av Tuva Sverdrup-Thygeson
Wikipedia-siden om teorier på hvorfor jorda ikke har blitt kontaktet av fremmed liv kan leses som et dikt om ensomhet:1
Det finnes ingen andre. De er for langt unna. De er for fremmede. Vi lytter ikke på riktig måte. Fantasien om at vi kanskje ikke er alene har inspirert og skremt forfattere i mange hundre år, og vi har fått grøsse over historier om utenomjordiske invasjoner og drømme oss bort i fantasier om en bedre verden, millioner av lysår unna. Hvorvidt aliens – fremmede – eksisterer er kanskje ikke noe vi spør oss selv daglig, men det sitter likevel dypt i de fleste av oss, dirrende med en tone av eksistensialisme. For hva er mer definerende for det menneskelige enn å gå i møte med the other?
Den kinesiske forfatteren og dataingeniøren Liu Cixin undersøker både dette spørsmålet og hvorfor vi (tror vi) er alene. Første bok i hans science fiction-trilogi kom ut på norsk denne høsten, ved navn Trelegemeproblemet.2 Tittelen kommer av et problem innen fysikken. På engelsk heter det «the three-body problem», og viser til utfordringene ved å fastsette de framtidige bevegelsene til tre legemer av omtrent samme masse, som alle påvirker hverandres tyngdekraft. Tre kuler kan spinne om hverandre i en uendelig variasjon av mønstre. Det er uforutsigbart, og det liker ikke fysikere.
Dette høres kanskje ikke særlig spennende ut som romanplott. Men hva om de tre legemene er soler som leker evig runddans med en planet på randen av utryddelse? Hva om befolkningen der er på leting etter et nytt framtidig hjem?
Det må sies at det hele begynner en god del mer jordnært – bokstavelig talt – med menneskeheten her hjemme. Den blodige kulturrevolusjonen i Kina får en kvinne til å utvikle et hat mot menneskeheten, et hat så sterkt at hun gjennomfører det ultimate forræderiet ved å avsløre vår posisjon for verdensrommet. Mange år senere begynner en advarende nedtelling å tikke, samtidig som terrorangrep verden over sikter seg inn mot forskere, vitenskapsmenn og lærere. Dette er en verden hvor selve vitenskapen står på spill – for noen ønsker å stanse menneskehetens teknologiske framgang. Noen der ute ønsker å finne oss forsvarsløse.
Bokserien, som på engelsk heter Remembrance of Earth’s Past, men ofte bare kalles Three Body, er tettpakket med uforklarlige fenomener, uvirkelige mysterier og ledetråder som først mange hundre sider senere nøstes opp. Den spenner seg over både århundrer og sivilisasjoner, og har hele det enorme universet som spillerom – så det er ikke rart om historien virker overveldende. Likevel følger vi spesifikke karakterer som ved hjelp av hiberneringsteknologi gir en menneskelig rød tråd gjennom det hele. For blant all fysikken og storslagenheten, så er det menneskehetens første store møte med en felles krise serien virkelig handler om. Oppdagelsen av fremmed liv og beskjeden om at vi har 450 år på oss før invasjonen, kaster menneskeheten ut i panikk.
Liu går dypt inn i den menneskelige psyke og er skarp i sine skildringer av de ulike fasene i våre reaksjoner: De maniske periodene hvor halvhjertede nye lover blir skrevet, krisekomiteer samlet, politiske partier dannet, aktivisme startet, og alt er kaos. Så periodene preget av hjelpeløshet og depresjon, hvor flukt eller overgivelse virker som de eneste mulighetene. Enda mer skarpe, spesielt i våre dager preget av klimakrisen, er beskrivelsene av alle de som velger å leve livene sine i beruset hedonisme mens de selv overlater invasjonen til framtidige generasjoner. Vi har til og med periodene hvor folk ser på invasjonen som en lettelse – endelig vil den evig grådige, evig ødeleggende menneskelige natur få sin dom og rettmessige straff.
Liu skriver fram den framtidige verdenshistorien i all sin teknologiske storslagenhet og menneskelige dualitet med en selvfølgelighet som gjør det lett å akseptere selv de mer virkelighetsfjerne konseptene. For det er nettopp den paradoksale menneskenaturen som gjør dette massive narrativet så nært. I kriser er det gjerne egoisme og uselviskhet som står avkledde igjen, og spenningen mellom disse utgjør nervetråden i bokserien. Når mennesker desperat flykter fra en kosmisk katastrofe på jorden og lar sine medmennesker ligge igjen i fusjonsbrannens glør, kjenner man seg ubehagelig igjen. Og selv når Lius fantastiske fantasi leker med fysikkens regler og lar dimensjoner foldes og tidslinjer gå i sirkel, holder en mor spedbarnet sitt opp i luften, for å gi det noen håpløse sekunder lenger å leve. Selv i universets mørkeste hjørner, er ikke menneskets instinktive natur noe vi kan bli kvitt.
Kanskje er det derfor vi liker å lese og skrive om utenomjordiske? For å fjerne rammen av det kjente og undersøke oss selv i et nytt lys, en ny tid, i møte med noe fremmed? Science fiction har rommet mange emner gjennom århundrene – mekaniske fugler og maskinmennesker, flyvende biler og gale professorers eksperimenter – og ideen om livet utenfor jorda har vært her lenge. Gjennom historien har aliens fungert som symboler på det fremmede, det utenfor – enten det er snakk om et høyere guddommelig plan eller en skremmende trussel.
I det antikke Hellas begynte filosofiske teorier om kosmisk pluralisme å spire, og man lekte med tanken om at jorda kun var én av uendelig med verdener. På 100-tallet skrev assyreren Lukian den satiriske En sannferdig historie, som er en av de første kjente tekstene til å omhandle reiser til verdensrommet, utenomjordiske livsformer, og intergalaktiske kriger. I 900-tallets japanske eventyr Fortellingen om bambuskutteren, også kjent som Prinsesse Kaguya, fortelles det om guddommelige skapninger på månen. Noen vers av Koranen kan leses som en henvisning til at Gud er herre over flere verdener enn vår, og i den arabiske folkeeventyrsamlingen Tusen og en natt forteller én historie om en manns søken på tvers av kosmos etter evig liv.
Ideen om flere enn én verden ble i stor grad undertrykt av kristendommen gjennom middelalderen, og mens den var konstant levende i flere ikke-vestlige mytologier, var det først mot opplysningstiden at den igjen vokste fram i Europa. Undringer over mulig liv på Mars, månen, eller ellers i universet, ble igjen akseptable. Mot 1900-tallet begynte science fiction å etablere seg som en sjanger, og aliens ble fort et kjent og kjært tema innen populærkulturen. Vi kjenner godt til 50-tallets flyvende tallerkener og grønne menn. I dag er utenomjordiske skapninger grundig etablert innen horrorsjangeren, og vi lar oss underholde av den skrekkinngytende xenomorphen gang på gang. Det guddommelige ved verdensrommet har i stor grad falt vekk, og vi står igjen med en livsform som representerer det fremmede.
Vi kjenner dem som fryktinngytende imperialister fra H. G. Wells’ Klodenes kamp, og som samlende fiende fra filmen Independence Day. De tar skikkelse som det fjerneste fra alt som er kjent for oss – ofte ligner de insekter eller dyphavsfisk – og representerer alt som ikke er menneskelig. Vi snakker inn-gruppe og ut-gruppe på kosmisk nivå. Kanskje er det tilfredsstillende for oss å peke på grønne, slimete vesener og si: «Vi mennesker er kanskje ikke perfekte, men vi er i hvert fall bedre enn det der». Det er noe betryggende ved å føle seg som det overlegne vesenet – ubehagelig likt imperialismens unnskyldninger for sine herjinger. Og i den tryggheten ligger en tillatelse til å utøve vold, til å undertrykke og erobre med god samvittighet.
