IDEORYTMI – MELLOM FELLESSKAP OG INDIVID

 

This rhythm runs through a painting just as it runs through a piece of music. It is diastole-systole: the world that seizes me by closing in around me, the self that opens to the world and opens the world itself.

Gilles Deleuze, Francis Bacon

 

Januar 1977: Roland Barthes har tiltrådt som professor i litterær semiologi ved Collège de France i Paris, og innleder sin forelesningsrekke Comment vivre ensemble. Simulations romanesques de quelques espaces quotidiens — «Hvordan leve sammen: Litterære simulasjoner av enkelte hverdagslige livsrom». Motivasjonen og ambisjonen til seminarene ligger først og fremst i et forsøk på å tenke mulighetsrommene for samliv mellom den enkelte og fellesskapet med utgangspunkt i nøkkelbegrepet idiorytmi («idiorythmie»). Begrepet står muligens mer klart frem opp mot sin motsetning, det Barthes kaller disrytmi eller heterorytmi som han utvikler med utgangspunkt i en personlig erfaring:

From my window (December 1. 1976), I see a mother pushing an empty stroller, holding her child by the hand. She walks at her own pace, imperturbably; the child, meanwhile, is being pulled, dragged alone, is forced to keep running, like an animal or one of Sade’s victims being whipped. She walks at her own pace, unaware of the fact that her son’s rhythm is different. And she’s his mother! (Barthes 2013: 9)

Bildet formidler tydelig hva som står på spill: våre mangeartede og forskjellige livsrytmer utgjør ikke bare de subtile nyansene i vår egen væremåte, som dermed også skiller oss fra andre, men utøver også i kraft av seg selv en påtvingende makt på de andre som inngår i våre liv. Gutten frarøves sin egen (idios) rytme fordi han tvinges til å leve i henhold til en annen (hetero) sine anslag  — i dette tilfellet hans egen mor.

I sitt bidrag til den trykkferske antologien Å leve sammen. Roland Barthes, individet og fellesskapet tar Frederik Tygstrup for seg nettopp begrepet idiorytmi, men spørsmålet han først og fremst stiller er: Hvorfor snakke om og anvende begrepet rytme til å forstå forholdet mellom den enkelte og fellesskapet? Hvilke rom for tenkning åpner dette begrepet som tidligere har forblitt låst eller tildekket? Tygstrup fremhever hvordan det for Barthes handler om å komme seg ut av det uføre som oppstår når man begynner å tenke forholdet mellom den enkelte og fellesskapet med utgangspunkt i konfrontasjonen eller «duellen», som Barthes jevnlig skriver. Duellen det er snakk om utgjør i stor grad en gjennomgående tankefigur i fransk etterkrigstenkning, hvor det som står på spill på grunnleggende vis kan artikuleres i form av et spørsmål: «Hvordan sikre den autonomi, som vi vedbliver med at forlange, og hvordan fastholde det fællesskab, som vores autonomi er afhængig af?» (Tygstrup 2016: 278). Som Tygstrup vektlegger oppstår det følgelig historisk sett en interesse for forholdet mellom «selvet» og «den andre» forstått enten som individ eller fellesskap, som impliserer en rekke problematikker omkring anerkjennelse, makt, bevissthet, språk og begjær. Med et tilbakeblikk på etterkrigstidens tekstproduksjon er det ikke vanskelig å gjenkjenne disse tankene i navn som Sartre, Lacan, Bataille, Foucault, Levinas eller Simone de Beauvoir. Felles for mer eller mindre alle disse er likevel at de i stor grad utvikler sine egne refleksjoner under innflytelsen av russeren Alexandre Kòjeve sine seminarer om Hegel i Paris på trettitallet, hvor han tilskrev den famøse dialektikken mellom herren og trellen i fjerde kapittel av Phänemenologie des Geistes (1807) en sentral rolle.

For Hegel, i dette kapittelet, er det grunnleggende spørsmålet hvordan et selv eller en bevissthet kan oppnå autonomi og selvbevissthet. Svaret han gir er at et slikt foretagende krever en annen persons anerkjennelse, men på en slik måte at det av nødvendighet oppstår et blodig og dissymetrisk maktforhold. Konflikten oppstår først idet anerkjennelsesakten spalter seg mellom to parter, som den anerkjennende og den anerkjente. Det vil si, for Hegel oppstår det en kamp eller duell hvor den ene ender opp som herre og den andre som trell gjennom anerkjennelsens bevegelse. «De må gå inn i denne kamp, for de må heve sin visshet om å være for seg opp til å bli sannhet, i den andre og i dem selv» (Hegel 1999: 120). Det er ikke vanskelig å forstå at en slik tankefigur slo an i etterkrigstidens marxistiske zeitgeist. Fra kvinnekamp og post-koloniale refleksjoner til kapitalismekritikk er den gjennomgående tanken at anerkjennelsen av maktposisjoner på en og samme tid undertrykker og gjør seg avhengig av de angivelig maktesløse. Men der etterkrigstidens ambisjoner ofte lå i kampen om å utjevne eller reversere de nevnte hierarkier, ligger Barthes sitt bidrag i å nærme seg problematikken fra et annet startpunkt, nemlig fra et rytmisk perspektiv.

Lingvisten Émile Benveniste har i Origines de la formation des noms en indo-européen (1935) påpekt hvordan begrepet rytme i sin greske eller nærmere bestemt presokratiske avstamning (rhytmos) ble anvendt til å beskrive en flytende, bevegelig eller plastisk form. Rytme etablerer seg derfor i motsetning til det greske skhema som betegner en fast eller gitt form, slik vi gjerne bruker betegnelsen «skjematisk» om fenomener som er statiske eller fastsatt. Med en rytmisk åpning mot verden er samspillet mellom individ og fellesskap ikke et fastsatt forhold; kategoriene «selv» og «den andre» er ikke gitte. Hvor går grensen der individet slutter og felleskapet begynner? Tygstrup minner om hvordan Deleuze og Guattari i Mille plateaux (1980) skjelner mellom «takt og rytme, hvor takten er et fastlagt og genkommende metrum, mens rytmen er kendetegnet ved variation, ved at det enkelte slag markerer en forskel» fra hvilket de artikulerer at «takten er dogmatisk, rytmen er kritisk» (Tygstrup 2016: 282). I lys av Benveniste kunne vi sagt at felleskapet også er skjematisk og slår takten for individet som i sin tur potensielt synkoperer takten med sin idiosynkratiske rytme. I grunn kan vi gjenkjenne ambisjonen om å unnslippe fellesskapets dogmatiske takt allerede i et verk som Martin Heideggers Sein und Zeit (1927) hvor han beskriver oppløsningen av individet i felleskapets væremåte på følgende måte:

Når vi bruker offentlige transportmidler eller nyhetstjenester (aviser), er enhver lik den andre. Denne væren med hverandre oppløser den egne derværen fullstendig i «de andres» væremåte, slik at de andre i enda større grad forsvinner i sin forskjellighet og uttrykkelighet. (Heidegger 2007: 149)

 Heideggers poeng er at menneskelige væremåter alltid allerede er foreskrevet av det fellesskap — som han betegner med det uoversettelige og anonyme das Man — som man er kastet inn i fra fødsel av, og som man av nødvendighet må etablere sin mer eller mindre egne rytme i henhold til. Den egne blir ofte feiltolket som den autentiske, hvor det i større grad er snakk om et idios, altså den egne i motsetning til den uegne væremåte. Das Man dirigerer den anonyme og dogmatiske takten:

Vi nyter og morer oss slik man nyter; vi leser, ser og bedømmer litteratur og kunst slik man ser og bedømmer; men vi trekker oss også tilbake fra den «store hop» slik man trekker seg tilbake; vi synes det er «opprørende» som man synes det er opprørende. Dette das Man er ingen bestemt, men samtidig alle. (Heidegger 2007: 149-150)

I motsetning til Heidegger mener likevel Barthes at forholdet mellom individ og fellesskap ikke begynner i oppsluktheten i «de andres» væremåte og oppløsningen av individets egne væremåte, men derimot at man alltid begynner et sted i mellom den ene og den andre. Eller som Tygstrup skriver, begynner rytmen «i midten, med en improvisation, med en distribution af slag, med interferenser mellem forskellige anliggender og umærkelige variationer» (Tygstrup 2016: 284). Det blir dermed klart at rytmebegrepet ikke først og fremst er ment til å betegne den ene eller andres rytme, men at det rytmiske som sådan er det som forvalter forholdet mellom individ og fellesskap. Som Tygstrup skriver argumenterer ikke Barthes bare for «at samfundene har rytmer og at individer har rytmer», men artikulerer «en mere omfattende idé om, at der eksisterer en social økonomi fordi der findes rytme, at vi kan tale om individualitet fordi der kan skabes rytmiserende gentagelser og forskelle» (Tygstrup 2016: 280).

 

Litteratur

Barthes, Roland. 2013. How to Live Together: Novelistic Simulations of Some Everyday Spaces. Overs. Kate Briggs. Columbia University Press, New York.

Deleuze, Gilles. 2003. Francis Bacon: The Logic of Sensation. Overs. Daniel W. Smith. Continuum, London.

Heidegger, Martin. 2007. Væren og Tid. Overs. Lars Holm-Hansen. Pax Forlag, Oslo.

Hegel, G. W. F. 1999. Åndens Fenomenologi. Overs. Dag Østerberg m.fl. Pax Forlag, Oslo.

Tygstrup, Frederik. 2016. «Idiorythmie/idiorytmi» i Å leve sammen. Roland Barthes, individet og fellesskapet. Red. Knut Stene-Johansen m.fl. Spartacus Forlag AS/Scandinavian Academic Press, Oslo.

 

 

Av Niklas Bystrøm Larssen

 


Publisert

i

av

Stikkord: