Stikkordarkiv: gråsoner

Gråsoner i kunsten, om menn

Av Elise Lystad

«Han er en av landets største kunsttalenter og bare måneder unna sitt livs viktigste utstilling, det som skal bli hans store gjennombrudd. Fra i morgen mener han alvor. (…) Og er det ikke slik at sann suksess bare kan måles etter to parametere, hvor god du er til å lure andre og hvor god du er til å lure deg selv?» Slik lyder baksideteksten fra Bra kunst om menn av Ellen Emmerentze Jervell. Sagt i klartekst er Magnus anklaget for overgrep, og tematikken i boka er #metoo. Men trenger vi en bok der perspektivet til en anklaget overgriper står i sentrum? Før jeg leste denne boka ville jeg sagt nei, men etter at jeg leste den blir svaret mitt ja. I sentrum av Bra kunst om menn står gråsonene.

Først må vi se på hvem Magnus er og hvordan han fremstilles i boka gjennom sin egen opplevelse av verden. Han er et aspirerende kunstnertalent og har blitt rekruttert til en stor utstilling rett ut av kunstskolen. Leserens første møte med Magnus er dog gjennom hverdagen hans, som i hovedsak sirkler rundt fest, fyll og sex. Allerede i første kapittel benytter Magnus seg av triks for å interagere med kvinner. Han er ekstremt bevisst om og forsiktig med blikkontakten sin, plasserer seg nærme og snakker med en dame han ikke er interessert i, og når han har oppnådd kontakt med kvinnen han heller vil ha, så bruker han håndsignaler mot bestekompisen, Petter, slik at han kommer og tar over samtalen med dama han ikke er interessert i. Det er som tatt ut av en dårlig sjekketriksbok.

I bokas første sexscene går Magnus lei av å kysse og da tar han «hestehalegrepet». Forklaringen er at han «trekker håret hennes så langt mot seg at nakken blir bøyd bakover, og lydene som kommer fra halsen hennes er en blanding av brekninger og stønn»[1]. Senere får han klamydia i øyet, og da Petter spør om Magnus skal ringe og opplyse sine tidligere partnere, skifter Magnus tema.

Det er ikke ulovlig å flørte med damer eller å ty til litt kink i senga, men allerede her forteller Jervell leseren hva slags fyr Magnus er. Han enten vil ikke eller kan ikke ty til genuin kobling eller samtale når det kommer til damer, så han bruker triks, både før og etter han får dem til sengs. Ikke tar han noe ansvar for sin egen seksualitet heller, og klamydiaen er ikke kurert før han ligger med en ny dame (og om han forteller henne om dette, så er ikke det noe leseren får vite). Det er i grunn lite Magnus tar ansvar for; i cateringselskapet til bestekompisen Petter er han stadig forsinket eller glemmer gjøremål, og i kunstutstillingen han skal delta på er det gjennomgående i hele boka at han utsetter møtene og innleveringsfristene på kunsten. Dette gjør noe med troverdigheten til Magnus; selv om leseren kanskje forstår hvordan han har blitt sånn, så er han likefullt en upålitelig fyr.

Dette farger i sin tur leserens tolkning av hva som egentlig er sant. På en fest blir det plutselig stille i rommet når en kvinne roper til Petter at hun har opplevd overgrep, og så at Petter og Magnus ikke var invitert. Implikasjonen er tydelig: nemlig at det er Magnus hun sikter til. Valgene Jervell tar i karakteriseringen av Magnus er kloke. Istedenfor å skrive at Magnus ikke kjenner denne kvinnen, skriver hun at «Magnus prøver å se nærmere på henne, om han har sett henne før» [2]. Det blir aldri avslørt hva Magnus finner ut av, hvorvidt han kjenner denne kvinnen eller ikke. I den klamme tausheten når kvinnen forlater festen sier Magnus at han aldri har møtt «den dama før», men med et spørsmålstegn bak, som om han ikke vet helt sikkert [3]. Ved å sette dette opp mot Magnus sin tendens til sjekketriks og hestehalegrep konstruerer Jervell en karakter som er taktisk og kontrollert i møte med andre. Dermed er det ikke tatt for gitt at leseren tror ham.

I den samme scenen sitter han og prater med Amanda, en annen kvinne på festen, mens han egentlig tenker på Maria, ungdomskjæresten som sitter på tvers av rommet. På tross av denne besettelsen blir han med Amanda hjem og opprettholder en relasjon med henne over lengre tid. Den første gangen de har sex tenker han på Maria, og dermed snur han Amanda rundt og dytter henne ned i madrassen. Når Magnus er ferdig tar han henne på ryggen og hun reagerer ikke i det hele tatt. Hvorfor har Jervell tatt dette valget? Nettopp for å vise at i relasjonene til Magnus er ikke alt diskutert, kommunisert eller nødvendigvis helt på stell. Som leser kan man bli skeptisk av at en kvinne Magnus nettopp har hatt sex med lukker seg helt og ikke vil svare uten at han reagerer på det eller lurer på hvorfor. Flyten i Magnus sine sosiale interaksjoner stopper tidvis opp som dette,  og dette gjentagende elementet av egoisme er en indikator på hva som er viktig for Magnus. Spoiler alert, det er ikke damene han ligger med.

Det er også interessant at Jervell velger å aldri fortelle leseren hva Magnus er anklaget for. Petter tar en ubehagelig samtale med Magnus, men inntrykket fra samtalen er at Petter vil advare Magnus om at Magnus blir skrevet om på nett. Ingenting konkret blir fortalt, ingen av kvinnenes navn blir nevnt. På det meste sier Petter at kvinnene påstår Magnus har gjort ting med dem når «de var fulle på garasjefestene våre» [4]. Magnus prøver å tenke, men ender opp med å fortelle Petter at det er «jug»[5]. På dette tidspunktet er det heller ingen introspeksjon fra Magnus, og det minner om situasjonen med Amanda: han reagerer ikke på andres tenkte ubehag ved hans person. Senere sier Amanda «Alle blir lei seg av deg, Magnus»[6], og han kobler dette utsagnet til anklagene på nett. Når hun går på forelesning uten å snakke mer med ham, roper han etter henne «De på internett er bare misunnelige». Igjen vitner dette om en dårlig eller kanskje manglende forståelse om hva han er anklaget for. Når Magnus til slutt selv leser anklagene, er hans eneste tanke at kvinnene lyver om ham[7]. Det sender et sterkt signal om Magnus manglende samvittighet når det ikke på et eneste tidspunkt entrer tankene hans at han kanskje kunne gjort ting annerledes.

Magnus har ingen problemer med å ha klamydia uten å informere tidligere partnere, han har ingen problemer med å bruke Amanda for sex selv om han vil ha Maria, og han har tilsynelatende ikke dårlig samvittighet for at han svikter Petter sin cateringdrøm eller forpliktelsen til kunstgalleriet sin utstilling. Dermed er det også betimelig at noe Magnus får høre gjentatte ganger i boken er at han lager bra kunst om menn, implisitt ofte da undertrykte menn. I dette antydes at Magnus identifiserer med, eller i det minste har en spesiell forståelse av, undertrykte menn. Og da tenker jeg, hvorfor? Hva er det som gjør at Magnus forstår denne gruppen menn? Kan det være at han er en del av den?

Jeg vil ikke si at dette er tilfellet. Moren til Magnus er kronisk syk og fattig, mens faren er fraværende store deler av livet hans. Gjennom tilbakeblikk får leseren se at Magnus er keitete og ukomfortabel både som barn og som voksen, og med en manglende forståelse for andre mennesker. Men han har gått på kunstskole og fått anerkjennelse for verkene han lager; og han tjener penger gjennom Petters cateringfirma samt tilfeldige bidrag fra faren. I tillegg er han såpass bevandret i liggekulturen at man nok kan kalle ham rutinert på å sjekke opp damer. Han er nok litt trist iblant, men alt i alt er Magnus en gjennomsnittlig fyr. Og det er nok det som er poenget.

