Denne omtalen finner du i VÆR #2 2017
Et avskjedsbrev til Kenneth Moe, en kjærlighetserklæring til allmennheten, et motmanifest og en antydning til en litterær form for nye sekstiåttertider i informasjonsalderen
At digte seg inn i en Qvinde er en Kunst. At digte seg ut av hende er et Mesterstykke.
Søren Kierkegaard
Tiden er inne for å beruse seg! For ikke å bli Tidens forpinte slaver, må dere beruse dere, uten stans! Med vin, poesi, fleinsopp eller dyd, alt etter behag.
Fritt etter Charles Baudelaire
Hva er angst? – Morgendagen.
Søren Kierkegaard (kanskje etter han var på fest med Baudelaire)
La meg åpne denne teksten om bl.a. Det åpenbare med å si det åpenbare: Selvbiografier er alltid løgn. Minnet er alltid selektivt, og man tar alltid feil om seg selv. Alle såkalt selvbiografiske romaner skiller seg altså kun fra andre romaner i det at de bruker virkelige navn, og at de presenterer sin fortelling som «den virkelige» fortellingen om disse «virkelige» menneskene.
På spørsmål om jeg liker Kenneth Moes forfatterskap vil det korte svaret være «ja», og resten av dette famlende brevet får bli det lange. For det sterkeste man kan si om et forfatterskap er nok ikke nødvendigvis at man liker det, men heller at det har betydd noe for en, at det har påvirket ens liv på en eller annen fundamental måte, at det har hatt en konkret innvirkning på måten du handler på, eller aller helst: at det har «forandret livet ditt»! «It changed my life!» – en klisjepreget og lite kul ting å si om en roman dersom man plasserer mye av sin selvfølelse i sin nøkterne, ikke-nødvendigvis-overentusiastiske holdning til ny, populær litteratur.
Når jeg sier at Kenneth Moe har hatt denne transcendentale betydningen for meg, at det påvirket meg på en slik måte at jeg ikke lenger bryr meg om at det er en klisjé å innrømme at debutboka hans Rastløs (Pelikanen 2015) «changed my life!», mener jeg ikke bare at jeg har vært frustrert på en hybel mens jeg halvdedikert studerer humanistiske fag og leser obskønt «intellektuell» litteratur på fritida. Det jeg mener, er at da jeg hørte Kenneth Moe lese fra denne korte, snodige boka første gang, fikk jeg et voldsomt fysisk kick. Jeg kan ikke garantere at dette kicket kom fra Kenneth Moes fabelaktige skriveevner og evne til innlevelse i unge menns frustrasjon, så mye som det kan ha kommet fra det faktum at jeg var monstrøst bakfull og hadde drukket et tosifret antall kopper kaffe før kl. 14. Jeg kan derimot garantere at kicket jeg fikk inspirerte meg til å skrive en roman, og uten å gå i detalj kan jeg røpe at jeg i likhet med Moe skrev om en jente. Den romanen skrev jeg på alle tilgjengelige midler: mobilen, notatboka mi, på baksiden av handouts, på løsrevne ark, og etter hvert som jeg hadde skrevet nok, kom jeg til å sitere noe jeg hadde skrevet i denne jentas nærvær, og vips – så fikk jeg henne. Romanen var fullendt, jeg fikk jenta, hipp hurra, lykkelig slutt? Vel.
Kenneth Moe skriver i manifestet sitt: «Fortellinger er overflødige», og etterspør heller skildringer som er «skitnet til av deg og ditt begjær». En roman er alltid ufullstendig, en selvbiografisk [sic] roman er alltid en representasjon av én enkel instans av forfatterens selvfølelse. Så med en gang du er ferdig med fortellingen om «M-», om den kule jenta du endelig forsonet deg med at du ikke kom til å få, eller om den kule jenta du faktisk fikk, endrer plutselig betingelsene for livet ditt seg. Livet går videre – til for eksempel den neste jenta du får eller ikke får, eller den neste jobben du ønsker deg – det neste objektet for ditt skitne begjær. Forskjellen på min og Kenneth Moes tekster er at jeg ikke fullførte prosessen, eller sendte teksten noe sted, før jeg fortalte denne jenta at jeg skrev om henne, og slik ble romanen en integrert del av vårt mellommenneskelige forhold. Hvis jeg en dag sa at jeg ikke ville skrive nært til mitt eget liv, at jeg ville introdusere en ny kjærlighetsinteresse for hovedpersonen, at jeg skulle skrive en scene fra framtiden der disse to karakterene var gift og hadde barn, ville det alltid være en mulig tolkning at dette var framtiden jeg så for meg. Slik ville vårt forhold formes av hennes reaksjon på mine fantasifulle innfall. Forholdet mellom deg og det du skriver om formes av disse tidlige utkastene til karakterer, disse representasjonene av deg og «de andre». Det narrative begjæret er i stadig endring, stadig utvikling. Det er ikke bare impulsen til selvrealisering og «å bli forfatter» som driver en skrivende, men den ekstatiske livsimpulsen Moe henter fra Nietzsche (alle frustrerte menns mor): impulsen til å leve. Impulsen til sex, impulsen til nye erobringer, til nye jaktmarker, til kravet om ferskt jomfrukjøtt – for å bruke det skitne, vulgære, ubehagelige språket som disse dypt mannlige, begjærlige forfatterne etterspør (og når jeg sier det sikter jeg egentlig først og fremst til Moe og Karl Ove Knausgård).
En annen forfatter som hører til denne selvbiografiske skolen, og som debuterte på samme tid som Moe, er Leonard Ibsen, med sitt selvbiografiske terapiprosjekt og roman Jar (Tiden forlag 2015). Om den fikk han høre at den gir «inntrykk av å være skrevet som en del av en terapeutisk prosess av begrenset allmenn interesse» (Aftenposten 2015). Selv om Rastløs i likhet med Jar handler om å kurere seg selv, om å «kun lese litteratur som kurerer behovet for litteratur», vil jeg ikke påstå den er like uinteressant som Jar. Det er tydelig at Kenneth Moe oppnådde noe med Rastløs – og da mener jeg ikke bare Vesaas-prisen – han nådde ut til meg, en mann i noenlunde samme situasjon som ham, og han fikk meg til å skrive. Men holder det at han når ut til slike som meg: hvite, vestlige, forholdsvis privilegerte, unge menn, som leser obskønt «intellektuell» litteratur, og i likhet med Kenneth Moe, gjerne diskuterer Marcus Aurelius på fylla? Moe insisterer på at denne impulsen og det insisterende jeget ikke er en postmodernistisk eller nihilistisk poetikk, men inspirert av østlig filosofi, av taoismens altomfattende jeg. «Hvis ikke det finnes et tenkende, følende ‘jeg’ der et sted, ja, så er det ganske enkelt overflødig». Mulig det – men hva så med det skapende arbeidet? Hvor er «de andre»? Kan du egentlig bortforklare holdningen «jeg er alt!» med en henvisning til det fjerne østen? Er ikke jeget også en fiksjon, også avhengig av alle andre?
Da jeg fikk tak i Det åpenbare (Pelikanen 2016) ble jeg besatt av den, slik man ofte blir av bøker man har høye forventninger til, kanskje slik jeget i Rastløs er besatt av «M-». Jeg leste den overalt. Jeg leste den på vei hjem fra transcendentale fyllekuler, jeg leste den da jeg hadde tatt et drag av noe som ikke var en rullesigarett, jeg leste den manisk mens jeg lå i senga med eksamensangst, jeg leste den på alle mulige former for transport. Jeg leste den slik, og jeg tror kanskje jeg elsket den. Jeg behandla den som en sint mann behandler en utro kone – jeg slåss med den i senga, jeg kasta den i veggen når den fortalte meg ting jeg ikke ville høre, jeg hørte på de vakre setningene dens og ble mildere stemt, og jeg ble irritert hver gang den ga meg et gørrkjedelig referat av noe hverdagslig. Jeg elsket den fordi den var uperfekt, full av små hull som jeg kunne irritere meg over, lese på nytt og revurdere hva jeg synes – og mest av alt elsket jeg den fordi den kunne fortelle meg en rekke ting jeg ikke visste.
Jeg har aldri tatt fleinsopp, og vil helst slippe å prøve. Det som frustrerte meg med Det åpenbare var ikke romanen, men omtalen av den: «Den handler om å ta sopp!» På lanseringa var trekkplasteret: «Kom og hør om forfatterens oppbyggelige rusopplevelser!» Kanskje er dette flisespikkeri og unødvendig kritikk av et forlag som bare prøver å tjene noen kroner, men gi nå faen i å lese for å lære om en «oppbyggelig rusopplevelse»! Rusen i Det åpenbare er et middel, ikke et mål, og dessuten et skriveredskap – et verktøy for å få fram deler av jeget som forfatteren ikke har kontakt med uten. Den er skrevet i rusen, den er en samling notater fra en absurd, ikke-virkelig og transcendental erfaring, men den er bearbeidet i edru tilstand, av edru redaktører og en edru Kenneth Moe. På lanseringen fortalte Moe om tilblivelsen, og at det han var stolt av, var følgende: «at vi klarte å sette det sammen». Den er et forsøk på å være et medium, altså et medium som i en som har kontakt med de døde og hele den hippie-greia der, men et forsøk på å gjøre det innenfra, og i motsetning til hippier flest tar den alle mulige hjelpemidler, analoge og motsatt, til hjelp. Ved hjelp av beste tilgjengelige teknologi er den stykket sammen. Dette gjør Det åpenbare til ikke bare en roman om å ruse seg, men en roman fra informasjonsalderen.
