Det er med en stor grad av ambivalens at jeg skriver og publiserer dette blogginnlegget:
Sannsynligvis er du, kjære leser, havnet her fordi du forsøker å flykte. Vi logger oss ofte inn på internett av grunner vi ikke helt forstår; for å få tilfredstilt behov vi ikke klarer å kontrollere eller for å slippe å gjøre det vi ‘egentlig skulle gjøre’. Vi klikker oss rundt i en monoton rus, med en svak bevissthet av at livet foregår et annet sted. Det finnes unntak, men ikke så rent sjelden – har jeg inntrykk av – fungerer internett som et sort hull og denne bloggposten blir dermed enda ett bidrag til det enorme maskineriet som stjeler verdifull tid fra livet ditt – malstrømmen av informasjon som hver dag vokser seg større og større.
Man kunne kanskje konkludere allerede her og si: Ikke les dette. Gjør noe annet. Ring Bestefar. Skriv på romanen/manuskriptet/diktsamlingen din. Gjør hva som helst, bare logg deg ut. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. For en litteraturinteressert person er internett på mange måter det nærmeste man kommer himmelen. La oss ta noen eksempler:
Visste du at Catulls samlede verker lå ute her, oversatt til engelsk, med den latinske originalteksten ved siden av?
Francisco Petrarcas samlede verker ligger her i en engelsk og italiensk parallell tekst
Eller hva med Charles Baudelaires Le Fleur de mal?
Eller kanskje du ønsker å lese Senecas samlede brev?
Internetts samling av gode tekster er ganske enkelt spektakulær. Og det er like gratis som Guds nåde. Problemet er bare at vi ikke setter pris på det. Det er unektelig praktisk å raskt kunne lese seg opp på verdenslitteraturen, få et inntrykk, skumme over, men – i alle fall for denne leseren – er fordypelse og forsenkning uhyre vanskelig å få til på internett. Selv om Catulls samlede ligger der, er det sannsynligvis ikke gjennom den nettsiden jeg kommer til å få en dyp forståelse av disse diktene. Den langsomme lesningen foregår stort sett fra papir, eventuelt fra et lesebrett (jeg har ikke prøvd det enda.) Tekstene som ligger tilgjengelige på internett gjennomgår et formidabelt «auratap». De mister verdi i sin tilgjengelighet.
Et annet problem er hvordan internett i seg selv oppfordrer til adspredelse. På et seminar i Lit1303 på Blindern tok seminarleder, litteraturviter og forfatter Christian Refsum opp dette nylig i forbindelse med Benjamins artikkel «Kunsten i reproduksjonens tidsalder.» Kan det være at internett har noe antikontemplativt ved seg? Kan det være at alle linkene motvirker den intellektuelle forsenkningen og fører til en form for egosvekking?
Å sitte på internett er på mange måter en konstant trussel for jegets omsorg for selvet (via Focault). Lyset fra skjermen lurer hjernen til å tro at den er mer våken enn den egentlig er og dermed ikke trenger søvn, linkene fører til en kontinuerlig multitasking som har en negativ effekt slik det ble beskrevet i en artikkel i Morgenbladet ganske nylig. Det kontinuerlige nærværet av pornografi, sladder, spekulasjoner og salgsteknikker appelerer til det laveste i mennesket. Det er ikke tilfeldig at Jonathan Frantzen pleier å oppgi som et av sine skrivetips at «En person med lett tilgang til internett kan ikke skrive en roman».
Alle linkene er laget slik at de skal trigge noe i deg, du skal bli revet med av noe du ikke hadde planlagt og på samme tid bli påvirket i en eller annen retning. Hver eneste gang jeg logger meg ut av mailkontoen min havner jeg på internetts kanskje ondeste side. (ikke trykk på linken hvis du ikke må)
Det er utrolig hvordan sakene som finnes der stadig vekk klarer å lure meg avgårde. Jeg trykker på linkene selv om jeg vet bedre. (Det er verdt å huske på at det tabloide som regel er skrevet av godt betalte og svært intelligente mennesker. I et seminar på Litteraturhuset om forfatteren David Foster Wallace ble det trukket frem hvordan han opplevde det som frustrerende at populærkulturen også behersket selvironi. Hvordan skape satire i et samfunn hvor det man vil skrive satire om også skriver satire om seg selv og gjør det til endel av informasjonsstrømmen?)
Mye spennende tenkning rundt litteratur i disse dager foregår på internett. Ønsker man å få et innblikk i «Zeitgeist», fange opp strømninger, være en del av det som ‘skjer’ er internett en uunngåelig arena. Og de mange mulighetene for interaksjon og samtale gjør ulike blogger og andre nettsider til mulige senter for «tidsåndens utfoldelse».
La oss se på noen norske nettsider som etter min mening formidler interessante perspektiver på litteratur:
For ikke å snakke om nye litterære utgivelser som gies ut på nett:
Granada (Muligens er det akkurat det problemet denne bloggposten prøver å formulere som har gjort at denne utgivelsen også har en egen papirversjon?)
Kompost (dette forlaget har en annen løsning, nedlasting til pdf fil som kan skrives ut eller lese på lesebrett. Dette løser muligens noe av problemet. )
Pop serial (En amerikansk utgivelse jeg tilfeldigvis kom over)
Det finnes altså gull på verdensveven som vi gjør klokt i å få med oss.
Å navigere vellykket på internett vil muligens involvere teknikker av den typen Odyssevs brukte da han bandt seg til masten og fikk innsikt i sirenenes sang, sangen intet menneske tidligere hadde hørt uten å dø. Det er aktuelt å minne om at det lokkende i sirenenes sang ikke var så mye melodiene og klangen – det var innholdet, det var informasjonen; Sirenene kunne blant annet fortelle om alt som hadde skjedd i krigen ved Troja. På samme måte er informasjonen på internett blitt uendelig lokkende for mennesket i det tjueførste århundre.
Spørsmålet er om vi egentlig risikerer noe om vi ikke binder oss til masten. Hvor mange er det egentlig som setter av tid i timeplanen til effektiv lesning på internett? Som trener seg opp til ansvarsfull tidsbruk? Litt av poenget med internett er jo nettopp at tilfeldighetene skal ta deg, du skal ende opp på sider du aldri ville tenkt deg, du kan være oppdagelsesreisende i en vidunderlig ny verden.
Det er en altfor lettvint posisjon å si at internett er negativt – det er det åpenbart ikke. Like idotisk er det å uhemmet hylle det. Et tredje standpunkt kunne være at internett mer eller mindre antar formen til den menneskelige bevissthet: Intellektuell aktivitet blandet med stadige tanker om sex, med både flyktighet og langvarig konsentrasjon som muligheter. Jeg har en følelse av at Deleuze og Guattari ville likt internett med sin Rhizom modell av virkeligheten, hvor alt inngår forbindelser til alt, og hvor alt eksisterer og er tilgjengelig på det samme planet.
Klisjeen blir stående: Slik den menneskelige bevissthet både innehar lys og mørke, skumring og solnedgang og alt midt i mellom, er internett også en god blanding av egentlig ALT og først og fremst avhengig av brukeren: det aktive jeget. Samtidig føles konklusjonen og klisjeen ikke fullt så tilfredstillende. De enorme kreftene som er i spill på internett, som aktivt kjemper for å distrahere deg, for å vippe deg av pinnen, for å påvirke deg, skal kanskje ikke taes så alt for lett på. Selv en kritisk nettside bruker teknikker for å skape aktivitet – de samme teknikkene den kritiske nettsiden forsøker å kritisere.
Du kan jo spørre deg nå, som denne bloggposten går mot en slutt (enten du klarte å lese hele uten å klikke deg videre, eller om du skummet ned til bunnen): Kom du til denne siden helt bevisst eller bare havnet du her? Var det meningen å sitte på internett akkurat nå? Er klokken langt over midnatt? Har du latt deg lokke av sirenenes sang? Er du på rett spor?
Jonas Meyer