De siste ti årene har en rekke små forlag, som Gasspedal, Attåt, H Press, Flamme og Feil Forlag blitt etablert. Utgivelsene er ofte sjangereksperimenterende og bryter med konvensjonelle litterære former. Bokhandelen Audiatur, som drives på idealistisk basis av Martin M. Sørhaug, er en del av denne motstrømsbevegelsen. Audiatur og søsterforetaket dssp (Distribusjon for skandinavisk småpresse) holder til i Moss, og fungerer som distribusjonskanal for småforlag, fanziner og tidsskrifter med smal profil. Nå arbeides det med å etablere en ny litteraturfestival med utspring i miljøet rundt bokhandelen og House of Foundation, et samlingspunkt for kunstmiljøet i Moss.
Skal vi tro litteraturkritiker Trond Haugen må vi tilbake til 1970-tallet for å finne en litterær undergrunnsbevegelse med tilsvarende betydning som den vi ser i dag. Ifølge Haugen var 1970-tallets etablering av en litterær undergrunn et strategisk mottrekk mot en stadig mer kommersialisert bokbransje. Denne ivaretok ikke de smalere interessene. Bokhandler Martin M. Sørhaug mener beskrivelsen til Haugen er treffende.
– Hva er det ved dagens bokbransje og litterære offentlighet som får stadig flere til å bryte med dette og etablere seg på egenhånd?
– Generelt fører det kommersielle presset til en mer ensrettet utgivelsespolitikk hos de store forlagene. Først og fremst rammes den eksperimentelle og sjangeroverskridende litteraturen: Skal bøkene komme inn under innkjøpsordningen er det visse krav til hvordan produktet skal se ut for i det hele tatt å kunne vurderes, og enda flere om det skal kjøpes inn. Dette er noe forlagene selvsagt og forståelig nok retter seg etter. Litterære prosjekter som faller utenfor disse kravene overlates til småforlagene og tidsskriftene, som igjen står i en dynamisk dialog med de store forlagene og bransjen som sådan. Tar ikke de store forlagene nok høyde for den eksperimentelle litteraturen skaper denne et eget rom, en egen litteratur og egne distribusjonskanaler.
– Dere sier at dere ikke vil være med på utviklingen, og heller skape noe nytt på egen hånd, uten de kommersielle hensynene og kravene til salgbarhet. Ligger det en form for tilbaketrekning i dette?
– Nei, etter min mening er det tvert om. Det har hele veien dreid seg om å skape konstruktive alternativer, der flere har kommet med uvurderlige bidrag til den kritiske og litterære offentligheten. Hadde vi sittet passivt og sett på utviklingen, ville man derimot kunne snakket om tilbaketrekning. Ingen litterær virksomhet foregår i et vakuum, og når så mange nye småforlag og tidsskrifter har vokst frem de siste tiårene, er det nok både fordi de har inspirert hverandre og fordi det har oppstått et behov for alternativer til de strømlinjeformede institusjonene. På den andre siden er dette idealistisk virksomhet, og den infrastrukturen småforlagene har bygget opp siden begynnelsen av 2000-tallet er svært skjør. Det er nær sagt umulig å tjene penger på denne aktiviteten. Og jeg tar det for gitt at de aller fleste initiativene er kalkulerte tapsprosjekter. Drivkraften er kjærligheten til litteraturen og et ønske om utvide rommet for hva som lar seg gjøre; å slippe flere stemmer til og et større mangfold av formater.
– I en litterær brytningstid hvor digitaliseringsdebatten skaper hodebry for alle og enhver i bokbransjen; hvordan er det mulig å skape levedyktige alternativer som går den radikalt motsatte veien enn utviklingen ellers?
– Majoriteten av disse prosjektene har utvilsomt begrenset levetid. Det er snakk om overskuddsprosjekter som drives frem med entusiasme og idealistisk arbeid. For Audiaturs del kan jeg jo poengtere at ingen av våre involverte har hentet ut noen form for lønn i løpet av festivalen og bokhandelens snart ti års lange historie. Alle har vi annen inntektsgivende arbeid ved siden av, eller har sponset arbeidet med studielån. Uten en felles forståelse for situasjonen og mulighetene kommer man ingen vei. De ressursene vi har hatt, har vi brukt på å honorere anmeldelser og essays på bokhandelsidene, for å gi noe tilbake til den pågående samtalen bøkene inngår i. Målet er at denne sakte oppbygningen etter hvert skal betale seg. Fra og med 2011 knytter vi for eksempel for første gang et par lønnede stillinger opp mot festivalen. Festivalen har kommet inn under Bergen Kommunes kunstplan, noe som gir oss bedre rammer enn vi tidligere har hatt. Dette tillater også meg å vie mer tid til videreutviklingen av bokhandelen og det relativt nyetablerte dssp som begge er prosjekter nært knyttet opp mot festivalen.
