Kategorier
2020 FREMMED

Jeg ved hvem De er

en undersøkelse av fortellermotivet i Hamsuns novelle «Livets røst»

Av Simen Bugge 

«Disse historier er skrevne i den så yndede jeg-form. Gid den ikke var, gid mennesker kunne holde deres jeg udenfor deres bøger!»[1]

Jeg skal ikke her, over hundre år for sent, komme med et motsvar til denne ytringen som et innlegg i en – i hvert fall i sin opprinnelige form – for lengst forstummet debatt. Grunnen til at jeg nevner den er derimot trangen til å dele gleden jeg følte da den ved en tilfeldighet kom meg for øye; uttalelsen tjener nemlig som forklaring på hvorfor Hamsuns kortprosasamling Siesta fra 1897 er den avgjort styggeste boken jeg har i min besittelse. Full av halvveis løse ark og med tittelbladet vansiret av mugglignende flekker, er det et under at den i det hele tatt henger sammen. Bladenes rander minner om avispapir man har kastet i peisen som i sin oppsetsighet nekter å godta sin nye tilværelse som aske; i frykt for at den hvert øyeblikk ville smuldre opp mellom fingrene mine, våget jeg i starten nærmest ikke engang å røre ved den. Jeg trosset uansett frykten og bladde i boken – den kunne da vanskelig bli styggere enn den allerede var – for å oppdage at inngangsnovellen, «Dronningen av Saba», som den eneste er full av understrekninger og kommentarer rablet ned i margen, skrevet med et trykk på blyanten så stort at den enkelte steder nærmest er gått gjennom papiret – som var den ført av en livstrett gymnaslærer, frustrert over å måtte kaste bort tiden på å rette nok en elendig stil.

Den insisterende, sentens-klingende dommen jeg har nevnt ovenfor er hentet fra Edvard Brandes’ anmeldelse av Siesta, hvor storparten av spalten går med til å angripe den litterære jeg-formen i alminnelighet, og novellen «Dronningen av Saba» i særdeleshet[2]. Og hvem har Siesta-utgaven tilhørt? – jo, selvfølgelig ham. Med Edvard Brandes’ eiersignatur på tittelbladets hjørne, øverst til høyre, forstod jeg så snart jeg hadde lest anmeldelsen at min skamferte utgave ikke er annet enn det materielle vitnesbyrd om den frustrasjon Brandes åpenbart må ha følt da han leste boken.

Jeg trodde imidlertid også – i min villfarelse, skapt av et behov for sammenheng – at Brandes’ anmeldelse ville tilfredsstille min stadige undring over Hamsuns intensjon bak å plassere en viss «forfatter H***» i novellen «Livets røst» fra hans påfølgende kortprosasamling Kratskog (1903)[3]. Denne novellens historie kan kort sammenfattes slik: forfatteren H*** forteller om hvordan han kvelden i forveien flanerte på bulevarden i København og der møtte en kvinne ved navn Ellen, i hvis leilighet de to ender opp med å bli erotisk bekjent, imens hennes nylig avdøde ektemann fremdeles ligger i naborommet – noe H*** først oppdager morgenen etter. I Norge vekket «Livets røst» i sin samtid sterke reaksjoner, og førte blant annet til at Hamsun ble fratatt et stipend[4]. Om enn ikke like provoserende i dag som da den først ble utgitt, må historien om H***s kuriøse eventyr fortsatt kunne kalles oppsiktsvekkende. Jeg må like fullt innrømme at det spørsmålet jeg satt igjen med første gang jeg leste «Livets røst» ikke gjaldt dette oppsiktsvekkende narrativet; snarere kunne jeg ikke slutte å spørre meg selv: «Hvorfor plasserer Hamsun, som lett vil kunne forenes med denne «forfatter H***», seg selv i fortellingen? Var den ikke, i sin samtid, allerede provoserende nok?»

Kanskje er det ikke historien i seg selv som burde være fokuset i en diskusjon av «Livets røst». «Motivet var ikke nyt» poengterer Peter Brask i sin analyse av novellen[5]. I denne analysen – som han heller utvikler til en krattskog av binærtrær – blir det kun med påpekningen. Men det kan kanskje argumenteres for at motivet således, i egenskap av allerede å være kjent, mister noe av sin betydning. Hamsuns novelle har nemlig en slående likhet med historien om enken fra Efesos i Satyricon[6]. Historien er en av poeten Eumolpus’ anekdoter om kvinnens lettferdighet, fortalt for at «den festlige stemningen [ikke] skulle kveles av mangel på muntre historier»[7]. Det Eumolpus ville eksemplifisere med sin beretning, var at det ikke fantes «den kvinne som var så kysk […] at ikke en fremmed mann kunne gjøre henne helt vill av lidderlighet»[8], selv ikke om hennes ektemann skulle ha dødd kun få dager i forveien. Likheten med den konklusjon H*** runder sin fortelling av med er påfallende: «En Mand har en Kone, hun er tredive Aar yngre end han, han faar en langvarig Sygdom, han dør en Dag. Og den unge Enke puster ud»[9]. Likheten kommer muligens enda tydeligere frem om man tar i betraktning den versjon av «Livets røst» som ble publisert i Basta, der avslutningen, og med den H***s konklusjon, er lenger: «Den unge Enke puster ud, Livet raaber til hende med sin dejlige Galskab, hun adlyder dets Røst og svarer: jeg kommer[10]»[11]. Det tittelen «Livets røst» – sett i lys av denne opprinnelige avslutningen – betegner, synes å samsvare med den røst som i Satyricon tilhører enkens tjenestepike: «Vil du ikke komme tilbake til livet? Vil du ikke riste av deg denne kvinnelige misforståelsen og nyte lysets gleder så lenge du har anledning? Dette liket som ligger her burde være som en tilskyndelse til deg om å leve!»[12].

Godt – motivet er åpenbart kjent. Men det er et annet likhetstrekk ved de to tekstene som er av betydelig interesse: vi har i begge tilfeller med en forestilt muntlig fortellersituasjon å gjøre. Og i likhet med Eumolpus’ muntre historie, er også H***s fortelling satt inn i en ramme: «Forfatteren H*** fortæller». Om enn minimal, idet den kun utgjøres av tre ord, synes rammefortellingen å ha en viktig funksjon, noe som er utgangspunktet for blant annet Atle Skaftuns analyse av novellen[13]. Det er imidlertid fokuset på et bestemt aspekt ved denne rammefortellingen som jeg trodde sammen med Brandes’ anmeldelse skulle tjene som svar på Hamsuns intensjon bak å navngi fortelleren etter seg selv; nemlig hvem det er som forteller. H*** er i likhet med poeten Emoulpus dikter. Men han er ikke bare en dikter; han faller også inn under kategorien flanør. Brask merker seg likheten mellom H***s slentring på bulevarden og den beskrivelse Nagel i en av sine anekdoter gir av seg selv som flanør i Mysterier:

Jeg driver nu og da omkring i Gaterne, jeg ser paa Mennesker, utvælger mig en enkelt Person, som jeg forfølger i Frastand og ser hvor han endelig blir av tilslut. Jeg skyr ikke at gå like ind i Huset og opover Trapper for at se hvor han blir av tilslut. Om Nætterne i store Byer er dette overmåte interessant og kan føre en ind i de mærkeligste Bekjendtskaper. Naa, det taler vi ikke om![14]

At H***s nattevandring fører inn i et merkelig bekjentskap, er det ingen tvil om; beskrivelsen kunne passet like godt til H*** som til Nagel. Men beskrivelsen er ikke bare interessant for så vidt som den passer til H*** som flanør; flanøren har nemlig også mye til felles med dikteren. I Baudelaires prosadikt «Massene» sammenstilles disse to aspektene ved typen H***; dikterens vesen beskrives som flanørens:

Det er ikke alle gitt å ta et bad i mengden: å nyte massene er en kunst, og bare den kan gjøre det, på menneskeartens bekostning og i en svir av livskraft, som allerede ved sin vugge fikk besøk av en fe som ga ham sans for forkledning og maskering […] Poeten nyter det uforlignelige privilegium at han etter behag kan være seg selv og en annen. Som disse omstreifende sjeler som leter etter en kropp, kan han tre inn, når han ønsker det, i hvilken som helst skikkelse. […] Ethvert yrke, enhver glede og enhver sorg som tilfellet byr frem for ham, tar han til seg som var de hans egne. Hva menneskene kaller kjærlighet er noe meget smått, meget begrenset og ynkelig sammenlignet med denne uutsigelige orgie, denne sjelens hellige prostitusjon som gir seg helt og fullt hen gjennom poesi og barmhjertighet i møte med det uforutsette som viser seg, den ukjente som drar forbi.[15]

Det er dette «uforlignelige privilegium» Brandes med sin anmeldelse fratar Hamsun. Jeg-formen, mener Brandes, som selvbestaltet representant for den jevne leser, gir ikke leseren annet valg enn å bak all forkledning og maskering finne forfatteren selv: «Der gives ingen så påtrængende […] form. Påtrængende, fordi læseren tvinges til at opkaste en række gisninger, om hvem dette fortællende jeg, for hvem han skal interessere sig, kan være, og fordi han i almindelighed nødes til at standse ved forfatteren selv som jeg’ets indehaver.»[16]

Dette er en holdning som ligger den moderne leser fjernt. Men at Brandes hadde denne oppfatningen, er forståelig; hans egen diktning tilhørte den realistiske tradisjonen, der jeg-et gjerne opptrer når det er satt inn i en større rammefortelling som tillater det å bli identifisert som en tredjeperson. Jeg-formen i prosadiktningen er derimot et resultat av et behov som oppstod med modernismen, noe Obstfelder gjør rede for i sitt essay «Jeg-Formen i Litteraturen», som faktisk er et motsvar til den selvsamme anmeldelsen: «Jeg-Formen er født af Trangen til at gaa helt til Bunds i det Menneske eller den enkelte Sindstilstand, man ser for sig.»[17]. Og det var jo nettopp dét Hamsun ville med sin diktning; å skildre det moderne menneskets sjelsliv.

I «Livets røst» er det som nevnt en rammefortelling, men den potensielle distansen Hamsun skaper til fortellerstemmen i novellen ved å ved hjelp av denne la en annen, nemlig H***, ta ordet, oppheves naturligvis av at den som tar ordet er hans navnebror. Men kan ikke invitasjonen til å identifisere hans navnebror med ham selv også skape en distanse? Skaftun påpeker dette i sin analyse ved å forestille seg novellen som en faktisk muntlig fortellersituasjon: «Hvordan ville tilhørerne oppfatte denne rammesituasjonen? Er det ikke nærliggende å tenke seg at de ville oppfatte den som fortellerens mildt ironiske distanse til egen fortellerstemme?»[18]. «Livets røst» er åpenbart en skreven tekst, men spillet med egen identitet vil, slik jeg ser det, oppfattes på samme måte av det lesende publikum.

Likheten mellom Hamsun og H*** begrenser seg imidlertid ikke bare til navnene; i likhet med H*** bodde også Hamsun i Bredgade[19], og han var selv stamgjest på kafeen Bernina[20]. «[Det ville] være indiskret at identificere jeg med hr. Hamsun, […] men hvorfor da påtrænge os spørgsmålet ved at henstille jeg som en art halvtåbenbaret inkognito?»[21] uttaler Brandes i sitt angrep på «Dronningen av Saba». Hadde disse ordene vært rettet mot «Livets røst», hadde det åpenbart vært belegg for dem. Men jeg tør påstå at den oppfordring Hamsun gir leseren til å oppfatte novellens jeg som et «halvtåbenbaret inkognito» er selve intensjonen bak hans spill med egen identitet; H*** får funksjon av «en slags selvfordobling»[22]. Samtidig med at H*** innser at Ellen vet hvem han er, idet hun vet hans adresse, nemlig Bredgade, blir også H***s identitet «avslørt» av leseren: «De bor i Bredgade? Hvordan ved De det? spurgte jeg overrasket. Jeg ved hvem De er, svarede hun. Pause.»[23]. H*** nyter ikke lenger flanørens forutsetning; at han er den fremmede fremmed. Parallelt med at H*** mister det privilegium han som flanør har i egenskap av sitt inkognito, mister altså Hamsun det privilegium han har som forteller; «at han etter behag kan være seg selv og en annen»[24].

