Månedlige arkiver: november 2019

Om å få skrive i fred

Av Selma Stormyren Larsen

De ulike erfaringene av krig, forfølgelse og ufrihet er den røde tråden i Å kysse en ørken. Å kysse en myr. Det er en personlig påminnelse om litteraturens eksplosive kraft.

I en gråkald park i Lillehammer, under et tak som er i ferd med å bryte sammen av regnvann, sitter publikummere pakket inn i flispledd. På scenen står irakiske Manal Al-Sheikh klar til å lese, sammen med oversetter og gjendikter Erling Kittelsen. Denne fredagen i mai er jeg på Litteraturfestivalen i Lillehammer, sammen med litterære berømtheter, deriblant våre egne Per Petterson og Vigdis Hjorth, samt gjester langveisfra: Han Kang og Lauren Elkin, blant mange andre. Men det er altså ikke bare denne ene uka i året vi kan høre og treffe forfattere med føtter i andre leire enn den norske samtidslitteraturen. Manal Al-Sheikh er én av flere i Norge som skriver dikt basert på erfaringer som verken tilhører meg eller majoriteten av nordmenn. I 2009 kom hun til Norge fra Irak, fordi hun var forfulgt i hjemlandet for det hun skrev.

Al-Sheikh er en såkalt fribyforfatter. Det betyr at hun har opphold i en av fribyene i Norge, for å kunne skrive uten frykt for forfølgelse. De seksten norske fribyene, deriblant Oslo, Stavanger, Harstad, Bergen og Trondheim, gir forfatterne økonomisk støtte til å skrive i to år. Selv hadde jeg ikke hørt om poeten Manal Al-Sheikh før denne friske fredagen i Lillehammer. Det er det selvsagt en enkel grunn til: Selv om hun har bodd i Norge i ti år, skriver hun på arabisk. For å skrive meningsfull poesi krever naturligvis god kjennskap til språket. Til tross for at fribyforfatterne gjerne er anerkjente der de kommer fra, gjør språkbarrieren det vanskelig å etablere seg på den norske litteraturscenen. Men nå er Al-Sheikh, sammen med tolv andre fribyforfattere, tilgjengelig også for de av oss med lite mer enn norsk- og engelskkunnskaper å skilte med. I redaktør Johanne Fronth-Nygrens Å kysse en ørken. Å kysse en myr, som for øvrig ble lansert under festivalen, er et utvalg av tekstene til 13 norske fribyforfattere samlet, i norske oversettelser. Deriblant Al-Sheikh, sammen med andre skjønnlitterære forfattere fra Iran, Eritrea, Libya, Bangladesh, Aserbajdsjan, Syria og Tsjetsjenia.

Å få rom og ikke minst oppmerksomhet som fribyforfatter i den norske litterære offentligheten, er ikke nødvendigvis noen enkel sak. Det finnes mange barrierer; språk er én av dem. Fribyforfatterne flykter fra forfølgelse. Det er en enorm kontrast fra norsk virkelighet, og en erfaring de færreste nordmenn har. En kan spørre seg om norske lesere virkelig forstår litteratur skrevet om erfaringer så fundamentalt annerledes enn de som tilhører de fleste nordmenn i dag. Samtidig er de samme autoritære regimene og konfliktene en del av vårt felles verdensbilde og virkelighet – selv om perspektivet selvsagt er et annet for de fleste nordmenn, hvor det ikke er førstehåndserfaring, men nyhetssendinger og avisartikler som gir oss informasjon. De ulike erfaringene av krig, forfølgelse og ufrihet er den røde tråden i Å kysse en ørken. Å kysse en myr. Antologien åpner for andre innganger til temaene. Ikke minst er det et sjeldent bidrag til en mer mangefasettert og personlig forståelse av liv i konfliktfylte områder. Samlingens åpningsdikt, av irakiske Ali Hayder, formidler et enkeltmenneskes perspektiv på historien. Det er en individuell erfaring og en nærhet som trolig vanskelig lar seg formidle gjennom andre kanaler enn kunst.

