Månedlige arkiver: mai 2012

Hva rimer på MILF?

Christian Refsum kommer med en ny diktsamling mandag 14 mai (slippfesten er samme dag på Last train i Oslo, klokken 19.00). Boken heter «Kåte dikt», gis ut av Oktober forlag, og i neste utgave av Lasso (slippes 6 juni), har vi fått lov til å trykke et av diktene. Vi sendte en mail til Refsum som i disse dager befinner seg i Berlin og stilte han noen spørsmål om boken.

 

Lasso: «Kåte dikt» handler om sex. Kan du si noe om hvordan og hvorfor dette ble et tema?

CR: Forklaring 1: Sex er viktig. Noen klager at over at det er mye prat om sex, men uten sex hadde menneskeheten opphørt å eksistere. Poesi har alltid handlet om sex. Den geniale litteraturforskeren Northrop Frya har skrevet i et essay om “The Survival of Eros in Poetry” at “A poet who attempts poetry without experiencing the power of Eros is conventionally assumed to be a rather poor creature.»

Forklaring 2: Jeg anmeldte en oversettelse av John Donne for Morgenbladet for en god tid tilbake og ble inspirert av forholdet mellom refleksjon og eksplisitte referanser til sex. Jeg tenkte: hvorfor skriver ingen i denne tradisjonen i dag? Jeg bestemte meg for å prøve selv. Det betyr ikke at jeg ønsker å bli målt opp mot Donne, som har skrevet noe av den vakreste poesien som finnes. Jeg prøvde å skrive dikt på meter og med rim tilpasset vår samtid. Det ble selvsagt noe helt annet enn det Donne drev med. De som fikk se diktene likte dem. Plutselig forsto jeg at jeg kunne utgi en bok som det ikke finnes maken til i norsk litteratur – kanskje ikke i skandinavisk litteratur.

Lasso: Diktene er skrevet på rim. Kan du si noe om hvorfor du har valgt et slikt grep? Hvordan er prosessen bak å finne rimord? Hvilke andre formvalg har du gjort? Rytmen virker ganske fri?

CR: Rim er morsomt. Og så tar tanken innimellom uforutsette vendinger fordi man må finne bestemte ord som passer. Meteret har den samme funksjonen. Man snubler over overraskende ord, uttrykksmåter og tanker fordi formen tvinger en til å lete på nye måter, og med en litt uvanlig form for intellektuell fleksibilitet. Det har rett og slett vært veldig gøy å jobbe med dette. Mange av diktene har en veldig høy forekomst av rim, slik at de nesten minner mer om regler. Rimpraksisen er på den ene siden inspirert av barnevers, morovers og regler, på den andre av moderne rap-estetik. Dvs at jeg ikke bryr meg så mye om hvorvidt jeg bruker regelrette rim eller halvrim, og jeg bruker gjerne par- kryss- kiastiske- og tiraderim om hverandre. Dikt med meter og rim klinger ofte veldig gammeldags. Jeg vil at díktene skal se ut som om de er skrevet i dag og med relevans i en moderne situasjon for moderne mennesker. Diktene skal ha et tydelig rytmisk nivå, men de kan gjerne hoppe og sprette litt ut av meteret. Det viktigste er at de er musikalske og ledige, ikke at de innfrir vilkårlige skolemetriske krav som er historisk daterte.
Lasso: Du fortalte at du hadde problemer med å finne et rimord på MILF.
Hva var løsningen og hvordan fikk du det til å passe i sammenhengen?

CR: Her er diktet:

Hilf mir

Finnes det et annet ord
enn det tyske Hilf
som rimer uanstrengt
på engelskmannens MILF?

Jeg vil så gjerne ha
dette ordet med
i min poetiske
porno-odyssé

Hilf mir! Hør min bønn!
Hvisk meg sexy ord
og dype, soggy stønn
fra en heftig mor


Lasso: Samtidig som du er forfatter og har tidligere gitt ut en novellesamling, to romaner og en diktsamling, jobber du også som foreleser og litteraturviter og skriver bøker og artikler om litteratur. Hvordan er denne tilværelsen? Du nevnte på en forelesning i Lit2000, Edward Said sin tanke om eksilposisjonen. At man kan hente innsikter ikke bare ved å være i geografisk eller kulturell eksil, men også i eksil mellom ulike litterære praksiser. Hva tenker du om det i forhold til egen situasjon?

