Lydia Davis har sluttet å fly og besøker derfor God Natt Oslo over Skype for en samtale om blant annet nettopp dette. Et spennende utgangspunkt, men kjedelig i utførelsen.
Vi kan ikke fortsette som før, sier Lydia Davis. Dette er grunnen til at hun har sluttet å fly, og ønsker å bruke sitt besøk til å ikke bare snakke om litteratur, men også om miljø og klimakrisen. Programmet inviterer til en samtale mellom Davis og hennes norske oversetter, Johanne Fronth-Nygren, om spørsmål tilknyttet kultur og klima: Hva skjer om man slutter å fly, og hva skjer med kulturen i overgangen til et grønnere samfunn. Dessverre, om denne samtalen skal være en indikator, har vi lite spennende i vente.
Davis har et langt, omfangsrikt og prisbelønnet forfatterskap, og i november utkom hennes nye essaysamling, Essays One. Hun er kjent for sitt helt spesielle blikk og fortellerevne. Hun er dog ikke klimaforsker, og ikke noe av det hun sier om klima i løpet av samtalen oppleves som friskt. Dette er ikke nødvendigvis meningen heller. Hun er aktivist og har valgt å bruke plattformen sin til å snakke om klima. Hun snakker om hvordan det har vært å slutte å fly: Det har gitt henne mer tid til å skrive og tenke, samt en større interesse for lokalsamfunnet hennes og steder hun kan nå med tog. I tillegg til å slutte å fly ser hun stadig etter nye måter å redusere forbruket sitt, handler ikke nye klær, skaffer mest mulig brukt, resirkulerer, kjøper lokalprodusert mat, samler regnvann, og har fått landsbyen til å sette seg nullutslippsmål.
Å slutte å fly er et personlig valg Davis har gjort, som legger begrensninger på hvordan hun kan gjøre jobben sin. Det er forskjell på forfatteren og privatpersonen, og i samtalen er det for lite snakk om forfatterskapet, skriving, den kommende boka, og videre ganske få refleksjoner omkring hvordan det vil gå med kulturen. I stedet er det livet utenfor forfatterrollen som får stor plass, noe som gjør at samtalen befinner seg på et merkelig sted mellom det personlige og det private. Ikke at det er ubehagelig å høre på, men en del er kanskje litt kjedelig – selv om det som sies er viktig, og Davis er en spennende dame. Det er ingen tvil om at de tingene Davis forteller om er viktige skritt i riktig retning, og mer enn det de fleste gjør. Hun vil kanskje aldri få sett slekt i England eller besøke Europa igjen, og selv om dette er av stor betydning betyr ikke det at de gjør samtalen interessant å lytte til.
Davis snakker stort sett om ting publikum er klar over, ting vi også har lest, hensyn og tilpasninger vi også forsøker å ta. Og dette er kanskje nettopp et av problemene ved samtalen: Det dreier seg om handling, ikke ord når det kommer til klima. Det er vanskelig å si noe nytt når man opererer på overflaten slik denne samtalen gjør. Davis og Fronth-Nygren gjør seg noen refleksjoner rundt storbylivet og det kosmopolitiske, samt hvordan det påvirkes av å ikke kunne fly. Men det føles stort sett litt platt. Forfatteren, litteratur og kultur er ikke i fokus på den måten det føles naturlig at det skal være på en litteraturfestival. Det skal være sagt at måten å ta for seg klima med tanke på kultur og hva som skal skje med kulturen er ganske nytt. Noe prøving og feiling må kanskje til.
Skype var nok det mest spennende ved hele samtalen. Davis’ ansikt på storskjerm gjør at det blir som om det er helt tett opptil vårt, noe som skaper en underlig intimitet – i alle fall for publikum. Vi får se hvordan Davis presser leppene lett sammen når hun hører på et spørsmål og gjør seg klar til å svare, nesevingfoldene som bretter seg opp når hun smiler, øynene som leter litt på PC-skjermen foran henne etter et holdepunkt, øynene som beveger seg lett frem og tilbake mens hun leser. I bakgrunnen ser vi Davis’ kontor, noe som fremhever det private ved samtalen, for det er jo ikke ofte man får se en forfatter i sitt arbeidsværelse.
Davis sier at den store omveltningen som vi som samfunn er nødt til å gjøre vil være internettets store prøve. Ved hjelp av internett og teknologi kan man finne nye måter å reise, kommunisere og bedrive kulturutveksling på. Selv om den direkte kontakten ved flyvning må utgå, betyr ikke dette at vi mister kontakt. Videre konkluderer Davis og Fronth-Nygren mot slutten av samtalen at vekt på kulturutveksling og det kosmopolitiske i stor grad er noe nytt. At det meste av litteraturhistorien er skrevet før dette var mulig, med utgangspunkt i det mer lokale. Altså risikerer vi ikke å miste noe om vi stopper å fly, kulturen vil ikke utmagres. Selv om det ikke blir sagt noe stort om litteraturen etter et grønt skifte, viser samtalen at forfattere som ikke kan ta toget fint kan skypes inn. Dermed kan vi være ferdigsnakka om fly, la oss heller snakke om litteratur.
Una Lind