– Bendik Wold og Flamme Forlag har lagt vekt på at deres motsvar til digitaliseringsutviklingen er å fokusere mer på boken som et fysisk objekt: «Å eie boken, ikke teksten», som han sier. Hvilke utfordringer ser du for den litterære undergrunnen i en slik digitaliseringstid?
– En viktig del av arbeidet som gjøres blant de små forlagene ligger i insisteringen på håndverket som ligger i bokproduksjonen. Forlag som Gasspedal og H Press lager fantastisk forseggjorte bøker der papir, design og typografi fremheves og settes i dialog med tekstene som publiseres. Samtidig arbeider Gasspedal etter ryktene med et kommende prosjekt med digital litteratur: Gasspedal Animert. Som flere er jeg overbevist om at den fysiske boken alltid vil være der. Den har en egen tiltrekningskraft; en godt utformet bok drar leseren mot teksten. Av den grunn var det også viktig for oss å åpne et fysisk utsalgssted. Én ting er nettbokhandelens fordeler rent distribusjonmessig, en annen opplevelsen av å være i en bokhandel hvor man kan føle, lukte på og bla i bøkene.
– De litterære smale småforlagene har blitt møtt med anklager om elitisme og utilgjengelighet. Hva tenker du om en slik kritikk?
– Jeg oppfatter denne småforlagskulturen som både åpen og inkluderende. Og hvilke småforlag og tidsskrifter ønsker vel ikke flere lesere? En viktig del av motivasjonen er ønsket om å være med på å utforme et alternativ til de store aktørene som dominerer offentligheten. I 2009 samlet Tekstallianse over 100 nordiske og internasjonale småforlag, organisasjoner og nettverk på Litteraturhuset i Oslo – nettopp et arrangement hvor vi strakk ut armene mot publikum og ville trekke de ulike prosjektene ut av sine respektive miljøer.
Ny litteraturfestival
Fra 14. –15. mai 2010 ble pilotfestivalen til det som fra 2011 skal hete Møllebyen litteraturfestival arrangert på House of Foundation i Moss. Bak arrangementet sto Sørhaug og forfatter Johnny Halberg.
– Hva slags tomrom er det tenkt at den nye litteraturfestivalen skal fylle og hvorfor bør dette tomrommet fylles?
– Først og fremst ønsker vi å jobbe med det lokale og det regionale, men også utfordre ideen om hva en litteraturfestival kan være i en noe mindre by uten universitets- eller høyskolemiljøer. Vi ønsker å undersøke mulighetene for å skape et litterært miljø i Moss og gjennom festivalen å skape en lydhørhet for en type litteratur som går ut over og eksisterer på siden av bokhandlernes bestselgerlister og lokalavisenes anmeldelser.
– I hvilken grad er denne planlagte festivalen i tråd med det Audiatur og de andre samarbeidsforlagene har drevet med tidligere?
– Vi kommer definitivt til å bringe videre elementer fra Audiaturarbeidet i planlegningen og gjennomføringen også av denne festivalen. Spesielt frem mot 2011. Det er litt tidlig å si så mye om dette nå. Flere personer vil delta i arbeidet med programmet. Men arbeidsprosessen er viktig. Kvalitet og grundighet vil være styrende prinsipper. Og det fremføringsmessige. Det er også nærliggende å tenke Audiatur som programansvarlige for et enkeltarrangement innenfor festivalens tema/rammer.
– Hvilke utfordringer er knyttet til å etablere en litteraturfestival med et så høyt ambisjonsnivå, fra en slags underlegen posisjon i forhold til de større forlagene og litterære institusjonene?
– Vi kommer til å samarbeide tett både med små og store forlag. Det ene utelukker ikke det andre. Vi er jo i den situasjonen at vi allerede har et godt samarbeid med begge grenene. Utfordringene går først og fremst på å skape entusiasme lokalt. Sett på den måten er prosjektet større enn dem jeg tidligere har jobbet med, hvor vi har siktet oss inn mot allerede eksisterende miljøer – Audiatur springer jo ut av et aktivt Bergensmiljø. Når det er sagt, ønsker vi å skape en unik festival som også får besøkende fra resten av landet. Det er ambisjonen vår. At festivalen skal ha en appell også utover Moss.
– Hva slags posisjon gir det dere å starte en festival utenfor den etablerte litterære offentligheten og utenfor Oslo?
– Distansen gir oss muligens en viss frihet. Men jeg tror ikke vi skal definere oss som verken innenfor eller utenfor. Vi har et ønske om å favne bredt, men å gjøre det ved, på alle nivåer, å jobbe med kvalitet. Det er veien å gå.
– Til slutt: hvorfor er den smale litteraturen viktig?
– Det kan vel muligens besvares med et spørsmål: Hvorfor er litteraturen viktig? I randsonene aktiveres innovative og eksperimenterende krefter. Og historien har vist oss at det er den eksperimentelle skriften/romanen/poesien som driver litteraturen og litteraturhistorien videre.
Besøk Audiaturs nettsider her: www.audiatur.no
(Denne teksten ble trykket i en forkortet utgave i Lasso # 1 2010. Skrevet av Marte Finess Tretvoll)