 

Foreldrene kjenner alltid igjen barna sine.

De vet alltid hvordan de så ut.

Den første mobilen skal ringe, så den andre,

Fjerde, femte og sjette.

Alle mobilene skal ringe.

 

Foreldrene ringer alltid barna sine.

Slik identifiserer vi de vansirede likene.

– Og hva med de som ikke har mobil?

– Vær trygg, foreldrene kjenner alltid igjen sine barns lik.1

 

I antologiens forord siterer redaktør Johanne Fronth-Nygren den tidligere fribyforfatteren Svetlana Aleksijevitsj: «Det har alltid plaget meg at sannheten ikke får plass i ett hjerte, i ett sinn, at sannheten er splintret. Det finnes mye av den, den er mangfoldig, og den er spredt rundt om i verden»2. Aleksijevitsj ble tildelt Nobelprisen i litteratur blant annet for hennes polyfone tekster. Å kysse en ørken. Å kysse en myr viser et kor av stemmer og erfaringer knyttet til flukt. Der ekstremene og de store hendelsene ofte prioriteres i nyhetsbildet, åpner kunsten for de små erfaringene som kompliserer, slik Al-Sheiks dikt «Avlinger» viser:

 

I dag er kurven min helt tom

jeg plukket ingen frukt

og ikke fylte jeg krukken min fra bekken

jeg var opptatt med å luke ugras

ut av hukommelsen.3

 

I et intervju har Manal Al-Sheikh at «for meg er all skrift politisk. Kjærlighet, sorg, styresmakter, stat. Når du kommer fra et land som Irak, finnes det automatisk et sinne i deg. Som poet kan du omdanne det til noe eksplosivt i tekst»4. Fribyforfatterne er forfulgt i kraft av hva de gjør. Ikke bare innholdet i litteraturen de skaper, men at de skaper, er politisk. Det er vanskelig å si det samme om den norske litterære offentligheten: Det går lenge mellom hver gang en forfatter konfronteres med etikk eller politiske meninger – heldigvis. Men Å kysse en ørken. Å kysse en myr minner oss om nettopp poesiens eksplosivitet, slik Al-Sheikh utrykte det. Samlingen er en unik dør inn til en annen lyrisk virkelighet enn vår egen åpne litterære offentlighet. Det er, i ordets rette forstand, kraftfullt.

70 år har gått siden Sigrid Undset sist virket på Bjerkebæk, men når Manal Al-Sheikh inntar scenen på Litteraturfestivalen i Lillehammer, er forbindelsen tydelig. I likhet med mange nordmenn da, var Undset tvunget til å flykte fra Norge (i hennes tilfelle til USA) under andre verdenskrig, grunnet motstand mot nazistene. Likheten med Å kysse en ørken. Å kysse en myr er åpenbar, og boka er et rykende bevis på kunstens tidløshet og stedløshet. Fribyforfatter-antologien er både et forfriskende bidrag til norsk litterær offentlighet, og enda viktigere: Et dokument på litteraturens kraft.

 

Noter

1 Hayder, Ali, Å kysse en ørken, 14.

2 Fronth-Nygren, Johanne, ibid., 7.

3 Al-Sheik, Manal, ibid., 91.

4 Artscape, Poets of Protest.

 

Litteratur

Fronth-Nygren, Johanne (red). Å kysse en ørken. Å kysse en myr. Oslo: Aschehoug, 2019.

