Månedlige arkiver: oktober 2016

En egen rettferdighet i det som gror : Omtale av «Pelargonia»

Pelargonia

Frederik Svindland

 Cappelen Damm

 

Jeg leste baksiden av boken og stusset over en underlig bemerkning: Pelargonia er en «oppvekstroman uten handling». I selve ordet «oppvekst» ligger allerede handling, reist av verbet «å vokse». Det er vanskelig å se for seg en oppvekstroman uten handling — spesielt om det knyttes til et konsept om dannelse: en selvrealisering motivert av en søken etter innsikt. Gitt en slik oppfatning må jeg si: Pelargonia er ingen roman om «å vokse» opp. Snarere hefter narrativet seg ved øyeblikk i en tidløs barndom, eller som jeget selv forteller i romanen:

«Som om en hel historie har dratt gjennom meg i et hugg, jeg husker nesten ingenting – et lite stykke tøy festet til en spiker begivenhetene rev skjorten sin opp mot, det er alt som er igjen.» (s. 9)

Her ligger bokens kjerne, i disse små restene av hendelser. Jeget maner frem konkrete detaljer, blikket flyter ut, før det igjen får fatt på noe nytt. Romanen har ikke et overgripende plot, og hendelsene har ingen kausal sammenheng. Underlig er det likevel at sprangene mellom scenene, som noen ganger oppstår midt i et avsnitt, andre ganger ved sideskiftet, ikke oppleves som brudd. Den ene setningen glir naturlig over i den andre. Fortellerens oppmerksomhet minnet meg på en setning fra den lille romanen Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano: «Blikket ditt fester seg ved et gress-strå, et tre, kronbladene på en blomst, som om du klamret deg til en livbøye.» (s. 33)

Modianos setning er en treffende beskrivelse av blikket til Svindland. Narrativet klamrer seg fast til hverdagslige detaljer, som en høne av porselen, eller et glass med saft. Skildringene beveger seg aktivt mellom sindige setninger, og enigmatiske, men likevel — eller nettopp derfor — treffende bilder, ofte stilt direkte opp mot hverandre:

«Bekymringene deres er en sjø av smeltet stein som velter og glir, ordene mine er den lille skorpen som stadig legger seg oppå. Jeg kommer til å bli så ensom når de dør.» (s. 75)

Dette avsnittet er avslutningen på en scene der jeget er eldre og ringer hjem til sine foreldre. Først introduserer narrativet metaforen: «Bekymringen deres er en sjø av smeltet stein […]». Denne hete og uregjerlige massen velter seg, og blir kun for et lite øyeblikk nedkjølt og rolig når jeget ringer. Dette forunderlige bildet står i kontrast til neste setning: en enkel, men kanskje desto tyngre innrømmelse av hva som venter: ensomhet. Et besynderlig avsnitt, som likevel skriver frem et treffende bilde av forholdet mellom de eldende foreldrene og deres sønn.

Svindland trenger ikke gå realismens vei for å skrive frem verden. Språket i boken er ordrikt, og det virker hverken påtatt eller stilisert, men helt nødvendig. Narrativet har stor språklig ambisjon, samtidig som det ivaretar en form for nedstrippet ærlighet. Det oppstår en eleganse mellom de to størrelsene. Dette blir synlig i tekstens vekslinger mellom små hverdagslige detaljer og større iakttagelser av naturen og verden:

«Likevel hersker det fred og fordragelighet rundt meg, jeg samler fotballkort i en syltetøykrukke, jeg pusser tennene to ganger om dagen, jeg har noe som ligner orden. Vinddragene som stryker gjennom hagen elsker meg i smug, og noen ganger må jeg stramme beltet to hakk til for ikke å gå i oppløsning.» (s. 21)

Narrativet opptar seg med det helt små, som fotballkort og tannpuss. Så rettes blikket ut mot hagen, og noe ubehagelig presser seg på. Her finnes vinddrag som «elsker» jeget «i smug», og geleider jeget mot oppløsningen. Det mystiske og ville der ute lar seg kun kontrollere ved å «stramme beltet to hakk». Jeget søker en orden gjennom detaljene og rutinen, og i møtet med det overskridende i hagen, er det nettopp gjennom beltet at jeget kan holde fast.

Det skal sies at Pelargonia er mer enn narrativet. Det er en sørgmodig roman, med vonde og vakre lengsler — til foreldre, til vennskap, til naturen, til forståelse. Mer vil jeg ikke si om romanens innhold. Foruten språket til Svindland vil en gjengivelse av tematikk og motiv ikke yte boken tilstrekkelig rettferdighet. Likevel kan en stille spørsmålet: Hvorfor opptar fortelleren seg med alle disse utspekulert udramatiske detaljene?

På første side tar Svindland opp dette spørsmålet og legger til rette for en slags poetikk:

«Alt stort og smått som skjer får lov til å være så høytidelig som vi selv føler det, det er ingen historie her å rette forestillingene sine etter, bare rekken med hverdagslige øyeblikk, det umiddelbare som utløses i alle ting, liksom det finnes en egen rettferdighet i det som gror, i det som slipper, i det som speiler seg.» (s. 7)

Alt som eksisterer har en rettferdighet i seg selv. En rett til å være så høytidelig en måtte føle det, og som han skriver senere i romanen: «[…] selv de mest hverdagslige innretninger brenner inne med erfaringer» (s.51). Det finnes en viktighet i de små tingene. Det er her, i alt rundt mennesket, at livet fester seg, eller kanskje snarere, springer ut. Tingene, om det så er en porselenhøne, eller et glass saft, blir erindringens gjenstander.