CR: Spørsmålet ditt om Said er interessant. Jeg mener at Saids tanker om eksilet har mye for seg, selv om man skal være forsiktig med å romantisere eksilet. Man skal ikke undervurdere betydningen av stabilitet for den som vil tenke og skrive. Da jeg skrev doktoravhandlingen min, hadde jeg mer enn nok med det. Jeg trengte all tid til å fordype meg. Det tok fire og et halvt år uten at jeg skrev noe som helst annet. Akademikere må få rom til å kunne konsentrere seg om større arbeider over lengre tid. Men etter doktorgraden har jeg opplevd det som stimulerende å prøve meg i ulike sjangere. Det er skjerpende, og det skjerper sansen for det som er viktig. Jeg spør meg stadig: Er det dette jeg vil? Hvorfor vil jeg dette? Hva oppnår og hva taper jeg ved denne skrivmåten? Får jeg sagt noe vesentlig? Jeg blir mer og mer opptatt av dette: Er mitt bidrag et reelt bidrag? Eller driver jeg bare og flikker på uvesentligheter eller posisjonerer meg i forhold til kollegaer? Noen sider ved universitetssystemet oppfordrer til en slik praksis og det må man motarbeide aktivt. Når man forholder seg til de ulike normene i ulike institusjoner, er det lettere å få et skråblikk på normene begge steder. Men det kan også være anstrengende og frustrerende å forholde seg til ulike normer og koder.


Lasso: Kan vi invitere med venner på slippfesten på mandag 14. mai?

CR: Selvfølgelig. Arrangementet er åpent. Alle er hjertelig velkommen!

Vi takker Christian Refsum for intervjuet og håper å se flest mulig mandag 14 mai klokken 19.00 på Last Train.

Ikke les dette/Les dette

Det er med en stor grad av ambivalens at jeg skriver og publiserer dette blogginnlegget:

Sannsynligvis er du, kjære leser, havnet her fordi du forsøker å flykte. Vi logger oss ofte inn på internett av grunner vi ikke helt forstår; for å få tilfredstilt behov vi ikke klarer å kontrollere eller for å slippe å gjøre det vi ‘egentlig skulle gjøre’. Vi klikker oss rundt i en monoton rus, med en svak bevissthet av at livet foregår et annet sted. Det finnes unntak, men ikke så rent sjelden – har jeg inntrykk av – fungerer internett som et sort hull og denne bloggposten blir dermed enda ett bidrag til det enorme maskineriet som stjeler verdifull tid fra livet ditt – malstrømmen av informasjon som hver dag vokser seg større og større.

Man kunne kanskje konkludere allerede her og si: Ikke les dette. Gjør noe annet. Ring Bestefar. Skriv på romanen/manuskriptet/diktsamlingen din. Gjør hva som helst, bare logg deg ut. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. For en litteraturinteressert person er internett på mange måter det nærmeste man kommer himmelen. La oss ta noen eksempler:

Visste du at Catulls samlede verker lå ute her, oversatt til engelsk, med den latinske originalteksten ved siden av?

Francisco Petrarcas samlede verker ligger her i en engelsk og italiensk parallell tekst

Eller hva med Charles Baudelaires Le Fleur de mal?

Eller kanskje du ønsker å lese Senecas samlede brev?

Internetts samling av gode tekster er ganske enkelt spektakulær. Og det er like gratis som Guds nåde. Problemet er bare at vi ikke setter pris på det. Det er unektelig praktisk å raskt kunne lese seg opp på verdenslitteraturen, få et inntrykk, skumme over, men – i alle fall for denne leseren – er fordypelse og forsenkning uhyre vanskelig å få til på internett. Selv om Catulls samlede ligger der, er det sannsynligvis ikke gjennom den nettsiden jeg kommer til å få en dyp forståelse av disse diktene. Den langsomme lesningen foregår stort sett fra papir, eventuelt fra et lesebrett (jeg har ikke prøvd det enda.) Tekstene som ligger tilgjengelige på internett gjennomgår et formidabelt «auratap». De mister verdi i sin tilgjengelighet.

Et annet problem er hvordan internett i seg selv oppfordrer til adspredelse. På et seminar i Lit1303 på Blindern tok seminarleder, litteraturviter og forfatter Christian Refsum opp dette nylig i forbindelse med Benjamins artikkel «Kunsten i reproduksjonens tidsalder.» Kan det være at internett har noe antikontemplativt ved seg? Kan det være at alle linkene motvirker den intellektuelle forsenkningen og fører til en form for egosvekking?

Å sitte på internett er på mange måter en konstant trussel for jegets omsorg for selvet (via Focault). Lyset fra skjermen lurer hjernen til å tro at den er mer våken enn den egentlig er og dermed ikke trenger søvn, linkene fører til en kontinuerlig multitasking som har en negativ effekt slik det ble beskrevet i en artikkel i Morgenbladet ganske nylig. Det kontinuerlige nærværet av pornografi, sladder, spekulasjoner og salgsteknikker appelerer til det laveste i mennesket. Det er ikke tilfeldig at Jonathan Frantzen pleier å oppgi som et av sine skrivetips at «En person med lett tilgang til internett kan ikke skrive en roman».

Alle linkene er laget slik at de skal trigge noe i deg, du skal bli revet med av noe du ikke hadde planlagt og på samme tid bli påvirket i en eller annen retning. Hver eneste gang jeg logger meg ut av mailkontoen min havner jeg på internetts kanskje ondeste side. (ikke trykk på linken hvis du ikke må)
Det er utrolig hvordan sakene som finnes der stadig vekk klarer å lure meg avgårde. Jeg trykker på linkene selv om jeg vet bedre. (Det er verdt å huske på at det tabloide som regel er skrevet av godt betalte og svært intelligente mennesker. I et seminar på Litteraturhuset om forfatteren David Foster Wallace ble det trukket frem hvordan han opplevde det som frustrerende at populærkulturen også behersket selvironi. Hvordan skape satire i et samfunn hvor det man vil skrive satire om også skriver satire om seg selv og gjør det til endel av informasjonsstrømmen?)

Mye spennende tenkning rundt litteratur i disse dager foregår på internett. Ønsker man å få et innblikk i «Zeitgeist», fange opp strømninger, være en del av det som ‘skjer’ er internett en uunngåelig arena. Og de mange mulighetene for interaksjon og samtale gjør ulike blogger og andre nettsider til mulige senter for «tidsåndens utfoldelse».

La oss se på noen norske nettsider som etter min mening formidler interessante perspektiver på litteratur: 

Politikk poetikk praksis

Flamme forlag

Folkebiblioteket

Uroens blogg

For ikke å snakke om nye litterære utgivelser som gies ut på nett:


Granada      (Muligens er det akkurat det problemet denne bloggposten prøver å formulere som har gjort at denne utgivelsen også har en egen papirversjon?)

Kompost   (dette forlaget har en annen løsning, nedlasting til pdf fil som kan skrives ut eller lese på lesebrett. Dette løser muligens noe av problemet. )

Pop serial  (En amerikansk utgivelse jeg tilfeldigvis kom over)

Det finnes altså gull på verdensveven som vi gjør klokt i å få med oss.

Å navigere vellykket på internett vil muligens involvere teknikker av den typen Odyssevs brukte da han bandt seg til masten og fikk innsikt i sirenenes sang, sangen intet menneske tidligere hadde hørt uten å dø. Det er aktuelt å minne om at det lokkende i sirenenes sang ikke var så mye melodiene og klangen – det var innholdet, det var informasjonen; Sirenene kunne blant annet fortelle om alt som hadde skjedd i krigen ved Troja. På samme måte er informasjonen på internett blitt uendelig lokkende for mennesket i det tjueførste århundre.

Spørsmålet er om vi egentlig risikerer noe om vi ikke binder oss til masten. Hvor mange er det egentlig som setter av tid i timeplanen til effektiv lesning på internett? Som trener seg opp til ansvarsfull tidsbruk? Litt av poenget med internett er jo nettopp at tilfeldighetene skal ta deg, du skal ende opp på sider du aldri ville tenkt deg, du kan være oppdagelsesreisende i en vidunderlig ny verden.

Det er en altfor lettvint posisjon å si at internett er negativt – det er det åpenbart ikke. Like idotisk er det å uhemmet hylle det. Et tredje standpunkt kunne være at internett mer eller mindre antar formen til den menneskelige bevissthet: Intellektuell aktivitet blandet med stadige tanker om sex, med både flyktighet og langvarig konsentrasjon som muligheter. Jeg har en følelse av at Deleuze og Guattari ville likt internett med sin Rhizom modell av virkeligheten, hvor alt inngår forbindelser til alt, og hvor alt eksisterer og er tilgjengelig på det samme planet.

Klisjeen blir stående: Slik den menneskelige bevissthet både innehar lys og mørke, skumring og solnedgang og alt midt i mellom, er internett også en god blanding av egentlig ALT og først og fremst avhengig av brukeren: det aktive jeget. Samtidig føles konklusjonen og klisjeen ikke fullt så tilfredstillende. De enorme kreftene som er i spill på internett, som aktivt kjemper for å distrahere deg, for å vippe deg av pinnen, for å påvirke deg, skal kanskje ikke taes så alt for lett på. Selv en kritisk nettside bruker teknikker for å skape aktivitet – de samme teknikkene den kritiske nettsiden forsøker å kritisere.

Du kan jo spørre deg nå, som denne bloggposten går mot en slutt (enten du klarte å lese hele uten å klikke deg videre, eller om du skummet ned til bunnen): Kom du til denne siden helt bevisst eller bare havnet du her? Var det meningen å sitte på internett akkurat nå? Er klokken langt over midnatt? Har du latt deg lokke av sirenenes sang? Er du på rett spor?

Jonas Meyer