Kategoriarkiv: Anmeldelser

ARBEID PÅ LIV OG DØD – en bokomtale av Heike Geisslers Midlertidig ansatt

av Alexander Arctander

«Ja, sier jeg, også jeg handler bøker på Amazon»[1] bekjenner Heike Geissler i Ute Neumanns oversettelse av Saisonarbeit (2014), på norsk kjent som Midlertidig ansatt (2020). Sitatet er treffende, både for tematikken og stemningen i romanen. Midlertidig ansatt er en roman om forbrukerkultur, litteratur, arbeid, milliardforetaket Amazon og den skammen og maktesløsheten vi føler i kontakt med det nyliberalistiske samfunnet.

Hovedpersonen, du’et, er en kvinnelig forfatter og oversetter som får seg jobb som midlertidig ansatt ved et av Amazons enorme varehus i Leipzig. I begynnelsen er hun trassig og holder en viss ironisk avstand til det hele: «Du får kanskje ikke lønn for å delta på kurset, men du kan jo prøve å se på det som et slags teaterstykke […] Stykket heter altså Opplæring, og nå begynner det.»[2] Men det blir fort klart for henne at intervjuet, eller «innkallelsesbrevet» som det heter hos Amazon, i realiteten er enzymer. Bedriften beskrives som en fordøyelseskanal som nærmest har slukt deg før du går inn.

PREKARIATET

Det er mange grunner til at man tar seg en lagerjobb hos Amazon, og en del av dem presenteres i romanen. For hovedpersonen er dette «valget» en siste sjanse for å holde hodet over vann, rent økonomisk. Hun er mor, samboer og frilanser som ikke tør å purre på fakturaer i frykt for å miste oppdrag. I tillegg har hun en stadig voksende gjeld, som trenger umiddelbar pleie. En midlertidig ansettelse hos Amazon, selv om det er en usikker stilling, betyr i alle fall forutsigbar lønn en stund fremover.

Det blir likevel klart for oss at hun føler seg bedre stilt enn de andre arbeidstakerne. Hun er en trassig arbeider. Hun venter lenge med å ta på seg uniformen: «Det er ditt tegn på ikke tilhørighet [sic.], en liten luksus som ingen bryr seg om og som du snart ikke vil ha tid til lenger»[3] og hun møter sine kolleger med en medmenneskelig holdning, som ikke ser ut til å passe inn i Amazon. Hennes bekymring for medarbeideres helse møtes med skuldertrekk, de vil få forlenget kontrakten og har ikke mulighet til å ta seg sykedager, for «Sykedager skader Amazon.»[4] For leseren blir det tydelig at hun fortsatt ikke har tatt innover seg rollen som medarbeider, hun ser fortsatt på seg selv som en med andre valg, en forfatter som bare prøver dette midlertidig. Mange av de andre arbeiderne som kommer til ordet kommer med bortforklaringer – rettferdiggjør jobben for seg selv, som en overlevelsesmekanisme – så de holder ut i det harde arbeidsmiljøet: «Man må tåle litt, sier medarbeideren […] selv går han nesten en mil daglig, så han slipper i hvert fall å bruke penger på treningsstudio.»[5]

Overlevelse er et viktig ord i denne sammenheng. Gjennom sin levendegjøring av bedriften, arbeidsgivere og arbeidskolleger bygger Geissler opp en diskursiv sammenheng mellom penger og liv, arbeid og død. For det er en kjensgjerning, om enn ubehagelig, at man trenger arbeid for å tjene penger, og at man trenger penger for å leve. Denne diskursive sammenfatningen mellom begrepene legges det opp til allerede fra begynnelsen: «Handler dette egentlig om liv og død? Jeg svarer nei foreløpig og skal komme tilbake til spørsmålet siden. Da kommer jeg til å svare: Ikke direkte, men på et vis gjør det jo det allikevel.» [6] Men hva dette egentlig betyr – for hovedpersonen, for arbeiderne og for oss som lesere – skjønner vi først senere, når arbeidslivet er i gang. Pengene, livet, veier nemlig ikke opp for det tapet som hovedpersonen opplever i arbeidslivet, tapet av frihet, tapet av energi, av helse, av seg selv. Det er heller ikke bare hovedpersonen som opplever dette, selv om det nok føles sånn da alle andre virker å være indoktrinert i nyliberalismens individualistiske arbeidsmoral: det er ikke jobben det er noe galt med, det er deg.