Pelargonia er ingen historie om å vokse, men om å finne tilbake og huske: holde fast ved alle disse tilsynelatende uviktige begivenhetene, som tross alt utgjør et liv.

Av Sofus Greni

En annerledes virkelighetslitteratur : Omtale av «Seismiske Smell»

Denne omtalen finner du i KALYPSO #3 2016

Seismiske smell

Sara Sølberg

Forlaget Oktober

En ung kvinne gjennomgår en hjerteoperasjon. I narkoserusen blir hun ett med vannet, kjenner hvordan havstrømmene virker i kroppen og drar henne under. Videre følger vi kvinnen tilbake til livet hun ikke er helt sikker på om hun ønsker å leve. En vektløs, vakuumlignende nåtid avløses av tilbakeblikk på en barndom ved sjøen, mot en oppvekst preget av havets voldsomme kraft til å både gi og ta liv.

Sara Sølberg (f. 1983) har gått på forfatterstudiet i Tromsø. I sin debutroman, Seismiske smell, skriver hun om havet: Om de store vannmassene, korallrev og blåhvalen. Men også om det aller minste livet. Algene, vannedderkoppen, tungekrepsen. Dyphavsmaneten Periphylla periphylla lever 7000 meter under havskorpa og har overlevd kriser som tok livet av nesten alle jordens daværende arter. Den gløder blodrødt i de bekmørke vannmassene, lik en utstøtt hjertemuskel.

Det virkelighetsnære og håndfaste i Seismiske smell får et sakprosaisk preg. Innslag av marinbiologi, anatomi og geologi skaper en hard kjerne av uomtvistelige fakta. Død, ødeleggelse og sorg reduseres til kjemiske reaksjoner. Vi leser om livet slik det faktisk er og foregår, vi leser sannheten.

Jeget foretrekker å dykke ned i havets dybder framfor sine egne, men er samtidig nødt til å forholde seg til sin egen, uhåndterlige psyke. Hun er ikke bare hjernesignaler, hjerteslag og cellefornying. Hun rommer mer enn alt hun har lest og lært. Konkrete, direkte beskrivelser av fortid og nåtid glir over i hverandre. Leseren får tilgang til råmaterialet, uten omsvøp, refleksjoner eller tolkninger. Men det abstrakte og urealistiske ligger like under overflaten. Jeget svømmer inn gjennom åpne dører, er vektløs, slåss med havis og algetråder midt i en menneskemengde. Vi følger hennes lange tankestrømmer.

Dette er jegets virkelighet. Dette er også en rekke poetiske virkemidler.

Jeg forsøker å finne utgangen igjen, men algetrådene henger tett fra taket – havisen vikler seg rundt meg, det begynner å bli vanskelig å puste, vurderer selvamputasjon: skyte ut en av armene – få flerret opp massen, men skimter endelig det grønnlysende utgangsskiltet. Kulden kaster seg mot meg, isluft rett i lungene, knitringen fra underlaget. (Sølberg 2016: 51)

Sølbergs blanding av poesi og sakprosa belyser havets, men også menneskets mangfoldighet og iboende motsetninger. Det skaper en balanse mellom uunngåelig, statisk realitet og et skjørt, dynamisk liv. Faktadrypp skaper inntrykk av konkret virkelighet, og blandes med personlige opplevelser som kanskje ikke engang har forankringspunkt i det realistiske, men som sklir ut og inn, veksler mellom drøm og virkelighet. Hun skildrer menneskehetens symbiotiske, ofte parasittiske, forhold til jorden. Paralleller trekkes mellom den enkelte persons utfordringer og den store sammenhengen, de store jordlige omveltningene. Gjennom denne sammenkoblingen skapes en følelse av sympati for jorden, mennesket og økosystemet.

Korallrev er avhengig av rent, klart saltvann, sollys og vannets bevegelse for å vokse. Surt hav, økt temperatur, luft og lavt tidevann, stresser korallene og får algene til å dø, etterlater revet avbleket og alene, ute av stand til å få i seg næring. (Sølberg 2016: 30)

Seismiske smell rommer et møte mellom fakta og fiksjon, men uten å være utleverende eller selvsentrert. Det virkelighetslitterære trekket blir, gjennom romanens faktuelle tyngde, forankret i den objektive realiteten, kontra virkeligheten som er knyttet til jegets personlige liv. Romanen har en tilknytning til historiske hendelser, til miljøpolitiske problemstillinger og viser hvordan alt rundt oss enten er liv eller fraværet av liv. Den byr på stor kunnskap. Den er ikke biografisk, men opplysende med faglig tyngde, og den er aktuell. Den plasserer ett enkelt, lite liv i den store sammenhengen.

Dette er en vakker roman med mange kvaliteter, som presenterer nye perspektiver og får leseren til å tenke på livet som det skjøreste, men også som det sterkeste.

Av Nora Emilie Dahl og Marthe Udnæs