Denne omtalen finner du i KALYPSO #3 2016
Seismiske smell
Sara Sølberg
Forlaget Oktober
En ung kvinne gjennomgår en hjerteoperasjon. I narkoserusen blir hun ett med vannet, kjenner hvordan havstrømmene virker i kroppen og drar henne under. Videre følger vi kvinnen tilbake til livet hun ikke er helt sikker på om hun ønsker å leve. En vektløs, vakuumlignende nåtid avløses av tilbakeblikk på en barndom ved sjøen, mot en oppvekst preget av havets voldsomme kraft til å både gi og ta liv.
Sara Sølberg (f. 1983) har gått på forfatterstudiet i Tromsø. I sin debutroman, Seismiske smell, skriver hun om havet: Om de store vannmassene, korallrev og blåhvalen. Men også om det aller minste livet. Algene, vannedderkoppen, tungekrepsen. Dyphavsmaneten Periphylla periphylla lever 7000 meter under havskorpa og har overlevd kriser som tok livet av nesten alle jordens daværende arter. Den gløder blodrødt i de bekmørke vannmassene, lik en utstøtt hjertemuskel.
Det virkelighetsnære og håndfaste i Seismiske smell får et sakprosaisk preg. Innslag av marinbiologi, anatomi og geologi skaper en hard kjerne av uomtvistelige fakta. Død, ødeleggelse og sorg reduseres til kjemiske reaksjoner. Vi leser om livet slik det faktisk er og foregår, vi leser sannheten.
Jeget foretrekker å dykke ned i havets dybder framfor sine egne, men er samtidig nødt til å forholde seg til sin egen, uhåndterlige psyke. Hun er ikke bare hjernesignaler, hjerteslag og cellefornying. Hun rommer mer enn alt hun har lest og lært. Konkrete, direkte beskrivelser av fortid og nåtid glir over i hverandre. Leseren får tilgang til råmaterialet, uten omsvøp, refleksjoner eller tolkninger. Men det abstrakte og urealistiske ligger like under overflaten. Jeget svømmer inn gjennom åpne dører, er vektløs, slåss med havis og algetråder midt i en menneskemengde. Vi følger hennes lange tankestrømmer.
Dette er jegets virkelighet. Dette er også en rekke poetiske virkemidler.
Jeg forsøker å finne utgangen igjen, men algetrådene henger tett fra taket – havisen vikler seg rundt meg, det begynner å bli vanskelig å puste, vurderer selvamputasjon: skyte ut en av armene – få flerret opp massen, men skimter endelig det grønnlysende utgangsskiltet. Kulden kaster seg mot meg, isluft rett i lungene, knitringen fra underlaget. (Sølberg 2016: 51)
Sølbergs blanding av poesi og sakprosa belyser havets, men også menneskets mangfoldighet og iboende motsetninger. Det skaper en balanse mellom uunngåelig, statisk realitet og et skjørt, dynamisk liv. Faktadrypp skaper inntrykk av konkret virkelighet, og blandes med personlige opplevelser som kanskje ikke engang har forankringspunkt i det realistiske, men som sklir ut og inn, veksler mellom drøm og virkelighet. Hun skildrer menneskehetens symbiotiske, ofte parasittiske, forhold til jorden. Paralleller trekkes mellom den enkelte persons utfordringer og den store sammenhengen, de store jordlige omveltningene. Gjennom denne sammenkoblingen skapes en følelse av sympati for jorden, mennesket og økosystemet.
Korallrev er avhengig av rent, klart saltvann, sollys og vannets bevegelse for å vokse. Surt hav, økt temperatur, luft og lavt tidevann, stresser korallene og får algene til å dø, etterlater revet avbleket og alene, ute av stand til å få i seg næring. (Sølberg 2016: 30)
Seismiske smell rommer et møte mellom fakta og fiksjon, men uten å være utleverende eller selvsentrert. Det virkelighetslitterære trekket blir, gjennom romanens faktuelle tyngde, forankret i den objektive realiteten, kontra virkeligheten som er knyttet til jegets personlige liv. Romanen har en tilknytning til historiske hendelser, til miljøpolitiske problemstillinger og viser hvordan alt rundt oss enten er liv eller fraværet av liv. Den byr på stor kunnskap. Den er ikke biografisk, men opplysende med faglig tyngde, og den er aktuell. Den plasserer ett enkelt, lite liv i den store sammenhengen.
Dette er en vakker roman med mange kvaliteter, som presenterer nye perspektiver og får leseren til å tenke på livet som det skjøreste, men også som det sterkeste.
Av Nora Emilie Dahl og Marthe Udnæs