SKRIVING SOM TERAPI

Det som kanskje er det mest oppsiktsvekkende med Midlertidig ansatt, er fortellerstilen. Boken starter som en andrepersonsfortelling, men en allvitende jeg-forteller som ganske åpenbart er Geissler selv, kommer stadig inn i fortellingen med frempek, digresjoner, omskrivninger og revideringer. Hovedpersonen følger et kronologisk forløp som jeg-fortelleren alt er ferdig med, og hun kan derfor fortelle deg hva som vil skje og hvordan ting vil gå. Samtidig er det visse ting fortelleren holder for seg selv, visse karaktertrekk hun gir hovedpersonen som hun deretter trekker tilbake, og noen ganger lar fortelleren hovedpersonen opptre på den måten hun selv skulle ønske hun gjorde. For eksempel i de ubehagelige situasjonene hun ble utsatt for i kraft av å være kvinne på arbeidsplassen.

Flere ganger lar fortelleren hovedpersonen ta opp de kjønnsdiskriminerende kampene som fortelleren selv, i virkeligheten, var for redd til å ta. For eksempel lar hun hovedpersonen konfrontere sjefens kvinnediskriminerende diskurs: «Jeg liker ikke at man begynner setninger med dere damer, for da skjuler det seg som regel grovt generaliserende, snevre karakteristikker i setningen».[7] Hovedpersonen er også en person som sier ifra når mannlige kolleger blir ubehagelig nærgående, noe som fortelleren innrømmer at hun selv ikke var i stand til: «Men du er ikke jeg, derfor rygger du ikke unna. Du ber ham kutte ut.»[8]

Gjennom å revidere sin egen historie på denne måten, i litterær form, tar Geissler også kraft over sin egen historie, sitt eget kjønn. Dette skaper en emosjonell resonans med leseren, for vil vi ikke egentlig alle ønske at vi kunne tre tilbake i de situasjonene vi ikke gjorde noe, ikke sto opp for oss selv, og gjøre det rett denne gangen?

LIVSLØGNER

«Kløften mellom behagelig velstand og fortvilt elendighet er ikke alltid så stor som mange gjerne vil tro. Det er enkelt nok å synke ned i fattigdom […] og det kan skje uavhengig av valgene man tar underveis»[9] skriver James Bloodworth i forordet til sin dokumentar om et arbeidsliv uten rettigheter, hvor han også har tatt seg jobb på et lager hos Amazon. Denne livsløgnen – at hvis man bare jobber hardt nok så vil det gå deg bra – står fortsatt sterkt hos oss i Vesten, og kanskje særlig i middelklassen. Derfor føles også skammen større når vi innser at dette ikke stemmer, at du kan jobbe så hardt du bare vil og likevel havne lavere ned på rangstigen. Denne lærdommen kommer også romanens hovedperson til:

Til slutt vil det føles som den enkleste saken i verden å gi alle de rare idealforestillingene dine om karriere og liv og suksess på båten […] Da vil du ha lært at alt ikke bare avhenger av deg alene, at anleggsarbeideren som jeg og den yngste sønnen min så […] faktisk ikke hadde rett da han sa til sønnen min: Følg godt med på skolen, gutt, så slipper du å ha en sånn jobb som meg når du blir stor.[10]

Likevel fortsetter hun å veksle mellom å være i opposisjon til medarbeiderne og være en av de på gulvet. Hun ønsker å holde dem på en komfortabel avstand, så hun ikke skal måtte føle seg som en av dem, en av de som har havnet i en stilling som lagerarbeider hos Amazon. Hun beskriver seg selv som følsom, svak, som «laget for medgang, heller enn motgang», men nærmest i samme åndedrett legger hun til at «ingen er generelt skapt for motgang». Skammen over å være en som ikke er sin egen sjef, en som ikke er jobben sin, ikke er «autentisk», slik hun er vant med blant sine kulturmiddelklassekolleger, er sterkt tilstede som en nerve i romanen. Dette kommer særlig tydelig frem i en scene, der hun en søndag på tur i parken møter to gamle bekjente. De er begge leger og bor i en vakker renovert blokk i jugendstil innredet med klassiske kvalitetsmøbler. Hovedpersonen velger å lyve om jobbsituasjonen sin og føler samtidig på en viss skam for å ha løyet seg opp på den sosiale rangstigen, løyet om de materielle vanene sine: «Du kunne fylt en hel kveld med løgner og ikke gitt deg før dine bekjente har dekket et helt A4-ark med tips og merkenavn.»[11] Hun føler seg fri og god, som om hun tror på sine egne livsløgner – men i det hun blir nødt til å dra kommer virkeligheten smertelig tilbake: «[du] krysser plassen med de gedigne gamle bygårdene og skifter verden.»[12]

HVEM FORFATTER FORFATTEREN?

Geisslers nye arbeidshverdag har ikke bare endret måten hun forholder seg til seg selv, men også endret måten hun forholder seg til kunst og litteratur, hvordan hun forholder seg til den desinteresserte kulturmiddelklassen som hun selv var en del av:

Nå som du må gå hjemmefra og reise hjem til faste tider, har været fått avgjørende betydning. Hadde du, som jeg, prøvd å lese Thomas Glavinics bok Det er jo meg en kveld mens du var midlertidig ansatt, ville du nok lukket den like fort som meg. Glavinic kunne nemlig ikke forstå denne interessen for været og hvordan det muligens kan komme til å forandre seg, han forsto ingenting, faktisk moret han seg over denne interessen. Akkurat som jeg ville du ha tatt denne desinteressen personlig, denne eksplisitte, demonstrative desinteressen, og slengt boka i gulvet foran senga, stikk i strid med hvordan du ellers behandler bøker.[13]

Hun begynner å stille spørsmål ved hvordan vi tenker om arbeid, og om verden, og hvordan disse ideene springer ut fra vår egen livssituasjon. Hun blir irritert over litteratur som hun trolig ikke ville blitt irritert over hadde hun vært i en annen livssituasjon, og hun anerkjenner at man ikke kan skille estetikk og filosofi fra klasse. Hun merker at språket rundt henne har endret seg, og føler at hun blir mer og mer fremmedgjort fra seg selv og omverden: «Du står omgitt av andre i et fremmed land med et språk du ikke kan, og han som skulle vist deg alt sammen, forstår ikke hva en fremmed ikke vet eller ikke kan vite»[14] .

Som språkmenneske føler hun seg fullstendig feilplassert i et språk som ber henne om å skyte toter og sjekke D-pak: «Det er ingenting som virker ekte»[15]. Hun føler seg etter hvert som en maskin, som en dukke. Og det er nettopp her kraften i Geisslers fortellerstil ligger: «Du» – hovedpersonen, leseren – tvinges inn i et fremmed narrativ, slik arbeideren tvinges inn i arbeidsgiverens, slik kvinnen tvinges inn i patriarkatets. Ved å skrive og omskrive sin egen historie tar Geissler kontrollen og språket tilbake, mens vi som lesere settes inn i hennes maktesløse posisjon. Vi har ingen agens – historien er skrevet, og vi har bare å følge den, eller gjøre som Geissler selv gjorde: Gi opp før kontrakten er gått ut. Midlertidig ansatt er på den måten både et kampskrift og en intellektuell utforskning av umuligheten ved å gjøre opprør.

  1. Geissler, Midlertidig ansatt, overs. Neumann (Oslo: Fanfare, 2020), 48
  2. Geissler, 28
  3. Geissler, 41
  4. Geissler, 34
  5. Geissler,.17
  6. Geissler, 9
  7. Geissler, 44
  8. Geissler, 58
  9. Bloodworth, Innleid og underbetalt, overs. Moen (Oslo: Res Publica, 2019), 12
  10. Geissler, 12
  11. Geissler, 64
  12. Geissler, 65
  13. Geissler, 159 – 60
  14. Geissler, 58
  15. Geissler, 56

    LITTERATUR:

    Bloodworth, James. Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter. Oversatt Rune R. Moen.

    Oslo: Res Publica, 2019.

    Geissler, Heike. Midlertidig ansatt. Oversatt av Ute Neumann. Oslo: Fanfare, 2020.

 

Rosehagtornen (Omtale)

av Lee Kvåle

Utvalget av skeiv norsk skjønnlitteratur er relativt begrenset, og enda mindre om vi begrenser det til skjønnlitteratur skrevet på nynorsk. Rosehagtornen, skrevet av Helga Songøygard Battin, er derfor et relativt betydelig bidrag til vårt skeive litterære utvalg.

Rosehagtornen er først og fremst en bok om hvor vanskelig det er å finne sin plass i verden når man ikke egentlig liker å ta plass, og å ta vare på planter føles mye lettere enn å ta vare på mennesker. Tilia og kjæresten hennes Adrienne bor i et hus i en uspesifisert liten fjellbygd, og er omringet av skog, egne planter, og naboen Gjermund på andre siden av jordet. Vennene til Adrienne begynner alle å bli veldig etablerte med barn og ektefeller, men Tilia er ikke klar for den typen forpliktelser, og vil heller skaffe seg en rosehagtorn.

Det er først et stykke inn i lesningen at det går opp for meg at Tilia og Adrienne befinner seg i begynnelsen av trettiårene, og ikke i tyveårene som oppførselen deres ville tilsi. Dermed blir også bekymringene deres for hjem og fremtid mer troverdig. Disse bekymringene står sterkt gjennom hele boken; Tilia sliter med å leve opp til forventningene hun vet er der; det er rett og slett umulig å hele tiden gjøre det man er ment til å gjøre som en fungerende voksen. Umulig å gå på jobb hver dag, umulig å ta store og viktige avgjørelser, og umulig å si nei om en smilende fremmed banker på og ber om å få komme inn.

Boken er også skrevet for å få frem de ulike sidene av personlighetene den inneholder. Det er ingen som er plettfrie, alle vises fra sine gode og dårlige sider. Motivasjonen bak spesielt Tilias handlingsmønster er skrevet subtilt og effektivt. At Tilia sliter med å føle kontroll over eget liv og forsøker å finne noe hun kan mestre er gjort tydelig, men ikke eksplisitt, og leseren opplever den vage følelsen av hjelpeløshet overfor dagliglivet gjennom henne. Dette gjør at Rosehagtornen føles veldig genuin, og det vil nok være lett for mange å kjenne seg igjen i deler av den.

Rosehagtornen har til tider et noe uregelmessig språk, og noen ganger føles det som om motivasjon og følelser overforklares. Dette skjer spesielt med Adrienne, hvis underbevisste ønsker litt for ofte blir tydeliggjort gjennom Tilia. Hun er ellers godt nok utarbeidet til at leseren klarer å plukke opp de mindre hyggelige aspektene av personligheten hennes, uten at en ville trengt å ofre subtilitet.

Enkelte overganger føles også klumsete, i tråd med overforklaringen av følelser. Tidlig i boka er det en godt gjennomført overgang mellom beskrivelsen av døde sukkulenter, «Rotne sukkulentar luktar revefarm»,[1] og et tilbakeblikk til barndommen til Tilia hvor hun har en dårlig opplevelse på en revefarm. Det virker som om noen av overgangene senere er forsøk på å følge den samme modellen uten at de er like vellykket: «Olivia [oliventreet] bryr seg ikkje om avkom, ho berre overlever ein vinter, og så ein sommar. Det er annleis med meg. Eg må for eksempel delta i samfunnet. Eg må jobbe.»[2] Denne overgangen fører leseren inn i et første møte med Tilia i en jobbkontekst, og det blir tydelig at Battin vil etablere sammenhengen mellom hvordan Tilia tenker på planter og hvordan hun tenker på livet. Det er litt som om forfatteren plutselig har tatt leseren i hånden for å lede dem over en pytt de lett kunne kommet seg forbi på egenhånd.

Men alt i alt er disse overkommelige svakheter — dette er tross alt en debutroman. Forhåpentligvis vil Battin fortsette å skrive og etterhvert stole mer på publikummet sitt.

  1. Battin, Rosehagtornen (Oslo: Samlaget), 14
  2. Battin, Rosehagtornen (Oslo: Samlaget), 21

    Litteraturliste

    Battin, Helga S. 2020. Rosehagtornen. Oslo: Samlaget.