjonen han befinner seg i.

Her finner vi også Call Me By Your Name (2007) av André Aciman. Relasjonene Elio utvikler med Oliver og Marzia i løpet av sommeren er av ulik intensitet og ulik form, og på denne måten illustrerer de dualiteten i Elios seksualitet, og tillater oss ikke å tvile på noen aspekter av den. Den hetero relasjonen må likevel vike for det nye, det overveldende skeive, og i prosessen blir den forlatte parten nødt til å trekke sine egne konklusjoner. Marzia vet ikke hva som skjer med Elio, hun vet bare at en mann hun trodde var glad i henne plutselig har forsvunnet ut av livet hennes.

Når vi leser Mannen som elsket Yngve eller Call Me By Your Name blir vi gjentatte ganger fortalt at protagonistenes begjær ikke begrenser seg til menn. Derfor kan vi som lesere stole på at bedrageriet ikke gjelder identiteten til protagonisten, men snarere hvorvidt følelsene i den hetero relasjonen var eksklusive.

Tro og utro

Det er ikke plass i dette essayet for en lengre diskusjon om monogami og hvorvidt det i seg selv er moralsk. Det er mer produktivt å arbeide ut fra idéen om at det er etisk galt å lyve, og at å handle mot forventninger man ikke retter opp i blir en form for løgn. Det er likevel viktig å anerkjenne at det ikke er eksplisitte løgner i disse spesifikke verkene: Isak sier aldri til Emma at han er heteroseksuell, Elio lover aldri Marzia monogami, og Jarle inngår aldri noe forhold med Yngve.

Likevel vil lesere i et samfunn som verdsetter og forstår monogami og ærlighet i intime forhold ha vanskelig for å sympatisere fullstendig med noen som kultiverer to relasjoner på samme tid. Som lesere og seere har vi privilegert informasjon om protagonistene og deres indre følelsesliv, noe de andre karakterene ikke har. Det er Elios forhold med Oliver, og de sterke følelsene i det forholdet, som leder ham til å forsømme forholdet med Marzia. Det er Jarles følelser for Yngve og skammen og forvirringen som medfølger som leder ham til å såre Katrine.

Hvilken intensjon forfatterne har hatt når de har skrevet disse fortellingene er mindre relevant enn hvordan de blir tolket av publikum. For mange er skeiv litteratur deres eneste møte med den skeive opplevelsen, og når såpass mange skeive narrativ er basert rundt uærlighet kan det ha den uheldige effekten at det forsterker idéen om skeive som uredelige. Samtidig kan disse representasjonene av skeivhet oppleves som veldig genuine for de av oss som har vært gjennom lignende situasjoner.

Derfor er det ikke nødvendigvis problematisk at dette narrativet brukes i skeivt media. Det er heller problematisk at det ikke er nok annet skeivt media som oppnår det samme popularitetsnivået som kan nyansere hvordan skeive blir representert. For mens hetero litteratur og visuelt media enkelt balanserer ut utroskapsnarrativene med fortellinger om relasjoner hvor ingen parter føler seg bedratt, har skeivt media mindre å ta av.

Lee Kvåle

 

  1. Tore Renberg, Mannen som elsket Yngve (Oslo: Forlaget Oktober, 2003), 361.
  2. Venla Oikkonen, «Mutations of Romance,» Modern Fiction Studies 56, nr. 3 (2010), 593.
  3. Venla Oikkonen, «Mutations of Romance,» Modern Fiction Studies 56, nr. 3 (2010), 595.
  4. Julie Andem, «1. episode. – Lykke til, Isak,» Skam (2015), 3:52.
  5. Jo Eadie, «The Motley Crew: What’s at Stake in the Production of Bisexual Identity (?),» Paragraph 17, nr. 1 (1994), 17.
  6. Jane Ward, Not Gay: Sex Between Straight White Men (New York: NYU Press, 2015), 89.
  7. Mark McCormack, Eric Anderson og Adrian Adams, «Cohort Effect on the Coming Out Experiences of Bisexual Men,» Sociology 48, nr. 6 (2014), 1209.

    Litteraturliste

    Aciman, André. Call Me By Your Name. New York: Farrar, Straus and Giroux, 2007.

    Andem, Julie. «1. episode. – Lykke til, Isak.» Skam. NRK P3, 2015. Serie.

    Eadie, Jo. «The Motley Crew: What’s at Stake in the Production of Bisexual Identity (?).» Paragraph 17, nr. 1 (1994): 17-26.

    McCormack, Mark, Eric Anderson, and Adrian Adams. «Cohort Effect on the Coming Out Experiences of Bisexual Men.» Sociology 48, nr. 6 (2014): 1207-223.

    Oikkonen, Venla. «Mutations of Romance.» Modern Fiction Studies 56, nr. 3 (2010): 592-613.

    Renberg, Tore. Mannen som elsket Yngve. Oslo: Forlaget Oktober, 2003.

    Ward, Jane. Not Gay: Sex Between Straight White Men. New York: NYU Press, 2015.