FESTTALE FOR BØRLI

SELMA STORMYREN LARSEN

Skogen er overalt i Hans Børlis diktning. Han arbeidet hele livet i den — med den, som tømmerhogger, og med forholdet mellom menneske og det ikke-menneskelige. Natur, skog, dyr og fugler, alt dette er å finne i hans tjue diktsamlinger fra siste halvdel av forrige århundre. Diktene er lette, alvorlige, protester — store og små, arbeidsdikt, dikt om det nære, om slit, om relasjonene mellom oss, og om det store, med stjernene og verdensrommet som motiv, metadikt, dikt om Gud og håp, aldring, døden. Men nesten alltid er skogen der, og et jeg med føttene på et underlag av mose, gress og jord. Det hører stemmer i vinden, i granene, i myrullen. Børlis forfatterskap tar for seg de store temaene i menneskelivet, men befinner seg likevel alltid i kjent landskap. Han er ordets, språkets, kunstens mann, men også skogens, arbeidets, utkantens. Og når det i år er hundre år siden han fødtes, feires han på de største scenene i landet, men sikkert også rundt et bord, over et glass, på en pub i ei bygd. Jeg òg vil være med, og feirer han med en lesning.

Børli dør i 1989, og en ny bevegelse innen kulturkritikken står på trappene: økokritikk. I 1996 definerer Cheryll Glotfelty den slik: «What … is ecocriticism? Simply put, ecocriticism is the study of the relationship between literature and the environment» (Glotfelty 1996:19). Vi har for alvor innsett hvilken ødeleggelse vi påfører verden rundt oss; forfallet vi fører den inn i er et forfall som overstiger det naturlige. Vi er på vei mot total kollaps. Økokritikere mener litteraturens behandling av omgivelsene og det ikke-menneskelige kan være en medvirkende faktor. Maktstrukturene i språket og litteraturen, der mennesket setter seg selv over ikke-mennesket; kulturen over naturen, er en av årsakene til vår hensynsløse behandling av verden rundt oss. Og når begrepet «natur» betegner motsetningen til kultur, det menneskeskapte, er bruken av det i seg selv med på å opprettholde hierarkiene økokritikken er ute etter å ta. I mangel på et bedre ord vil jeg likevel bruke det her, slik også Børli bruker det, som betegnelse på nettopp kulturens motstykke. Slik, med økokritikkens ideer klart i minnet, vil jeg lese Børli på ny. Hvordan fremtrer naturen, og skogen Børli er så kjent for, i hans forfatterskap? Opprettholdes eller oppløses det hierarkiske forholdet mellom kunst, kultur og natur; menneske og ikke-menneske? Og når vi i år feirer Børlis forfatterskap, hva feirer vi egentlig?

Skogen, selvfølgelig! I diktet «Når menneskene er gått heim» (1958) viser Børli seg fra sin mest biosentriske side: Naturen, skogen, eksisterer som en autonom bestanddel i verden, og er ikke til for menneskets skyld. «Hva tror du skogen synger, / siden, / når du er gått heim?» (Børli 2015:137): Skogen har et eget liv etter mennesket. Spørsmålet om hvorvidt noe eksisterer uten oss tilstede er et eldgammelt et, men for Børli er svaret innlysende: Mennesket er bare en del av naturen, ikke premisset for den. Så når han spør hva skogen synger etter menneskene har gått hjem, åpner han for at verden har en verdi også etter menneskets tid. Når vi ikke lenger finnes er ikke verden meningsløs, tom; skogen finnes stadig. Og denne biosentriske oppmerksomheten mot naturens autonomi er en konstant i Børlis forfatterskap.

På samme tid er diktene hans gjennomsyret av menneskers sanseinntrykk og refleksjoner, og sånn sett antroposentriske i sitt vesen. Det paradoksale i «Når menneskene er gått heim» er nettopp dette: Formidlet med språk, og fra et menneskes perspektiv, rettet mot mennesket, er det grunnleggende menneskefiksert. Det tradisjonelt sett binære forholdet mellom natur og kunst er absolutt tilstede hos Børli. For når han skriver frem naturen som en skikkelse, nesten som med sjel, trer diktningen hans inn i rekken av antropomorf litteratur. Og antropomorfismen, besjelingen og menneskeliggjøringen av ikke-mennesket, er en tendens få økokritikere setter høyt. Sarah Mcfarland beskriver det slik:

There is a great risk in misrepresenting nonhuman creatures, however, either as proxies or as objects for human emotional or cognitive projection. A significant number of texts […] erase any nonhuman experience from the textual world

(McFarland 2013:153).

Ved å projisere menneskets egenskaper på det ikke-menneskelige fratar vi det dets autonomi og makt over seg selv, og dermed dets verdi. Og en slik besjeling av naturen finner en overalt hos Børli; jeg åpner hans beste på en tilfeldig side, blar litt og finner «I skogen en septemberkveld» (1981): «Et tørt ospeblad på stien / rører uendelig varsomt på seg, en / snutebille kravler under det. Og / store bleike bregne-hender / svinger flatt fra side til side / som prøver de å stoppe vinden.» (Børli 2015:436).

Men hva er alternativet? Som mennesker har vi kun vår egen erfaring å skrive ut ifra. Videre skriver McFarland at i stedet for å plassere mennesket øverst og ikke-mennesket nederst i hierarkiet, og å speile menneskets interesser og verdier i ikke-mennesket, må en forestille seg den andres umwelt, den andres self-world, med en grunnleggende empatisk holdning. Og selv om det er spekulasjon er det veien å gå: «Nonetheless, our literary authors can and do» (McFarland 2013:155). Kanskje er det heller dette Hans Børli gjør, for i sine naturskildringer ligger alltid en undring, respekt og varsomhet til grunn. Antroposentrisk og biosentrisk på samme tid er spekulasjonen over skogens, dyrenes, ikke-menneskets verden å se i store deler av Børlis diktning.

At naturen inngår i en hierarkisk dikotomi, der kultur troner og natur tradisjonelt sett har vært underlegen, er en kjent sak. Med et ordnet hierarki følger en rekke ordnende egenskaper. Innenfor vestlig litteratur og kunst er det en lang tradisjon for å skildre naturen som stabil, kontrollert, hard og uforanderlig (egenskaper som selvsagt ikke er dekkende). Og på et vis passer Børli perfekt inn: Skogen og naturen er nesten uten unntak stille, majestetisk og harmonisk. Den skrives frem som et sted fullstendig upåvirket av kultur og det menneskelige; naturen begynner der mennesket tar slutt. Naturen, skogen, som den Andre, er taus: «Djupt i skogene, / på byens torg og i / de skinnende saler / sitter en stumhet og ler lydløst.» (Børli 2015:137). I «Når menneskene er gått heim» er det ikke-menneskelige stumt, slik den Andre for øvrig er uten stemme. Slik opprettholdes tilsynelatende dikotomiene og maktstrukturene i Børlis forfatterskap.

Men jeg tar feil: Naturen er stille, men ikke taus, Børlis lyriske jeg hører stadig dens stemme. Igjen ser jeg på «Når menneskene er gått heim», men jeg kunne ha valgt nesten hvilket som helst dikt. Jeg begynner der jeg sluttet sist: «Venter / til menneskene er gått heim. / Da reiser den seg og taler, / taler med steintunge / et språk så hovmodig / at det ikke har ord for / menneske.» (137). Gjennom hele sitt forfatterskap skrev Børli frem ikke-menneskets stemme. Og han trengte kun lytte, behøvde ikke engang å tildele den Andre en stemme, men lyttet bare til den som allerede fantes: «Har du lyttet til elvene om natta? / Da taler de om andre ting.» (134). Det blir tydeligere og tydeligere for meg at Børli vier den Andres verden oppmerksomhet, og konfronterer noen av hierarkiene som har villedet oss.

Børli lytter til naturens stemmer, og anerkjenner med det dens autonomi og verdi, men også på andre måter bryter diktene hans det binære forholdet mellom menneske og ikke-menneske. Tidligere siterte McFarland beskriver oppløsningen av dikotomiene som en av økokritikkens viktige oppgaver:

In the (largely western) humanistic tradition, conceptual dichotomies effectively separate isolated, self-certain subjects from their lived but objectified environments. […] ecocriticism unsettles the nature/culture aspects of this separation and its innumerable environmental and social consequences

(McFarland 2013:153).

Grensen mellom mennesket og ikke-mennesket, mellom kultur og natur, blir utydelig i deler av Børlis diktning. Et eksempel er hvordan naturen skrives frem som en slags symbiose av kunst og natur i «Når menneskene er gått heim», der kambriske kvad legges i munnen på ikke-mennesket: «En stumhet reiser seg […] / og kveder for stjernene, / kambriske kvad / som menneskelepper aldri har rørt.» (Børli 2015:137). Eksplisitt konfronteres denne grensen i det ovennevnte diktet «I skogen en septemberkveld»:

Et liv / så smålåtent stille at det er som / sansene bytter funksjoner: / Jeg hører med øynene / og ser med ørene, alle grenser / slettes ut; ensomheten / djupt i mitt eget mørke og / i strået som lener seg mjukt mot brisen / går opp i en høgere enhet, et fellesskap / utenfor formenes strenge normer / av kjøtt og klorofyll.

(436-437).

Slik forenes menneske og ikke-menneske ved gjenkjennelsen av seg selv i den Andre. På et vis er det det antroposentriske i Børlis forfatterskap som fører til oppløsningen av dikotomiene, og dermed åpner for biosentrismen. I metadiktet «Sagt til en interessert leser» (1991), sier han det rett ut: «Nei da, jeg skriver ikke om skogen, / jeg er ett med skogen og naturen / som en organisk del av det hele. Dikta mine / gror villvokste opp av meg / lik geiterams og tiriltunge / over attgrodde åkrer» (566). Naturen får tale med menneskets språk, men også omvendt, slik det er her: Naturens språk blir menneskets.

Når Børli i diktet «I skogen en septemberkveld» stopper opp ved en snutebille på stien, vender han blikket og oppmerksomheten mot noe de fleste av oss uheldigvis går rett forbi. Uheldigvis fordi synet av billen og bregnene i vinden vekker en forståelse av felles virkelighet i jeget, en innsikt som er nødvendig for oss nå. Forhåpentligvis hjelper det å lese Børli, som gjennom sine dikt river natur/kultur-dikotomien opp med rota. Så når vi feirer Hans Børlis forfatterskap feirer vi symbiosen av natur og kultur, menneske og ikke-menneske. En slik litteratur oppfyller ikke bare økokritikkens krav, men er også ett av mange skritt på veien til en økovennlig kunst. Det er noe å feire. Hurra!

 

Litteratur

Børli, Hans. 2015. Beste dikt.

Oslo: Aschehoug.

Glotfelty, Cheryll. 1996. “Introduction”.

Red. C. Glotfelty og H. Fromm. The Ecocriticism Reader: Landmarks in Literary Ecology.

London: University of Georgia Press.

McFarland, Sarah. 2014. “Animal Studies, Literary Animals, and Yann Martel’s Life of Pi”.

Red. L. Westling. The Cambridge Companion to Literature and the Environment.

New York: Cambridge University Press.

 


Publisert

i

av

Stikkord: