Stedet hvor minnet ble til : Omtale av «Varsjøen»

Denne omtalen finner du i KALYPSO #3 2016

Varsjøen

Thomas Marco Blatt

Kolon Forlag

Minnet og erindringen som utgangspunkt for skriving har et ubegrenset mulighetsrom både når det gjelder hvordan det oppstår i teksten og hvordan det utfolder og arter seg. En sanseopplevelse, en lukt, en lyd, en aktiv handling, kan fungere som triggere i teksten som åpner opp for muligheten for å skrive ut et nytt rom, et handlingsforløp, som er sitt eget, men som alltid posisjonerer seg i forhold til den erindrende.

I Varsjøen skrives disse rommene frem gjennom en direkte kobling mellom minnet og stedet, der nåtidshandlingen fungerer som en vei som vandres, og hvor hovedpersonens stedlige forflytting åpner dører i hukommelsen. Jeg mener her rom helt eksplisitt. For den sterke plotstrukturen i nåtidshandlingen gjør at den i teksten fungerer nærmest som en korridor hvor minnene befinner seg bak lukkede dører som åpnes underveis. Dette er spennende. Koblingen mellom erindring og sted, at et stedlig nærvær kan trigge minnet, har Blatt også utforsket i sine tidligere diktsamlinger, men i denne, hans første roman, blir det gjort langt mer konkret. Når fortiden banker på hovedpersonen, Morten Bodrums, dør legger han ut på en reise gjennom landet der avdekking og konfrontasjon, fortid og nåtid, hele tiden løper parallelt.

Varsjøen har således et klart narrativ og en plotstruktur som gjør at minnenes fremtreden til en viss grad fremstår som konstruerte. Ikke fordi minnene og handlingsstrukturen er lite troverdige, men fordi deres nødvendighet i avdekkingsprosessen, i plotkonstruksjonen, gjør dem forutsigbare. Rommene minnene skapes innenfor er åpne, troverdige i sin mangelfullhet, men triggerne som ligger i nåtids-fortellingen oppleves som gitte, konstruerte, nødvendige. Plottet, eller gåten, som ligger til grunn gir romanen en lineær tidsstruktur som på den ene siden fungerer som en motor og drivkraft i teksten, men som samtidig fratar den muligheten for å bevege seg ut i det fullstendig ukjente, og som binder lesningen. Det er ikke mulig å se for seg andre handlingsforløp eller veier i teksten fordi de minnene som avdekkes ikke er tilfeldige, noe som begrenser romanens muligheter for å eksperimentere med hva det vil si å skrive frem et minne.

Barndomsminnet er ofte en rekonstruksjon av en fortid uten begrep om tid, idet minnet du har kan være klart, men ikke nødvendigvis inngår i en kronologisk tidsstrukturering av ditt liv: minner er ofte fragmenterte og sporadiske, og kommer spontant til overflaten. Når struktureringen rundt plottet i Varsjøen er så sterk kan det gå på bekostning av øyeblikkets spontanitet. Like fullt er minnene som males ut åpne og troverdige. Menneskene, hendelsene, stedene, huskes gjennom de små detaljer man en gang heftet seg ved. Bildet er ikke nødvendigvis fullstendig, men med detaljen som utgangspunkt eller trigger males det frem et tåkelandskap hvor man vagt kan skimte konturene av noe man en gang kjente. Slik er det også i perspektivets språkvariasjoner. I noen passasjer er det et voksent menneske som beretter om sin barndom, om opplevelsen av det å være barn, om minnet som en oversettelse, der tiden skaper en språklig forskyvelse. Andre ganger er det barnet selv som opplever, som ser, hører, sanser. Når Blatt skriver ”Anna Lystad kom fra Kvæfjord i Troms, hun jobbet i barnevernet, og var en del av kommunens kriseteam (…)” så er ikke det slik barnet Morten opplevde henne, men slik han minnes henne, i et språk der diskrepansen mellom det som barn å ha opplevd noe og det senere å skulle gjenskape det i språket blir det sentrale. Minnet er alltid forpurret av denne tidsforskyvelsen, av å befinne seg i en konstant veksling mellom opplevelsen og refleksjonen. Dermed kan det å skrive minnet være noe annet enn det å fortelle en historie. Minnet skrevet krever alltid to utsagnssteder i teksten.

I Varsjøen er fortellingen gjennom hvilken minnene skrives frem viktig i seg selv, det er slik sett to fortellinger som løper parallelt. Dette gjør at jeg vil vegre meg for å kalle det en oppvekstroman, for den handler ikke om det å være barn like mye som den handler om opplevelsen av det å en gang ha vært barn, det å skue tilbake. Likevel har den det aktiviserende ved seg som ligger i oppvekstromanen, det forandrende, vi kan nesten si det dannende, men dette ligger i nåtidsfortellingen. Dersom plottstrukturen kan sies å ha sin forløsning så er det hos den voksne Morten Bodrum, ikke hos barnet.

Forfatteren vet mer enn sin hovedperson, vet mer enn leseren, og kontrollerer slik historiens handlingsforløp heller enn å bruke Morten Bodrums sinn til å utforske minnet. Når Morten besøker barndomsvennen, Leo Stein, underveis i søken etter hva som skjedde ved Varsjøen den sommeren for mange år siden, gir det teksten et påskudd til å skrive frem minner fra barndommen. Således er minnene koblet til handlingen av en narrativ nødvendighet snarere enn å være eksplosive. Samtidig er dette med på å skape en myk overgang i tidsforskyvningen. For er det noe Blatts roman er så er det sindig og med en rolig sikkerhet i språket. Han er, mener jeg, aller best der hvor han gir seg selv tid til å skrive ut minner, de mer aktive, handlingsdrevne partiene faller lettere sammen.

Nødvendigheten og den lineære strukturen i kontrast til minnene gir romanen et til tider noe ujevnt tempo. I kontrast til denne forutsigbare lineariteten ligger Varsjøen, en kjerne i fortellingen som danner en sirkulær størrelse og skaper en suggestiv kraft av uhygge i teksten. Jeg vil ikke nødvendigvis si at den er et sentrum, for snarere ligger den hele tiden og presser på fra utsiden.

«Det var noe med Varsjøen som med all sin ro og skjønnhet også skremte meg. Én ting var at innsjøen lå så avsides, jeg følte meg iblant hjelpesløs der ute; det var så langt til nærmeste hus, til verden slik jeg kjente den best. En annen ting var at vannet var helt svart, og det hadde en nesten religiøs kraft der det åpenbarte seg, mellom trærne, som om Gud hadde glemt en sjø, midt ute i den tetteste skogen.»

Varsjøen skrives tidvis frem som et idyllisk badested, men er samtidig et sted som eksisterer fullstendig avskåret, et ikke-sted. Denne innsjøen, som sentrum for handlingen, som den mystiske kjerne all handling strømmer ut fra, er også det ene sted som Morten ikke fysisk vender tilbake til.

Stedet har aldri én tid, ett sted, men er alltid knyttet til alle gangene du har vært der tidligere, eller det faktum at du ikke har vært der tidligere og da til den forventning du har hatt eller har til stedet, som et sted i fremtiden. Dette er noe av det Blatt gjør best, medierer flerfoldigheten i det å befinne seg på et sted, og da særlig i det å reise tilbake til et sted eller til en person fra fortiden.

Av Sigrid Albert Rikheim

 


Publisert

i

av

Stikkord: