Kategorier
Intervjuer Nyheter Ukategorisert

En prat med Gullberg & Bogstadløkken, den feministiske bokhandelen Oslo trenger

av Elise Lystad

Lasso har tatt en kjapp prat med radarparet som står bak den relativt nye bokhandleren Gullberg & Bostadløkken. Bokhandleren ligger rett ved Kiellands Plass, og er del av det feministiske kollektivet Kingso 4 sammen med det feministiske Tidsskriftet Fett og forlaget Brød og Roser. Bokhandleren åpnet mens pandemien fortsatt var i full sving, og det er noe av det vi har diskutert med dem.

Hvem er dere bak bokhandelen? 

Vi er Johanne Gullberg Reinertsen og Ida Pallin Bostadløkken

Bokhandelen hadde ikke blitt til i sin fysiske form uten resten av kollektivet i Kingos Gate 4 som består av Tidsskriftet Fett og forlaget Brød & Roser.

Gullberg og Bostadløkken utenfor Kingos gate 4.

Hva fikk dere til å starte bokhandel?

Vi ønsket å tilby et positivt svar til det vi så på som en skjevhet i norske bokhandlere. Vi så at på de fleste anbefalinger, prislister, topp ti lister og bestselgerlister var to tredjedeler av bøkene skrevet av menn. I tillegg så vi at disse listene i stor grad var fylt av hvite, vestlige, heterofile forfattere og vi ønsket å kunne vise frem mangfoldet i litteraturen. Å kunne fylle hyllene med stemmer som kanskje ikke får plass i den gjengse norske bokhandel har lenge vært en drøm og det er utrolig gøy å få prøve seg.

For begge har det også vært viktig å kunne tilføre noe nytt og spennende, og nødvendig til Oslo.

Hva er det mest givende med å ha selvstendig bokhandel?

Det mest givende er å få treffe kunder, å få snakke med ivrige lesere som bryr seg som vi gjør om politikk, idealisme og aktivisme. I tillegg til å kunne lese, snakke og fremme fantastisk litteratur hele dagen!

Hvordan har pandemien påvirket måten vi leser på?

Bokhandelen har kun vært åpen under pandemien så vi har ikke noe referanse for hvordan vi leste før. Men før siste lockdown var det mange ambisiøse lesere innom som kjøpte klassikere og store verk. Etterhvert merket vi at det ble mer korte bøker og novellesamlinger.

Hvilken godt kjent bok syns du er overvurdert?

Alle bøkene skrevet av forfatteren Jon Kalman Stefansson. Det er så mange andre stemmer som gir en ny verdensforståelse at det ikke gir oss så mye å lese de samme gamle. Vi vil ha mer mangfold i litteraturen. 

Hvilken lite kjent bok syns du burde være mer lest? 

Sula av Toni Morrison – en liten perle av en bok om morskap og vennskap. 

Har dere noen arrangement eller arbeid for å øke leseglede? Hvordan arbeider dere med formidling? 

Vi er aktive på sosiale medier. Der poster vi løst og fast, høyt og lavt. Vi leser begge mye og vi deler alle våre lesetips fortløpende. Vi lytter i tillegg til mange podkaster om litteratur som vi deler med våre følgere. Spør folk oss om tips i butikken kan vi holde det gående lenge, altfor lenge. Litteraturformidling er utfordrende og veldig morsomt å holde på med og vi lærer stadig om nye måter å nå ut på. Angående arrangementer så er det absolutt noe vi har på vår agenda. Vi vil holde lesesirkler og skrivekurs. Vi vil ha høytlesning og paneldebatter og nå som hverdagen virker til å være på vei tilbake gleder vi oss til å begynne med arrangementer.

Du kan finne ut mer om bokhandelen på deres nettside, eller facebook eller instagram.

Kategorier
2019 DOBBEL Intervjuer

INN I FANTASIEN

av Jenny Stensland

Denne høsten ble Caroline Ugelstad Elnæs’ (24) første roman, Yoona, utgitt på Kolon Forlag. Jeg møter henne en kald novemberettermiddag for en øl og en samtale om romanen, om hovedpersonen og om fantasiens muligheter. 

I romanen følger vi Yoona, en hotellresepsjonist som sitter litt fast i jobben, i hotelluniformen, i alle spørsmålene hun hele tiden lurer på. Spørsmålene stilles om hotellgjestene, hvem de er og hvor de kommer fra, men er ofte også knyttet til egen fortid. Yoona er adoptert fra Sør-Korea, og spørsmål om identitet og tilhørighet blir sentrale gjennom hele romanen. Vi følger hennes mange møter med ulike hotellgjester, men dras etterhvert mer og mer inn i Yoonas undrende verden. Der får minner, forestillinger og fantasi like stor kraft til å besvare hennes spørsmål om den virkelige verden. 