Kanskje ville vi endelig finne et mer fullstendig samhold på jorda om vi hadde en felles fiende – det vil si, en mer skamfri, håndgripelig og ytre trussel enn klimaendringer og ressursmangel. Denne fantasien om en alliert menneskehet i berusende kamp mot sin fiende, fylt av stolthet og et grunnleggende beskyttelsesinstinkt overfor vårt hjem, er noe det er lett å la seg forføre av. Vi ser den igjen og igjen i populærkulturen, selv om de fremmede noen ganger kan være representert av jordiske, men like fullt umenneskelige vesener – zombier, monstre, etc. Hadde det ikke vært lett om krig var så svart-hvitt?
På den andre siden av skalaen har vi fortellingene der de fremmede opptrer som en uforventet alliert, en venn. Øyeblikket da E.T. berørte fingertuppen til Elliott har blitt ikonisk, og representerer en annen måte å møte det fremmede på: med barnlig nysgjerrighet og naiv aksept. Filmen endret noe innen science fiction-sjangeren, og har inspirert utallige reproduksjoner av den vennlige alien. Ofte fungerer den utenomjordiske her som en metafor for å finne likheter på tvers av skiller, og er gjerne myntet som moralsk opplæring for barn.
Er det dette ønsket om å finne fellesskap som driver tusenvis av mennesker til å arbeide dag og natt med leting etter utenomjordisk liv og forskning rundt fremmede verdener? For til tross for de tusener av mulige risikoer som vil være å forvente rundt oppdagelser av fremmed liv, finnes en skjør form for kompaniskap i lettelsen over å ikke være alene i den mørke evigheten. Kanskje er det med en slags skrekkblandet fryd vi gjennomsøker himmelhvelvet etter meningsfylte radiosignaler.
I Trelegemeproblemet utnytter Liu de utenomjordiske til det fulleste, og de blir både antagonister, allierte, og guddommelige bødler. Og enten de er venn, fiende, forskningsobjekt, underlegne vesener eller gudelignende skapninger, sier de noe om oss selv. Kontrastene mellom dem og oss er avslørende: et kosmisk speil en forfatter kan bruke for å kritisere eller reflektere over visse sider ved menneskenaturen. Det velkjente sitatet om å dømme et samfunn etter hvordan det behandler sine svakeste, kan vi omskrive til å dømme et samfunn etter hvordan det behandler nettopp sine fremmede.
Lius svar på spørsmålet om hvorfor vi ikke har blitt kontaktet, kaller han «dark forest theory». Det går ut på at alle sivilisasjoner i kosmos som vet hva som er godt for dem, holder seg gjemt i et mørkt hjørne, tause og skjelvende – for om de blir oppdaget, vil de alltid representere en mulig trussel for andre. Tenner du et bål i den mørke skogen, vil du bli sett og kanskje tilintetgjort. Vi er altså alle automatiske fiender. Eller som det formuleres i den tidligere nevnte Wikipedia-artikkelen: «It is the nature of intelligent life to destroy others.».3 Det er en dyster tanke – men kanskje ikke så fjern.
Noter
1 Wikipedia, «Fermi Paradox».
2 Liu, Trelegemeproblemet.
3 Op. cit
Litteratur
Liu, Cixin. The Three-Body Problem. Oversatt av Ken Liu. New York: Tor Books, 2014.
Norsk utgave: –. Trelegemeproblemet. Oversatt av Lars Peder Kallar Devold. Oslo:
Kagge, 2019.
––––––––. Dark Forest. Oversatt av Joel Martinsen. New York: Tor Books, 2015.
––––––––. Death’s End. Oversatt av Ken Liu. New York: Tor Books, 2016.
Wikipedia, s.v. «Fermi Paradox». 17.11.2019. https://en.wikipedia.org/wiki/Fermi_paradox