Med andre ord – «Livets røst» ville vært det perfekte subtile motsvar til Edvard Brandes’ anmeldelse, noe jeg i en stund også trodde; Hamsun kunne for alt jeg visste ha fått ideen til teksten da han leste morgenavisene på Bernina den 27. juni 1897[25]. Hvor stor min skuffelse var da jeg oppdaget at den første versjonen av «Livets røst» utkom et år før Brandes skrev anmeldelsen, kan du selv forestille deg[26]. Hamsuns utfordring av grensen mellom fiksjon og virkelighet i novellen kan kanskje uansett leses som et innlegg i en større debatt, idet denne utfordring kan leses som hans debattering av forholdet mellom seg selv som historisk person og forteller. Men kan hende er den når alt kommer til alt ikke annet enn et produkt av enn vill idé unnfanget i djævlepunch-rus under ett av Berninas veldige symposier[27]. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at jeg ikke tør tenke på hvilken forfatning min førsteutgave av Kratskog ville vært i – om også den hadde tilhørt Edvard Brandes.

Litteraturliste

Baudelaire, Charles. Prosadikt. Oversatt av Tore Stubberud. Oslo: Dreyers forlag, 1981.

Brask, Peter. «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’». I Norsk Litterær Årbok 1989, redigert av

Skei Hans H, 155-187. Oslo: Samlaget, 1989.

Hamsun, Knut. Knut Hamsuns brev 1879-1895, redigert av Næss Harald S. Oslo:

Gyldendal, 1994.

Hamsun, Knut. Kratskog. København: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903.

Kirkegaard, Peter. Knut Hamsun som modernist. København: Medusa, 1975.

Obstfelder, Sigbjørn. «Jeg-Formen i Litteraturen» Illustreret Tidende. 19.08.1900.

Petronius. Satyricon. Oversatt av Kjell Arild Pollestad. Oslo: Cappelen Damm, 2014.

Rottem, Øystein. Vårt København. Norske forfattere i Kongens by. Oslo: Forlaget Press,

2000.

Skaftun, Atle. «’Livets røst’ og livet rundt: dialogiske relasjoner mellom ramme og det

innrammede». Nordlit 2000 (Vol. 4 (2)): 65-90. DOI: 10.7557/13.2106.

  1. Se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  2. Ibid

  3. Hamsun, Kratskog (Kbh: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903), 215-224

  4. Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 155

  5. Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 156

  6. Se: Petronius, Satyricon (Oslo: Cappelen Damm, 2014), 150 ff

  7. Ibid, 151

  8. Ibid

  9. Hamsun, Kratskog (Kbh: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903), 224

  10. «jeg kommer» – i dobbel forstand?

  11. Se: Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 156

  12. Petronius, Satyricon (Oslo: Cappelen Damm, 2014), 153

  13. Skaftun, «’Livets røst’ og livet rundt»

  14. Se: Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 159

  15. Baudelaire, «Massene», 35-36

  16. Se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  17. Obstfelder, «Jeg-Formen i Litteraturen»

  18. Skaftun, «’Livets røst’ og livet rundt», 85

  19. Se: Hamsun, Hamsuns brev 1879-1895 (Oslo: Gyldendal, 1994), 249

  20. Ibid, 271

  21. Se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  22. Se: Skaftun, «’Livets røst’ og livet rundt», 85

  23. Hamsun, Kratskog (Kbh: Gyldendalske Boghandels forlag, 1903), 219

  24. Baudelaire, «Massene», 35

  25. Dagen da E. Brandes’ anmeldelse stod på trykk i Politiken, se: Kirkegaard, Hamsun som modernist (Kbh: Medusa, 1975), 36

  26. Novellen ble først publisert i Simplicissimus 25. april 1896, se: Brask, «Om Hamsuns novelle ‘Livets røst’», 155

  27. Hamsun var kjent for å leve et utsvevende liv i København på 1890-tallet, som deltager i de mange symposier på kafeen Bernina og anfører for Bacchustog gjennom Københavns gater. Hans «djævlepunch» bestod av 17 forskjellige slags brennevin; «Drik, for Satan! brølte Hamsun, og herrene drakk …». Se: Rottem, Norske forfattere i Kongens by (Oslo: Forlaget Press, 2000), 146