Jeg har lyst til å begynne samtalen med et tankeeksperiment:

Hvordan tror du Yoona hadde reagert hvis du, Caroline, hadde kommet inn i hotellresepsjonen?

– Det er et spennende spørsmål. Jeg kan ikke se for meg at hun hadde blitt veldig fascinert av meg, for å være helt ærlig. Det hun ofte fascineres av, er mennesker med historier som ikke går opp. Det er flere av karakterene hun kommer i kontakt med som bor i samme by, men som allikevel tar inn på et hotell. Dette er en merkelig ting som hun ofte biter seg fast i. Det er gjerne karakterer som fremstår litt gåtefulle og litt ulykkelige. Jeg tror også hun hadde vært litt vel mye for meg. 
Spørsmålene om hotellgjestenes bakgrunn peker hele tiden mot Yoonas undring over egen fortid. Elnæs forteller at det er en bok som i kjernen handler om ensomhet, om fremmedgjøring, om fantasi og forestillingsevne, og om metafysiske spørsmål rundt hva det er vi gjør her.  

Som leser blir man dratt inn i de spørsmålene Yoona stiller seg, og man begynner kanskje selv å lure på hvem hun egentlig er. 

– Hele konseptet Yoona er at hun baler med «hvem er jeg i denne tiden, akkurat nå, i denne kroppen, i denne familien, i denne verden». Samtidig som hun har en veldig distinkt personlighet, så er hun på et eller annet vis et skall av et menneske, med manglende identitet eller i alle fall en manglende kjerne. Hun har personlighet, men på et litt merkelig og nesten grunt vis. Man vet kanskje ikke helt hva personligheten hennes er.

Yoona kan ofte handle og fremstå noe usympatisk – hun stumper eksempelvis en sigarett på kollegaens kinn. Likevel følte jeg som leser hele tiden en sympati for henne.

– Hun gjør jo helt tydelig ganske usympatiske ting, men samtidig er det opp til enhver om man har sympati med henne. Men jeg tenker at hun er en litt sjarmerende antihelt. Jeg er veldig glad i henne. Det har vært veldig morsomt å jobbe med en så grenseløs karakter. Hun tillater seg å gjøre ting som ikke er helt greit i en sosial setting.

Og det blir en veldig morsom og fin kontrast mellom Yoona og hennes kollega, Lotte. Det oppstår en form for komikk i møtet mellom de to veldig ulike personlighetene.

– Lotte gjør jo alt i beste mening. Hun er en veldig tydelig og typete karakter, som har vært ganske spennende å jobbe med. Og det har vært veldig morsomt å skrive henne fram, dessverre slik jeg selv ofte snakker. Jeg leste nettopp et intervju med Houellebecq, hvor han sier noe sånt som at «hvis du skal lete etter meg i en av bøkene mine, så ikke let i hovedpersonen, let i bipersonene». Og selvfølgelig mener jeg ikke at Lotte er meg, men det er likevel noe morsomt i det. For du legger veldig mye av deg selv inn i en hovedperson, men ofte kan det være at du egentlig er en av bipersonene, at mye av deg ligger i en annen person enn du egentlig vil og tenker at du skal ende opp i.

Alle bøker er jo selvbiografiske og ikke selvbiografiske på samme tid, påpeker Elnæs. Hun forteller at det ligger mer selvbiografisk i Yoona enn folk kanskje skulle trodd. 

– Det å stille slike spørsmål, er jo noe jeg også gjør mye, men jeg er jo hverken adoptert eller født i et annet land. Det skjedde noe spennende da tanken om at karakteren skulle være adoptert dukket opp, med hvordan teksten begynte å ta form. Å plassere tematikken i den konteksten, gjorde spørsmålene nesten litt mer akutte, som om det kanskje ble en større grunn til at spørsmålene i utgangspunktet ble stilt – istedenfor at det skulle handle om en hvit middelklassejente som hele tiden fantaserer om hvem hun kunne blitt.

Behovet for å få svar på spørsmålene blir etterhvert handlingsdrivende for romanen. Blir fantasien et virkemiddel for å få de svarene man leter etter?

– Yoona har jo en forestillingsevne som nesten løper litt løpsk. Et sted i boka står det at hun vet hva som er sant og hva som er fantasi, men lar begge deler veie like tungt. Fantasien utgjør en stor del av den vi er, og våre tanker rundt hvem vi er, så den er jo også noe som former oss.

Kanskje blir det en måte å gi seg selv noe av det man ikke har. Kan man si at fantasien muliggjør en nødvendig bevegelse, når livet ellers virker ganske statisk, i en resepsjon på et hotell i Oslo?

– Ja, og man kan jo spørre seg om fantasi er noe man også bruker som en forsvarsmekanisme. Utover i boka er det en slags bevegelse, fra at Yoona kanskje ikke er så bevisst sin egen refleksjon rundt adopsjonen, til en større utforskning av det potensielle livet hun kunne hatt. Da blir også handlingen mer og mer absurd. Den absurditeten kan jo i hennes tilfelle være en forsvarsmekanisme.

Yoonas fantasiverden tar større og større plass, og mot slutten er den nesten sidestilt med virkeligheten. Kombinert med de uforløste spørsmålene får Yoonas univers en vemodig stemning. Men det er også noe positivt ved avslutningen? 

– Jeg vil gjerne at lesningen av slutten skal være litt håpefull, samtidig som den selvfølgelig er tragisk. For det skjer en slags ekspansjon av Yoona, hun bare eser og eser og eser, og til slutt kan hun ta del i alt. Det er både noe vakkert og noe tragisk i denne karakteren, som er så retningsvill og har lyst til å være en del av alt, fordi hun ikke vet helt hvor hun hører hjemme. Men jeg har inntrykk av at hun kommer til bunns i noe, selv om det ikke er så veldig uttalt. Det hele blir stående igjen som noe litt gåtefullt, men jeg tenker at det er en slags forløsning der. 

At hun aksepterer at fantasien kan være like legitim som virkeligheten?

– Til tross for at slutten er det minst realistiske, så er det, på et emosjonelt plan, det som er mest sant. I de delene hvor hun ferdes rundt i den virkelige verden, har hun en form for sperre. Kanskje det er derfor hun ofte lyver til menneskene rundt seg. Så fort hun tillater å vende seg innover, føles reaksjonene hennes mindre absurde og mer legitime. Kanskje den sanne Yoona egentlig kommer mest til syne når hun befinner seg på et drømmeplan.

Når hun ikke må forholde seg til alle de menneskene som skal ha nøkler til hotellrommet, og Wi-Fi-passord …

– Ja, og som har forventninger til henne. Fantasien blir et eller annet rom hun kan ferdes i hvor det ikke forventes noe av henne.

Kanskje man kan lese slutten av romanen som om hun gjør seg selv til en skaper av sin egen verden, at hun får litt eierskap over det som er rundt henne. 

– Ja, og kanskje det er noe av det som er litt oppløftende ved slutten. Yoona har blitt kastet rundt i sitt eget hode, men til syvende og sist får hun lov til å stå der med autoritet. Sånn sett handler boka kanskje mer om det å kunne ta eierskap over sin egen historie, enn å kunne finne en selvbiografisk sannhet. Jeg var jo ikke det minste interessert i at hun skulle reise til Sør-Korea og forsøke å grave i sin egen historie, det skulle ikke bli «Tore på Sporet». Men det å eie både løgnene og sannhetene sine, det står det litt respekt av.

Vi snakker videre om å skrive om noen som er adoptert, og om problemene ved å påberope seg en annens historie. Elnæs er veldig bevisst sin posisjon, det at hun skriver om noen som er adoptert, når hun selv ikke er det.

– Det er jo en bok som handler om Yoona, men den handler også om alt som ikke bare er hennes kropp eller bakgrunn.

Det er også mange andre ting å snakke om i forbindelse med Elnæs’ debutbok. Vi snakker litt om hennes interesse for magisk realisme, om Murakami og Hiromi Itō. Vi snakker også om det visuelle språket hennes, om skriveprosess og om skriveskolene hun har gått på i Bø og i Bergen. I morgen skal Elnæs reise to uker til Italia. 

Kanskje for å jobbe med et nytt prosjekt?

– Det lille jeg har skrevet på nå, etter denne boka, handler mye om mødre og barn.

Det er også veldig interessant!

– Det er det! Det er et interessant tema, fordi foreldre og barn ikke nødvendigvis handler om en familierelasjon, men også kan fortelle mye om hvor man kommer fra, hvem man har blitt, og hvor man skal hen. Fordi foreldre, i mange tilfeller, nesten kan bli et frampek på hvem barnet blir. Uansett om man blir lik eller ulik. Det er en spennende måte å drøfte en person på, litt sånn «vis meg familien din og jeg skal fortelle deg hvem du er». 

Apropos «Tore på Sporet»…?