Månedlige arkiver: april 2012

Skriv til oss!

(Illustrasjon hentet fra http://chronotext.org/)

Nå nærmer det seg deadline for innsending av bidrag til Lasso #2 i 2012 med tema: TRO. 


E-post-adressen vår er litteraturtidsskriftet.lasso@gmail.com, og teksten din kan være alt fra like kort som adressen vår (haha!), til fem sider lang – alt blir vurdert og gitt tilbakemelding på – og kanskje kan du få teksten din på trykk? 

Fristen for innsending av tekst er 2. mai. Vi mener ikke at du ikke skal ta deg fri den 1., men der du sløver i parker, på kafeer, i middager, eller på smarttelefonen din dukker det kanskje opp en idé? Noe du ønsker å prøve ut, få tilbakemeldinger på? 

SLÅ DEG LØS (før vi gjør det!). 

Prosopopeia om romantikken

Innlegget er en oppfølging av debatten som ble påbegynt under forrige tråd.

Til tross for romantiske teksters kompleksitet, møysommelige konstruksjon, lærdhet og mangfold, er det underlig hvordan debatten hva romantikken angår stadig befinner seg i tomrommet mellom dikotomien virkelighet og virkelighetsfjern. Jeg stusser for det første over bruken av ordet romantisk og hvordan epoken forstås i dag. For det andre undrer jeg meg over ordet virkelighet, hva betyr det? og hvorfor oppfattes, som her i denne debatten, virkelighet som et mer positivt ladet ord enn virkelighetsfjernt?
Prosopopeia ga nylig ut et dobbeltnummer om romantikken hvor vi nettopp forsøker å oppklare noen av misforståelsene rundt betegnelsen romantikk. Henning Hagerup innleder tidsskriftet med et grundig essay, Mellom Tu Fu og Wordsworth, som avsluttes med spørsmålet: ”Er det ikke på høy norsk tid å fjerne parantesen rundt romantikken?” Ja, mener vi, og dens kompleksitet tilnærmes så i nummerets varierte tekstbidrag, se under.
Ifølge Henning Hagerup (og til dels Lovejoy) inkluderer romantiske tekster 
både enkel naturlengsel og sofistikert idealisme, både enhetsdyrkelse og tiljubling av pluralitet, både fremtidshåp og dragning mot det forgangne, kristen fromhet, metafysisk spekulasjon og religiøs skepsis, politisk konservatisme og politisk radikalisme, jublende optimisme og dyp pessimisme” – pluss, som Hagerup skriver, ”flere nyanserende mellomposisjoner.
For romantikerne er tanken at litteraturen er et verdensanliggende, i betydning et felleseie som ikke
anerkjenner nasjonale grenser. Goethe var den som for alvor tok i bruk begrepet verdenslitteratur, blant annet som en følge av hans enorme begeistring for den indiske dikteren Kalidasa. Det romantiske individet tar nettopp, gjennom lesning, opp i seg verdenslitteraturen, som også dreier seg om mer enn den vestlige verden. Ulike verdensdelers kulturer, mytologier, eventyr osv. smeltes sammen med den nye litteraturen. Det handler om å tilegne seg kunnskap nok om tradisjonen man står i for dermed makte å gjennomføre et opprør og et brudd med egen tid, kultur og tradisjon. Og hvorfor er dette viktig? Jo, fordi romantikerne frykter samfunnets kapitalistiske utvikling og dets statiske nytte- og fornufttankegang: De romantiske dikterne må foreta et opprør mot eller et brudd med den rasjonelle, instrumentelle og sjelløse borgeren. Henrik Wergelands venn Heinrich Steffens skriver følgende om bruddet: ”Trette av de evige forsøk på å kjempe oss gjennom rå materie, valgte vi en annen vei og ville ile det uendelige i møte. Vi gikk inn i oss selv og skapte en ny verden… ”. Hvert individ må så å si gå i seg selv for så i felleskap skape et mer dynamisk og inkluderende samfunn. Etter bruddet skal dermed ny diktning, ny kunst, og nye ideer igangsettes, skapes og gjennomføres. Hvert subjekt må handle ut i fra nye tankemønstre, men for dikteren sin del er verdenslitteraturen og da særlig antikken og middelalderen referanseverktøy, uten at epokene gjenskapes slik det pålegges (av smaksdommere eller autoriteter) renessanse- og klassisismekunstneren. Som Schlegel skriver i tidsskriftet Athenäum (som Vagant så ofte henviser til): ”Kun den romantiske poesi kan som eposet bli et speil for hele den omgivende verden, et bilde at tidsalderen.”
Når romantiske tekster gjentatte ganger tillegges ordet virkelighetsfjernt skyldes det ofte, tror jeg, overfladiske lesninger som dessverre beror på manglende tålmodighet, eller en viss skepsis for idealisme. Frode Helmich Pedersen skriver interessant om dette i sitt bidrag Shelley eller om nødvendigheten
Det motsatte av idealsime er ikke en realistisk innstilling – for det finnes ingen gitt virkelighet, vi befinner oss stadig i forandring. Det motsatte av idealisme er snarere kynisme, sløvsinn og servilitet overfor gjeldende maktstrukturer. Derfor oppga Shelley – på tross av sin pessimisme – aldri sine idealer. De forble som før håpet om en fornyelse av menneskeheten gjennom kjærlighet og skapende fantasi.
Jeg får, som nevnt, ikke helt tak på hva debattantene mener den såkalte virkeligheten er, burde være eller hvorfor den er viktig i litteraturen. Kan hende det er den ytre virkeligheten, det som er umiddelbart sansbart tilgjengelig for oss. Uansett filtreres vel våre anskuelser i vårt indre? Virkeligheten inkluderer også drømmer, kreativitet og fantasier på lik linje med vitenskapelig kunnskap. Hvem kan påstå at fakta er sannere enn kreativitet? Jeg tillater meg å gjengi et lengre utdrag fra Leif Høghaugs bidrag Lysets guddommelige diktat. Om tro, viten, religion og romantikk.
Vi forteller en historie om romantikken og dens forhold til fornuften, og vi sier at fornuften, som jo skal være en garantist for at det vi kaller viten faktisk er viten, gjentatte ganger har opptrådt – og vil, hvis profetene ikke farer med løgn, også i fremtiden gjentatte ganger opptre – som en streng grensevakt. Fornuften holder utkikk etter romantikken, dette estetiske vesenet som i sin tid overskred en grense – nei, flere grenser. Romantikken skapte en verden i sitt eget bilde, en verden som var radikalt forskjellig fra den verdenen Opplysningens fornuftsfilosofer hadde oppdaget og satt på begrep. Grensevaktene – begrepssetterne – ble ytt motstand. Det romantiske følelsesmennesket stilte nye spørsmål – og fant frem til nye svar. Spørsmål og svar som (bl.a.) kretset omkring det hellige, det mystiske, det okkulte … Fornuften stod på sitt, den voktet sine grenser – hit, men ikke lenger! Romantikken ble mistenkeliggjort, for ikke å si latterliggjort. «Svermeri.» «Fantasmer.» Men følelsesmennesket (også kalt det irrasjonelle mennesket) lot seg sjelden stoppe, det fortsatte sine vandringer, og det søkte mot områder der religionen gav seg til kjenne i form av nye fortolkninger.
Dette såkalte følelsesmennesket som Høghaug beskriver overskrider ikke bare klassisismens begrensede estetikk, men også politiskautoritære grenser. Hegels, Schellings og Hölderlins systemprogram fremsetter, som Anders Kristian Strand skriver i sitt bidraget Anarki, skjønnhet og fornuftens mytologi hos Hölderlin, Hegel og Beethoven.
den påstand at systemprogrammet vil skape en etikk som ikke bare vil omfatte – som det står – samtlige ideer og postulater i sitt system, men også bane vei for et nytt syn på naturen; for en forståelse av menneskeverd versus den autoritære staten og en utvikling av et genuint demokratisk felleskap.
Romantisks filosofi, kunst og litteratur kan lære oss noe om det som ikke er umiddelbart øyensynlig. Istedenfor det vitenskapelig spørsmålet hva er, spør vi heller:
Hva slags sannhet kan diktningen formidle? Dette spørsmålet er, om ikke like gammelt som diktningen, så i hvert fall like gammelt som refleksjonen over diktningen. Både Platon og Aristoteles stilte dette spørsmålet. Og vi kjenner godt til det som er standardfortolkningen av Platons og Aristoteles poetikk: Platon argumenterer mot diktningen fordi den er usann; Aristoteles anser derimot diktningen som en vei til erkjennelse, altså som en vei til sannhet. Grovt sett kan vi si at disse to posisjonene har dukket opp igjen i forskjellige utgaver gjennom den vestlige poetikkens historie. For eksempel er diktningen i betydningen fiksjon et problem på 1700-tallet. En forfatter som Joseph Addison skrev allegoriske fiksjonsberetninger for å advare mot fiksjonens villfarelser. Hundre år senere, i romantikkens storhetstid, hyller forfatterne fiksjon som utrykk for dikterisk frihet hvor fantasien viser vei til sannhet. I våre dager er det nok den romantiske holdningen som fortsatt gjør seg gjeldende, men vi stiller stadig spørsmålet om sannhetsgehalten i tekster som i kraft av fiksjonsspråk fremstiller noe leseren vil kunne identifisere som virkelighet. Dette ser vi blant annet i flere samtidsforfatteres mer eller mindre erklærte forsøk på å skrive seg ut av fiksjonen. Eksempler fra Skandinavia: Karl Ove Knausgård (Min kamp), Gaute Heivoll (Før jeg brenner ned), Claus Beck-Nielsen((1963-2001) En Biografi), Pablo Llambías (Et ukent barn), Tomas Espedal (Biografi, Brev og Dagbok, , Imot kunsten og Imot naturen).
Som vi ser av dette er spørsmålet om diktningens sannhet uløselig knyttet til spørsmålet om fiksjon, derfor kan vi stille følgende spørsmål: Forutsetter diktningens sannhetssøken fiksjon?
I Prosopoeias romantikknummer finner du følgende tekser: Gisle Selnes drøfter Romantikkens temporalitet. Om Octavio Paz og modernitetens metahistorie. Thomas Hill tar for seg fransk nostalgi-romantikk med Gérard de Nervals Sylvie. Det tyske systemprogrammet oversettes og diskuteres av Anders Kristian Strand, mens Espen Ingebrigtsen tar for seg romantiske strømninger i Olav Nygaards dikt Wergeland. Trine-Lise Torsvik skriver om senromantikeren Bjørnsons Schiller-inspirerte Fiskerjenten og Kazima Sjøvoll ser på romantikkens mørke og gotiske begynnelse. Frode Helmich Pedersen gir en lesning  av Shelleys dikt The Triumph og Life, mens Eirik Lodén oversetter Novalis Hymner til natten og et utvalg fragmenter. Leif Høghaug bidrar med Lysets guddommelige diktat. Om tro, viten, religion og romantikk, en lesning av Jacques Derridas essay Foi et savoir. Selv skriver jeg om det tyske fragmentet samt Wergelands fragmentpoetikk. I tillegg finnes nye skjønnlitterære bidrag som Arild Vanges oversettelse av Peter Waterhouses ”Svarene” fra Krieg und Welt og Erlend Erichsens Romanmusikk og Datomuseum. Vange bidrar også med diktet, Alltid en annen. Nils Sundberg debuterer med diktene Kuperade marker; Klockor, bordun. Elisabeth Frøysland Pedersen avslutter med et interessant blikk på Cathrine Kundsens siste roman Jeg kunne vært et menneske.
Tidsskriftets mangfold er med andre ord ment å speile romantikkens mangfold.
Hilsen
Trude-Kristin Mjelde Aarvik
Redaktør Prosopopeia
http://prosopopeia.uib.no