Månedlige arkiver: mai 2019

DØDENS FARGE

Mikael Schultz Rasmussen

Ber jeg deg fargelegge mannen med ljåen, tør jeg vedde på at kappen hans blir svart. Det er simpelthen noe ved døden vi assosierer med mørke. Snodig? Kanskje ikke. Jeg har uansett grublet over saken. Les gjerne videre hvis du bryr deg.

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært redd for å dø. Eller, ikke for å dø, egentlig, jeg er ikke redd for å snuble i trappa og lande på sakser og sånn. Kanskje det snarere er døden jeg er redd for? Døden i seg selv? Ja, jeg tror det. Idéen om et evig intet er i alle fall så hinsides min fatteevne at jeg knapt får puste ved tanken. At jeg forestiller meg et mørke når jeg tenker på døden, tror jeg kommer av denne frykten. Frykten for det ufattelige. For hva kan vel være mer ubegripelig enn døden? Døden står jo på alle måter i rak motsetning til alt jeg kjenner. Alt som er, alt jeg sanser og erkjenner, tilhører livet, mens alt som ikke er tilhører døden. Hva pokker kan jeg tenke og mene om det som ikke er? Ikke rart det går i svart når jeg forsøker. I dagslys vet jeg hva jeg har med å gjøre, mens jeg i natten er blind, og verden blir fremmed. At du fargelegger kappen til mannen med ljåen svart, overrasker altså ikke meg det minste.

I Edgar Allan Poes fryktinngytende universer utgjør døden nesten alltid en faktor. Den hviler over de litterære skikkelsene hans og gjennomsyrer tekstene. Poes fortellinger er ofte forankret i tradisjonelle gotiske settinger, hentet fra den tyske tradisjonen, dominert av forfalne herskapshus, tåkete netter og dype kirkegårder. Også hos Poe er døden oftest et mørkkledd fenomen. Men i ny og ne, når denne mesteren av skrekkfiksjon introduserer døden i sine fortellinger, hender det mørket må vike. Dråpene som dreper Lady Rowena i «Ligeia» (1838) kunne saktens ha vært svarte, men det er de altså ikke. Det er som om svart ikke alltid strekker til. Tatt i betraktning tittelen på dette Lasso-nummeret, trenger du ikke å være nevneverdig glup for å gjette at jeg herved er i ferd med å si at Edgar Allan Poe, av og til, når døden melder seg, tyr til fargen RØD.

For å illustrere tar jeg en komparativ titt på to av Poes tekster, nemlig «Shadow—A Parable» (1835) og «The Masque of the Red Death» (1842). Begge tekstene omhandler en dødbringende pest, samt iscenesetter en gruppe mennesker som søker å unngå pesten ved å barrikadere seg inne i en bygning. Hverken «Shadow» eller «The Red Death» er realistiske fortellinger. De kommer snarere til uttrykk som allegorier, hvor de innholdsmessige størrelsene synes ment som symbolikk tilsiktet noe generelt som angår livet og døden.

I «Shadow» er det (til ingens store overraskelse) en skygge som symboliserer døden. Fortelleren, Oinos, er en av syv menn som hittil har overlevd pesten. De syv mennene sitter sammen i et kammer, i ly for epidemien som herjer utenfor. I tillegg til de syv mennene, forteller Oinos, befinner det seg en åttende mann i kammeret. Haken er at denne mannen allerede er død, tatt av pesten. (Hvorfor hans kadaver ikke er smittsomt, forteller ikke Oinos oss noe om, men for argumentasjonens skyld tar jeg det for gitt at det er tilfellet.) Av alle fargene jeg kjenner til, er det ingen som dominerer «Shadow» mer enn den svarte. Svarte draperier, svarte speil, svarte bord. Og svartere skal det bli. For gradvis manifesterer det seg en ekstra skygge i kammeret. Den strekker seg fra den døde mannens føtter og klatrer oppover bronsedøren som skiller de syv mennene fra den pestbefengte verden utenfor. Oinos innledet fortellingen med å erklære at han vil være død innen at vi leser hans historie. Som hans leser tør jeg derfor vedde på at når skyggen faller på bronsedøren vil døren åpne seg og pesten blåse inn og ta knerten på de syv mennene. Men hva gjør denne dødens skygge? Jo, den sier: «I am SHADOW,» (s. 220) og lar det omtrent være med det. Mennene skuer inn i dens mulm og tenker på alle sine venner som er døde.

Det kan altså late til at skyggen ikke først og fremst representerer døden, men snarere idéen om døden — frykten for død, løftet om død.

Skyggen er døden sett fra de levendes perspektiv, fra de syv mennenes, fra mitt og fra ditt ståsted. Og vi har vel ikke glemt hvordan du så veldig gjerne ønsket å fargelegge mannen med ljåen svart? Når Oinos beskriver skyggen, beskriver han den i overensstemmelse med måten døden synes fremmed på. Mørk og ufattelig. Han beskriver ikke noe absolutt, men noe diffust: «a dark and undefined shadow—a shadow such as the moon, when low in heaven, might fashion from the figure of a man[.]» Spørs om det ikke er mannen med ljåen han sikter til her? «But the shadow was vague, and formless, and indefinite, and was the shadow neither of man nor of God[.]» (s. 219) Skyggen er altså svart og representerer idéen, frykten og løftet om død, snarere enn døden per se.

Hva så med gjengen i «The Masque of the Red Death»?  

I denne desto mer makabre fortellingen har prins Prospero stengt seg selv og tusen venner fra hoffet inne i et kloster, med intensjoner ikke ulike Oinos’ om å overleve en pest som herjer i landet utenfor. I dette klosteret holder de tusen vennene maskeradeball, samtlige ikledd groteske kostymer, beruset av vin og musikk. Klosteret er ikke svart og klaustrofobisk, slik som kammeret i «Shadow», men tvert imot utstyrt med syv veldige saler på rekke og rad fra øst til vest. Hver eneste sal er spøkelsesaktig opplyst i én bestemt farge — henholdsvis blå, lilla, grønn, oransje, hvit, fiolett og RØD. Ballet foregår i de seks østligste salene, for ingen våger seg inn i den syvende. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvilke assosiasjoner disse maskeradedeltakerne har til den syvende salens blodige farge. Pesten som raser utenfor klosterets murer er nemlig ingen svartedauden, men The Red Death. Og en frykteligere sykdom skal man lete lenge etter.

 

The “RED DEATH” had long devastated the country. No pestilence had ever been so fatal, or so hideous. Blood was its Avatar and its seal—the redness and the horror of blood. There were sharp pains, and sudden dizziness, and then profuse bleeding at the pores, with dissolution. (s. 485)

 

Innerst i den rødopplyste salen står for øvrig en klokke. Ved hver hele time kimer dens bjelle, hvilket får musikken i klosteret til å stilne og festdeltakerne til å våkne fra sin lystige rus og reflektere i engstelig taushet. Som vi skal se, er det ikke urimelig å anta at klokkeklangen som forstyrrer deres virkelighetsflukt, minner dem om døden som rår utenfor rammene av klosterets falske trygghet. Så snart klokken har kimt fra seg, kan maskeradens deltakere atter gi seg hen til rus, musikk og lykksalig glemsel. Klokken, må jeg nevne, er svart.

Ved midnatt blir deltakerne var en fremmed. Hvordan den fremmede overhodet kan ha kommet seg inn i det forskansede klosteret, skjønner ingen. Det er som om han har manifestert seg ut av intet, i kraft av klokkens midnattsslag. Den fremmede vekker ytterligere oppsikt fordi hans kostyme overgår alle de andres, selv de mest groteske av dem. «There are chords in the hearts of the most reckless which cannot be touched without emotion[,]» reflekterer fortelleren. «Even with the utterly lost, to whom life and death are equally jests, there are matters of which no jest can be made.» (s. 489) Denne fremmede er nemlig kledd i rødt, i klær som bare sømmer seg i graven, og med en maske stiv og ekkel som fjeset til et lik. «[T]he mummer had gone so far as to assume the type of the Red Death.» (s. 489) Som et blodrødt fantom beveger fremmedkaren seg gjennom klosterets saler, målbevisst fra øst mot vest. Festdeltakerne trekker seg inntil veggene ettersom han passerer, samtlige bleke av uro. Den fremmede stanser ikke før han befinner seg i den syvende salen. Prins Prospero blir rasende. «Who dares?» roper han tvers gjennom klosteret. Musikken stilner. Prinsens stemme kaster ekko gjennom salene. «[W]ho dares insult us with this blasphemous mockery? Seize him and unmask him—that we may know whom we have to hang at sunrise, from the battlements!» (s. 489) Men tross prinsens befaling er det ingen i hoffet som våger å pågripe den rødkledde fremmede. Prinsen trekker derfor en kniv og legger på sprang etter den fremmede gjennom klosterets saler, tvers gjennom den blå, den lilla, den grønne, den oransje, den hvite og den fiolette, før han hiver seg over den fremmede i dypet i den syvende salen.

Men hva skjer? Et skrik lyder, kniven treffer gulvet og prins Prospero faller død om for den fremmedes føtter.

Rystet stormer maskeradens deltakere i samlet flokk, for å hevne sin falne prins, inn i den syvende og rødopplyste salen. De griper den fremmede og river masken av ham, men gir seg hen til redselsfylte hikst da de ikke finner noe menneske bak masken. Kostymet er tomt.

And now was acknowledged the presence of the Red Death. He had come like a thief in the night. And one by one dropped the revelers in the blood-bedewed halls of their revel, and died each in the despairing posture of his fall. (s. 490)

 

I kontrast til «Shadow», hvor de syv mennene ble sittende levende i den svarte skyggen og reflektere over døden, faller disse tusen maskeradens deltakere til gulvet og dør. Vi husker hvordan pesten ble beskrevet: «There were sharp pains, and sudden dizziness, and then profuse bleeding at the pores[.]» Vi kan bare forestille oss blodbadet.

Den svarte klokken slår sine siste slag. Faklene slukker og vi kan se for oss det stummende mørket, men vi vet at mellom veggene flyter det også et hav av rødt blod. «[T]he Red Death held illimitable dominion over all.» (s. 490) Fargen svart alene strekker ikke til. I «The Masque of the Red Death» kan det se ut som at Poe holder fast ved at svart riktignok representerer idéen om død, frykten for død og løftet om død, men at det egentlig er RØD som er dødens farge. Den svarte klokken minnet menneskene om at de skulle dø, men det er rødfargen som markerer deres ende; døden inntreffer ikke før menneskene befinner seg i den rødbelyste salen. Inntil at de er innhyllet i rødt, livløse i en sjø av blod, betrakter de døden fra samme ståsted som de syv mennene i «Shadow», hvor bronsedøren som holdt døden på avstand vedble som en svart og ufattelig barriere til siste slutt.

Å assosiere døden med svart gir mening fordi vi ser døden fra et utenforstående perspektiv. Vi frykter den slik vi frykter mørket, i kraft av dens fremmedhet. «The oldest and strongest emotion of mankind is fear,» skrev H. P. Lovecraft snaue hundre år etter at Edgar Allan Poe vandret heden i 1849, «and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown.» (s. 1041) Den eneste måten å se noe som helst på i det beksvarte dødsriket, er altså ved å dø. Idiotisk, i grunn. «Ikke gå mot lyset,» har jeg hørt folk si, som om mørket vi assosierer med døden erstattes med lys for folk som vakler på randen. Kanskje det er disse folka jeg bør be fargelegge mannen med ljåen? «Ikke gå mot lyset!» Greit nok. Og særlig ikke hvis lyset er rødt.

 

 

 

Litteratur

Lovecraft, H. P. (2008) Supernatural Horror in Literature. [1927] I Barnes & Noble (Red.), H. P. Lovecraft: The Complete Fiction (1041–1098). New York, NY.: Barnes & Noble, Inc.

Poe, E. A. (1984). Shadow—A Parable. [1835] I P. F. Quinn (Red.), Edgar Allan Poe: Poetry and Tales (s. 218–220). New York, NY.: The Library of America.

Poe, E. A. (1984). The Masque of the Red Death. [1842] I P. F. Quinn (Red.), Edgar Allan Poe: Poetry and Tales (s. 485–490). New York, NY.: The Library of America.