Hurra for Rudolf Nilsen! Rapport fra litteraturfelten på Lillehammer

Av Harald Nordbø

Det er blitt en slags klisjé, kanskje, å si om forfattere, poeter, litteraturvitere og andre litteraturpåvirkede eller boklig anlagte mennesker at de faller i to leire. Det finnes en apolitisk, estetistisk leir som hører til tradisjonen etter Théophile Gautier, og som opererer med en forestilling om l’art pour l’art også i litteraturen, der litterær kunst, i likhet med all annen kunst, er autonom og følger egne regler som virker uavhengig av hvilken politisk suppe samfunnet skulle være fanget i. I det aller minste mener kanskje denne leiren at litteraturen aldri i livet skal inneholde noen normative budskap om politisk endring (enkelte vil også mene at litteraturen ikke bør beskjeftige seg med politikk overhodet[1]). På den annen side finnes denne gruppens motsetning, som mer eller mindre bruker litterære uttrykk like mye som middel for politisk endring som for ren og ufiltrert sanselig nytelse. Det er kanskje unødvendig å si det, men hva gjelder norsk litteratur er sistnevnte gruppe i all hovedsak tilknyttet den politiske venstresiden.

Hvem hører til hvor? Det er vanskelig å si, for sannheten er – selvfølgelig – langt mer nyansert enn noen grov, polemisk todeling skulle tilsi. Men om noen hører til sistnevnte leir, i alle tilfelle en gruppe som prøver å si noe med sin litteratur heller enn bare male vakre bilder med velplasserte pennestrøk, er Rudolf Nilsen (1901–1929) blant dem.

Rudolf Nilsen – «Rulle» blant venner – hører til blant våre mest folkekjære poeter, i hvert fall om man skulle måle det i antall norske lesere som kjenner navnet hans. Såpass folkekjær ble han at noen av våre mest folkekjære visesangere, inkludert Lillebjørn Nilsen, tonesatte et utvalg av diktene hans og komponerte i samme slag et av de viktigste, om ikke det aller viktigste, bidraget til ettertidens Nilsen-resepsjon: visesangalbumet På stengrunn[2].

Første gang jeg hørte en sang fra På stengrunn var på en buss på vei fra Oslo til Paris, desember 2015. Jeg var på denne tiden engasjert i Natur og Ungdom, som sendte en svær gruppe med aktivister ned til det historiske klimatoppmøtet der verdens ledere vedtok verdens første internasjonale klimaavtale. Transporten skjedde i samarbeid med Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom, som vi delte bussene med, og som har lange tradisjoner for allsang av diverse sosialistiske sangklassikere. I sangheftet til en av disse organisasjonene var Nilsens mest kjente tekst, som også nådde nye høyder av popularitet med god hjelp fra Lillebjørn, Klevstrand et al. «Revolusjonens røst»[3] grep meg der jeg satt, døgnvill og sliten av reisen, på andre måter enn jeg tidligere hadde blitt grepet av sanger som «Internasjonalen» – i stedet for en tradisjonell kampsang, var dette Revolusjonen selv som talte. Diktets og sangtekstens «jeg» er Revolusjonen. Og til tross for at jeg ikke var på vei til Paris for å gjennomføre noen Revolusjon[4], og at demonstrasjonene vi skulle delta i, kanskje ikke ville ha noe betydelig utslag for monopolkapitalens og karbonimperialismens hærførere inne på konferansesenteret, følte jeg meg likesom kallet. «Kan hende det gjelder å redde vår jord», indeed.

Hvorfor ta opp denne egentlig ganske selvfølgelige kjensgjerningen, at jeg som venstreorientert aktivist på vei til stordemonstrasjon i utlandet følte meg truffet og kallet av en rød kampsang? Nettopp fordi også dette kallet er en estetisk erfaring, en slags kunstopplevelse om kanskje en av det folkeligere slaget. Like mye som for eksempel estetisten Marcel Prousts evokasjon av Botticellis Sippora-skikkelse for å forklare Swanns tiltrekning til Odette i Swanns kjærlighet[5], kan være sublim i øynene til en som er kjent med Botticellis sixtinske kapell, vil også et politisk imperativ til å «dristig … skape en himmel her / efter sin egen skikk» fungere som en oppløftende estetisk erfaring for de av oss som er gudløse sosialister. Med andre ord har også det politiske innholdet i Nilsens dikt også en direkte estetisk funksjon.

Noen år senere, nærmere bestemt i mai i år, lenge etter at jeg har memorert og sunget både «Revolusjonens røst» og de andre visesangversjonene av Nilsens diktning, befinner jeg meg på Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Det er blitt fredag, som betyr at den bransjerettede delen av festivalen er mer eller mindre over, og de mer publikumsrettede arrangementet finner sted. Programmet er mangfoldig, og inneholder slampoesi, Else Kåss Furuseth, «nattpoesi», en samtale om dataspill, samt vinylplater og dansing med den pseudonyme «DJ Sakprosa». Viktigst av alt, i hvert fall for meg, er arrangementet «Vigdis i 60!», som ikke bare er en bursdagsfeiring for en av våre mest markante (og politisk uredde) samtidsforfattere, men også en hyllest til Rudolf Nilsen, hans diktning og visesangene den har avfødt. De på scenen representerer på sett og vis hvert sitt aspekt ved Nilsens ettermæle: bursdagsbarnet Vigdis Hjorth, selvfølgelig, som representerer de forfatterne i Norge som ikke er redde for å la sine bøker inneholde politikk og samfunnstematikk; Fredrik Høyer, en yngre slampoet og «bydikter» av lignende støpning; den litt eldre poeten Torgeir Rebolledo Pedersen, som hører til blant vår samtids betydeligste norske poeter; litteraturprofessor Arild Linneberg, akademias representant; og visesangeren Lars Klevstrand, som spiller og synger Rudolf Nilsen-dikt både på innspillingen fra 1973 og mellom slagene gjennom kvelden. Det er feststemning – salen er full. Salen er så full at jeg må stå, langt bak også, men det gjør ingenting. Jeg synger med. Faktisk synger omtrent hele salen med på de fleste sangene, og volumet er – ikke overraskende – høyest når vi kommer til «Revolusjonens røst».

Er det «besynderlig» at en stor del av den norske kultursektoren kan «Revolusjonens røst» utenat og villig synger den i allsang på Norges største litteraturarrangement? Kanskje. Men hvorfor skulle noen[6] bry seg? «Revolusjonens røst» er i alle tilfelle ikke det mest ytterliggående diktet til Nilsen – man kunne nevnt for eksempel diktet «Ridderslag», som avsluttes med følgende strofe:

Muren, vårt vern, er partiet.

Men sverdet er: Lenins lære!

Og er du til kampen viet

da skal du sverdet bære.[7]

De færreste i festsalen på Lillehammer ville nok skrevet under på at Lenins lære i det hele tatt skulle være noe å rope hurra for; ei heller tror jeg de ville sagt seg villig til å bruke den som våpen i kamp mot borgerskapet. Dette er ingen paradoksal motsetning – det er selvfølgelig fullt lov å feire Rudolf Nilsen uten å skulle stille seg bak hans politiske program fullt og helt. Han er blant våre vesentligste poeter, og en av få diktere som virkelig klarer å la politiske budskap forskjønne lyrikken. Det er verdt å rope tre ganger hurra for. Hurra, hurra, hurra!

 

Noter

[1] Det ville vært ufint å gi eksempler.

2 Nilsen et al., På stengrunn, 1973.

3 Nilsen, Samlede dikt, 67.

4 Jeg snakker selvfølgelig bare for meg selv her, ikke for resten av aktivistene.

5 Proust, Veien til Swann, 254–7.

6 Foruten Jordan Peterson.

7 Nilsen, Samlede dikt, 14.

 

Litteratur

Nilsen, Rudolf. Samlede dikt. Oslo: Gyldendal, 1990.

Nilsen, Iversen, Svendsen, Corell, Ofsdal og Klevstrand. På stengrunn. Oslo: Polydor, 1973.

Proust, Marcel. På sporet av den tapte tid. Bind 1 – Veien til Swann. Oversatt av Anna-Lisa Amadou. Oslo: Gyldendal, 2014.