Da den amerikanske forfatteren Steven Moore fikk se på et tidlig manus til David Foster Wallaces hovedverk, gigantromanen Infinite Jest, beskrev han den slik: «A mess… a patchwork of different fonts and point sizes, with numerous handwritten corrections/additions on most pages, and paginated in a nesting pattern» (Moore u.å.). Den ble skrevet som en mengde maniske innfall over lengre tid, i rus og uten rus, på en datamaskin i en tid da datamaskinen var ny. Romanen er stykket sammen av edru redaktører og en nedbrutt, kreativ, gal mann på avrusning, og ved hjelp av beste tilgjengelige teknologi er den også stykket sammen. Likevel skiller Wallace seg fra Moe i det at han benytter mange fortellerstemmer, tredjepersonen, han gjør empatien for de andre til sin metode, han gjør et forsøk på å gripe det Moe i sitt manifest kaller «stemmen fra ingensteds». Moe kaller tredjepersonsfortellerne overflødige, og begrunner det med det altomfattende jeget – men eksisterer dette jeget uavhengig av de andre?I en tale til blivende humaniorastudenter, populært kalt «This is Water» betegner Wallace denne egoistiske impulsen som vår «default setting», ideen om at jeget inneholder alt, ideen om at å skrive en enkelt stemme er gyldigere enn et forsøk på å gripe alle andres stemmer. Dette er den selvbiografiske litteraturens poetikk: standardinnstillingen, litteraturen som kur for forfatteren og først og fremst forfatteren. I Wallaces poetikk fra tiden han holdt denne talen, dreier dannelsen om å justere seg: å gjøre seg ydmyk i møte med andre, å undersøke hvor synspunktene våre kommer fra, og å ta konsekvensene av andres frustrasjon over dem. Som mannlig forfatter kan du altså ikke være bare mann og behandle menns frustrasjon – du må kommunisere med alle rundt deg, kvinner, kjønnsminoriteter, etniske minoriteter, alle «andre», forsone deg med deres frustrasjon og først etter du har forhørt deg med en av hvert slag, bør du slippe teksten ut i verden.
Infinite Jest og det tidlige arbeidet til Wallace har blitt beskrevet som et forsøk på å gjøre litteraturen om til sosial teori, men hva med noen flere forsøk på å gjøre litteraturen til sosialmedisin, en allmenn angstkur, en allmenn kur for bakrusen? Wallace skriver seg inn i en tradisjon som vekselvis kalles «ny oppriktighet» eller «hysterisk realisme» – en hysterisk reaksjon på den verdifrie postmodernismen, en skrikende litteratur om hvor jævlig verden har blitt, et hysterisk krav om debatt. Men kanskje det verdenslitteraturen trenger nå ikke er en hysterisk realisme så mye som en hysterisk romantikk? Gitt at litteraturen er et nytelsesmiddel på lik linje med øl, vin, hasj, fleinsopp, at å skrive kan gi deg angst på lik linje med de rusmidlene vi inntar med munnen, dreier også litteraturen seg om å beherske nytelsen, ikke bare om selvhjelp, men også om hjelp fra andre. Slik kan postmodernismen og den selvbiografiske litteraturen forstås som en enorm nihilistisk fyllekule, en kjempefest i møte med menneskehetens uunngåelige og nært forestående død, blir nåtiden den forferdelige bakrusen, og alt vi trenger er en effektiv kulturell hangoverkur. Moes forbilde Nietzsches mål var i siste instans en evig gjenfødelse og en barnets nysgjerrighet på verden – og hvordan er barnet? Det er edru, nysgjerrig, og det skriker etter mamma og pappa. I møte med kulturell bakrus trenger vi hjelp, og hjelp kan vi finne i en radikalt ærlig, men aktivistisk litteratur, en radikalt kjærlig litteratur, en litteratur som skriker høyt men som skriker at vi elsker hverandre, en litteratur som bekjemper vår kollektive eksistensielle angst i en verden preget av ekstreme klimaendringer på sosialt, kulturelt og atmosfærisk nivå – fordi det personlige er politisk, og i angstpregede tider må vi jobbe sammen, kollektivt ta makta over de høyt avanserte produksjonsmidlene våre og bruke dem til å redde oss selv. Og skal vi fatte gode beslutninger, må vi fatte dem i edru tilstand.
Derfor vil jeg si til Kenneth Moe og alle andre forfattere som velger bort “vi” til fordel for “jeg”: Jeg slår opp. Det er ikke deg, det er meg. Eller snarere: Det er oss. Vi er lei av at du kun skriver fra ditt eget synspunkt, og vi vil gjerne være en del av din litterære produksjon. Ærbødigst hilsen, alle andre.
Litteratur:
Moe, Kenneth. 2015. Rastløs. Oslo: Pelikanen.
Moe, Kenneth. 2016. Det åpenbare. Oslo: Pelikanen.
«Leonard Ibsen med kraftløst selvoppgjør». Aftenposten. Hentet april 2016. http://www.aftenposten.no/kultur/Leonard-Ibsen-med-kraftlost-selvoppgjor-26223b.html
The Howling Fantods (u. å.) Steven Moore: “The First Draft of Infinite Jest”. http://www.thehowlingfantods.com/ij_first.htm Hentet april 2016.
Av Harald Nordbø