«Det var engang i hundedagene…» skriver J. M. G. Le Clezio i debuten Rapport om Adam (1964). Adam Pollo tar seg gjennom de varme og klissete dagene i en fransk kystby, hvor den ene finurlige hendelsen følger den neste. Hva er det som settes i spill under hundedagene, er det snakk om en rastløshet kanskje, eller et ubehag? Hundedagene betegner en periode på sensommeren hvor det i folketroen opptrer underlige fenomener. Maten råtner, sies det, og fluer samler seg i store svermer. Gjennom kjøkkenvinduer kan en stadig høre hunder som bærer seg. De har lett for å bli gale. Om du står på bryggekanten bør du opptre varsomt, for under havskorpa driver hærer med brennmaneter. I mudderet på havbunnen får etterlatte gjenstander oppdrift. Det som lenge har vært skjult skal gi seg til kjenne. Er det ikke et bildekk som dupper der borte ved sivet, eller er det et hode? En revolver går av på en strand i den uutholdelige varmen. I en nederlandsk by har en pike forsvunnet, selv ikke kusken har sett hvor hun tok veien. Det går rykter om at vepsene blir ekstra hissige, ikke at de nødvendigvis er innblandet i forsvinningen. Så, til alle dere skrivende, kanskje dere har overhørt en historie, betraktet noe mystisk, eller vil skrive noen korthugde linjer? Send inn til oss! Og la det bli stående, som en liten opptakt: Det var engang i hundedagene…