Artscape. Poets of Protest. Film. 20.11.19. https://www.dailymotion.com/video/xtsi04

 

Hurra for Rudolf Nilsen! Rapport fra litteraturfelten på Lillehammer

Av Harald Nordbø

Det er blitt en slags klisjé, kanskje, å si om forfattere, poeter, litteraturvitere og andre litteraturpåvirkede eller boklig anlagte mennesker at de faller i to leire. Det finnes en apolitisk, estetistisk leir som hører til tradisjonen etter Théophile Gautier, og som opererer med en forestilling om l’art pour l’art også i litteraturen, der litterær kunst, i likhet med all annen kunst, er autonom og følger egne regler som virker uavhengig av hvilken politisk suppe samfunnet skulle være fanget i. I det aller minste mener kanskje denne leiren at litteraturen aldri i livet skal inneholde noen normative budskap om politisk endring (enkelte vil også mene at litteraturen ikke bør beskjeftige seg med politikk overhodet[1]). På den annen side finnes denne gruppens motsetning, som mer eller mindre bruker litterære uttrykk like mye som middel for politisk endring som for ren og ufiltrert sanselig nytelse. Det er kanskje unødvendig å si det, men hva gjelder norsk litteratur er sistnevnte gruppe i all hovedsak tilknyttet den politiske venstresiden.

Hvem hører til hvor? Det er vanskelig å si, for sannheten er – selvfølgelig – langt mer nyansert enn noen grov, polemisk todeling skulle tilsi. Men om noen hører til sistnevnte leir, i alle tilfelle en gruppe som prøver å si noe med sin litteratur heller enn bare male vakre bilder med velplasserte pennestrøk, er Rudolf Nilsen (1901–1929) blant dem.

Rudolf Nilsen – «Rulle» blant venner – hører til blant våre mest folkekjære poeter, i hvert fall om man skulle måle det i antall norske lesere som kjenner navnet hans. Såpass folkekjær ble han at noen av våre mest folkekjære visesangere, inkludert Lillebjørn Nilsen, tonesatte et utvalg av diktene hans og komponerte i samme slag et av de viktigste, om ikke det aller viktigste, bidraget til ettertidens Nilsen-resepsjon: visesangalbumet På stengrunn[2].

Første gang jeg hørte en sang fra På stengrunn var på en buss på vei fra Oslo til Paris, desember 2015. Jeg var på denne tiden engasjert i Natur og Ungdom, som sendte en svær gruppe med aktivister ned til det historiske klimatoppmøtet der verdens ledere vedtok verdens første internasjonale klimaavtale. Transporten skjedde i samarbeid med Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom, som vi delte bussene med, og som har lange tradisjoner for allsang av diverse sosialistiske sangklassikere. I sangheftet til en av disse organisasjonene var Nilsens mest kjente tekst, som også nådde nye høyder av popularitet med god hjelp fra Lillebjørn, Klevstrand et al. «Revolusjonens røst»[3] grep meg der jeg satt, døgnvill og sliten av reisen, på andre måter enn jeg tidligere hadde blitt grepet av sanger som «Internasjonalen» – i stedet for en tradisjonell kampsang, var dette Revolusjonen selv som talte. Diktets og sangtekstens «jeg» er Revolusjonen. Og til tross for at jeg ikke var på vei til Paris for å gjennomføre noen Revolusjon[4], og at demonstrasjonene vi skulle delta i, kanskje ikke ville ha noe betydelig utslag for monopolkapitalens og karbonimperialismens hærførere inne på konferansesenteret, følte jeg meg likesom kallet. «Kan hende det gjelder å redde vår jord», indeed.

Hvorfor ta opp denne egentlig ganske selvfølgelige kjensgjerningen, at jeg som venstreorientert aktivist på vei til stordemonstrasjon i utlandet følte meg truffet og kallet av en rød kampsang? Nettopp fordi også dette kallet er en estetisk erfaring, en slags kunstopplevelse om kanskje en av det folkeligere slaget. Like mye som for eksempel estetisten Marcel Prousts evokasjon av Botticellis Sippora-skikkelse for å forklare Swanns tiltrekning til Odette i Swanns kjærlighet[5], kan være sublim i øynene til en som er kjent med Botticellis sixtinske kapell, vil også et politisk imperativ til å «dristig … skape en himmel her / efter sin egen skikk» fungere som en oppløftende estetisk erfaring for de av oss som er gudløse sosialister. Med andre ord har også det politiske innholdet i Nilsens dikt også en direkte estetisk funksjon.

Noen år senere, nærmere bestemt i mai i år, lenge etter at jeg har memorert og sunget både «Revolusjonens røst» og de andre visesangversjonene av Nilsens diktning, befinner jeg meg på Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Det er blitt fredag, som betyr at den bransjerettede delen av festivalen er mer eller mindre over, og de mer publikumsrettede arrangementet finner sted. Programmet er mangfoldig, og inneholder slampoesi, Else Kåss Furuseth, «nattpoesi», en samtale om dataspill, samt vinylplater og dansing med den pseudonyme «DJ Sakprosa». Viktigst av alt, i hvert fall for meg, er arrangementet «Vigdis i 60!», som ikke bare er en bursdagsfeiring for en av våre mest markante (og politisk uredde) samtidsforfattere, men også en hyllest til Rudolf Nilsen, hans diktning og visesangene den har avfødt. De på scenen representerer på sett og vis hvert sitt aspekt ved Nilsens ettermæle: bursdagsbarnet Vigdis Hjorth, selvfølgelig, som representerer de forfatterne i Norge som ikke er redde for å la sine bøker inneholde politikk og samfunnstematikk; Fredrik Høyer, en yngre slampoet og «bydikter» av lignende støpning; den litt eldre poeten Torgeir Rebolledo Pedersen, som hører til blant vår samtids betydeligste norske poeter; litteraturprofessor Arild Linneberg, akademias representant; og visesangeren Lars Klevstrand, som spiller og synger Rudolf Nilsen-dikt både på innspillingen fra 1973 og mellom slagene gjennom kvelden. Det er feststemning – salen er full. Salen er så full at jeg må stå, langt bak også, men det gjør ingenting. Jeg synger med. Faktisk synger omtrent hele salen med på de fleste sangene, og volumet er – ikke overraskende – høyest når vi kommer til «Revolusjonens røst».

Er det «besynderlig» at en stor del av den norske kultursektoren kan «Revolusjonens røst» utenat og villig synger den i allsang på Norges største litteraturarrangement? Kanskje. Men hvorfor skulle noen[6] bry seg? «Revolusjonens røst» er i alle tilfelle ikke det mest ytterliggående diktet til Nilsen – man kunne nevnt for eksempel diktet «Ridderslag», som avsluttes med følgende strofe:

Muren, vårt vern, er partiet.

Men sverdet er: Lenins lære!

Og er du til kampen viet

da skal du sverdet bære.[7]

De færreste i festsalen på Lillehammer ville nok skrevet under på at Lenins lære i det hele tatt skulle være noe å rope hurra for; ei heller tror jeg de ville sagt seg villig til å bruke den som våpen i kamp mot borgerskapet. Dette er ingen paradoksal motsetning – det er selvfølgelig fullt lov å feire Rudolf Nilsen uten å skulle stille seg bak hans politiske program fullt og helt. Han er blant våre vesentligste poeter, og en av få diktere som virkelig klarer å la politiske budskap forskjønne lyrikken. Det er verdt å rope tre ganger hurra for. Hurra, hurra, hurra!

 

Noter

[1] Det ville vært ufint å gi eksempler.

2 Nilsen et al., På stengrunn, 1973.

3 Nilsen, Samlede dikt, 67.

4 Jeg snakker selvfølgelig bare for meg selv her, ikke for resten av aktivistene.

5 Proust, Veien til Swann, 254–7.

6 Foruten Jordan Peterson.

7 Nilsen, Samlede dikt, 14.

 

Litteratur

Nilsen, Rudolf. Samlede dikt. Oslo: Gyldendal, 1990.

Nilsen, Iversen, Svendsen, Corell, Ofsdal og Klevstrand. På stengrunn. Oslo: Polydor, 1973.

Proust, Marcel. På sporet av den tapte tid. Bind 1 – Veien til Swann. Oversatt av Anna-Lisa Amadou. Oslo: Gyldendal, 2014.