Kombinasjonen av at Magnus er en gjennomsnittlig fyr og at han lager «bra kunst om menn» (og ikke heller for eksempel bra kunst om havet) gjør ham gjenkjennbar. Å være keitete i møte med damer er forståelig, å utsette en frist en gang eller ti er også gjennomsnittlig. Å gjøre den anklagde overgriperen til en fyr leseren kan kjenne seg igjen i øker forståelsen for at overgrep ikke skjer i et vakuum, og det er ikke bare fremmede menn som overfaller unge kvinner i bakgater eller mørke smug. Det gjør også noe med sexscenene i boka når man vet at Magnus er anklaget for overgrep; er det innafor å dra «hestehalegrepet» på en kvinne du ikke kjenner? Burde han være mer bekymra for en kvinne som ikke gidder reagere når han tar på henne etter sex, og neste morgen har dratt fra sin egen leilighet før han våkner? Er det mulig å gi reelt samtykke når noen skjuler at de kan gi deg en smittsom sykdom?

For det er mange gråsoner i boka, og særlig ser man nyansene i relasjonen mellom Magnus og Maria. Gjennom tilbakeblikk ser man at forholdet deres har vært vanskelig og destruktivt omtrent fra start. Magnus sin besettelse av Maria når de er voksne virker utrolig ensidig helt til hun en dag blir med han hjem, selv om hun er med Petter og han er med Amanda. Da han, i hans øyne med uhell, slår til henne i trynet, snur hun om og later som om deres affære aldri har skjedd. Og som leser er jeg såpass skeptisk til Magnus sitt narrativ på dette tidspunktet at jeg lurer på om det faktisk er et uhell, eller om uhellet var at han ikke klarte å styre sitt eget sinne.

Og da får Magnus oppleve hvor vondt det er å ikke bli trodd, og kanskje er det poenget; for her vender hans bestevenn Petter ham ryggen, basert på Marias løgn. Hun forteller ikke om sexen eller foranledningen til at han slår henne, bare at han var full og jævlig. Petter gir opp Magnus, og er ikke villig til å gi ham flere sjanser. I forkant av denne hendelsen har nemlig Magnus ødelagt en bestilling for cateringen og isolert seg fra omverdenen i flere uker. I sluttsum gjør Magnus sin oppførsel at Petter gir ham opp i øyeblikket han sikkert kunne trengt ham mest. Det er ingen eksplisitte koblinger mellom hvordan Magnus ikke blir trodd og disse kvinnenes anklager blir avfeid, i hvert fall ikke fra Magnus sitt perspektiv.

Boka inneholder også en treffende kommentar om kunstmiljøet; der galleriet først tar avstand fra Magnus når de får noen e-poster om hans oppførsel, klarer han å overbevise dem om å gi ham en ny sjanse. Det blir eksplisitt spurt hva Magnus mener kunstgalleriet burde gjøre, og til slutt konkluderer de med at siden ingen har politianmeldt Magnus så kan han få stille ut kunst. Det blir dermed viktigere med kunsten til Magnus enn med Magnus. Diskusjonen om hvorvidt man skal skille kunstneren fra kunsten blusser til stadighet opp i media (Woody Allen, Picasso, J.K. Rowling, filmer produsert av Weinstein), og her føyer kunstgalleriet sin respons seg inn i rekken av utilstrekkelig respons på overgrepsanklager. Samtidig må man jo spørre seg selv, hva skal de gjøre når ikke noen anmelder Magnus? At politianmeldelsene uteblir betyr selvsagt ikke at anklagene ikke er reelle, men det poengterer at kunstgalleriet blir satt i en vanskelig situasjon siden de sannsynligvis også har et arbeidsgiveransvar overfor Magnus.

Som helhet skjer mye av bokens handling og moral i subteksten. Det kan virke rart og betimelig kanskje, at en manns beretning om metoo-anklager kan få så mye plass, men samtidig er det jo noe vi har sett i sakene rundt Trond Giske og Gaute Drevdal. Er det ønskelig? Tilfører det noen verdi til debatten? Disse spørsmålene er vanskelige, og trenger en langt mer grundig behandling enn det som er mulig på disse sidene. Likevel er det et par ting å si. I litteraturen har vi plass, og det er viktig å bruke den. Særlig kan man lære mye av såkalte upålitelige fortellere, som man finner i for eksempel Lolita av Vladimir Nabokov, American Psycho av Brett Easton Ellis eller Gone Girl av Gilian Flynn. De fleste har hørt om Lolita, der Humbert Humbert får utfolde sine begjær etter pubertale jenter tilsynelatende uimotsagt. Hele poenget med boka er en gedigen motsigelse av Humbert Humbert i et vakkert og poetisk språk, altså er plottet og budskapet kontraster. I American Psycho er hovedpersonen en anonym og rik ansatt på Wall Street som mellom slagene med enorm inntjening av penger, fantaserer om å knivstikke folk (altså er budskapet en slags kritikk av kapitalisme og wall-street miljøet heller enn en verdinøytral skildring av en ung arbeidene Wall Street-pengefyr sitt liv). I Gone Girl tror leseren ganske lenge at Amy, kona til Nick, er savnet og myrdet av Nick, mens hun i realiteten har planlagt å legge skylden på Nick for hennes «død» i et års tid. Gjennom romanen skildres både en feministisk kritikk av kjønnsroller for kvinner, samt en mer implisitt kritikk av at kvinner ikke kan være skurker i romaner, men heller skildres i en snever kvinnerolle eller blir satt i offerrollen. Poenget er ikke å fremme mord eller «mord», snarere tvert imot viser boka at så lenge kvinner blir ansett som uskyldige ofre vil det anses som en reell vending av plottet når kvinnen som er savnet egentlig er antagonisten.

Vender vi tilbake til Bra kunst om menn kan det tilsvarende argumenteres for at boka ikke er et forsvar av anklagde overgripere. Det er heller ikke en bok som forsterker en tidligere forståelse av rollen overgriper, snarere utvider boka begrepet og viser hvor viktig det er å ta samtaler om hvem som begår overgrep. Magnus er uten tvil en litt kjip fyr, men han er også en helt vanlig fyr. Og det er viktig å anerkjenne hvor stor del av overgrepsstatistikken som nok omhandler nettopp slike kjipe, men vanlige, fyrer. Gråsoner. Når moren ringer ham gråtende fordi noen har fortalt henne om anklagene, er hans eneste forsvar at han ikke «er sånn»[8] . Men hva betyr det, å være «sånn»? Er det enkelte menn som er mer «sånn» og dermed i større grad blir overgripere enn andre?

Svaret er delt. Det finnes utvilsomt sadistiske overgripere som går inn i en seksuell relasjon med intensjon om å skade noen. Det er ikke disse jeg snakker om her, og det er ikke i denne kategorien jeg ville plassert Magnus. Ifølge politiet skjer 40% av anmeldte voldtekter i forbindelse med fest og rus[9]. Her kommer gråsonene inn. Magnus mener bestemt at han ikke «er sånn», og det er nok mange som er anmeldt for voldtekt som også mener de ikke «er sånn». Det er også angivelig i forbindelse med noen kjellerfester, altså med mye alkohol, at Magnus har forgrepet seg på kvinnene. Rus døver sansene og dømmekraften, og i kombinasjon med Magnus sin litt tafatte innstilling til aktive valg og samtykke er ikke det dårlige resultatet overraskende.

På den andre siden har også Magnus opplevd vanskelige situasjoner om samtykke. Når han og Maria er i ungdomsskolealder kommer hun med en flaske sprit, og etter at de har drukket setter hun seg over skrevs på Magnus og tvinger ham til å ta henne på puppene. Han ber henne om å stoppe, og hun gjør jo det, men han gråter, og hun skjønner ikke hvorfor. Magnus har ikke samtykket til dette. Det er en forventning fra både Maria, som sier «Hva er det med deg? Hvorfor griner du?»[10], og samfunnet forøvrig at menn alltid er klare og i humør for sex. Denne hendelsen blir aldri problematisert, bare fortalt, og om noe virker Magnus skuffa over sin egen respons. Han har vært betatt av Maria lenge og mister sjansen sin. Kanskje kan man også kalle det et avgjørende øyeblikk; det at Magnus sier nei til Maria når hun er beruset, kanskje fordi han ikke føler samtykket hennes er reelt, fører til en negativ respons fra henne. Og da lurer man jo på om det former alle hans senere seksuelle opplevelser til den grad at han alltid føler han må være dominant, villig og klar.

Magnus sin bestevenn, hans mor og kunstgalleriet han jobber med har vanskelig for å tro at Magnus kunne gjort tingene disse jentene anklager ham for. På samme måte skjer dette «på ekte»: man vil ikke tro at sine nære har gjort slike grusomme ting. Men det skjer, i såkalte gråsoner. For i Jervell sitt narrativ er det ikke nødvendigvis noen som lyver, og det er hele poenget. Virkelighetsoppfatningen til Magnus er vridd; var det virkelig et uhell at han slo Maria? Har hun løyet til Petter eller har Magnus innbilt seg at de lå sammen? Er han i grunn «sånn» slik anklagerne påstår, eller er det hele en stor misforståelse? Disse spørsmålene blir ikke utforsket i boka, men det bidrar til å vise hvor mye våre opplevelser farges av ståsted, og hvor mye som mangler i å utdanne unge mennesker om hva samtykke betyr. Jervell skriver på sitt beste mellom linjene, og det er også der gråsonene befinner seg, og hvorfor slike saker som hun beskriver kan være så vanskelige.

Og med det kommer vi tilbake til mitt innledningsvise spørsmål: trenger vi en bok skrevet fra perspektivet til en anklaget overgriper? Ja, når den er skrevet slik Jervell gjør det, så trenger vi det. Jervell forklarer, uten å forsvare, hvorfor Magnus har blitt sånn han er, og hvordan det har ført til disse anklagene. Hun viser frem gråsoner i Magnus sitt liv gjennom hans pågående seksuelle relasjoner og hans unnvikende personlighet. Selv om verken Amanda eller den andre kvinnen han har sex med tidlig i boka anklager ham for noe, så mangler samtaler om preferanser, samtykke og grenser. Gjennom klamydia-episoden der Magnus ikke informerer sine tidligere partnere ser man en mann som ikke tar ansvar for verken sin egen helse eller andres. Han forteller heller ikke om klamydiaen til nye partnere. I de mange tilbakeblikkene til Magnus barndom ser man ingen samtaler om samtykke eller sex eller seksualitet. Det er betimelig at dette mangler når det er så mange andre tilbakeblikk som forklarer personen Magnus. Ja, han er voksen og ansvarlig for egne handlinger, men det er vanskelig å se gråsonene når ingen har lært deg at de eksisterer.

Gjennom å bruke Magnus sin stemme viser Jervell frem hva en overgriper er, uten at hun tilsidesetter ofrene. Det kan nok virke rart først at hun aldri lar anklagerne komme til orde, men fokuset blir rettet mot alle gråsonene som ikke egentlig er gråsoner, og hvor lett det er å skyve vekk anklager hvis en person er respektabel nok. For i sex har man både ja og nei, men man har også mange varianter som er vanskelige å tolke. Stemmene til dem som opplever seksuelle overgrep i gråsonene blir hørt gjennom en anklaget mann, og nettopp dét er bra kunst om menn.

Litteraturliste

Jervell, Ellen Emmerentze. Bra kunst om menn. Oslo: Gyldendal, 2020.

Politiet, «Rapporter om voldtekt og seksuelle overgrep». Hentet 11.09.2020.

https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/tall-og-fakta/voldtekt-og-seksuelle-overgrep–statistikk/

  1. Jervell, Bra kunst om menn, 12.
  2. Ibid, 64.
  3. Ibid.
  4. Jervell, Bra kunst om menn (Oslo: Gyldendal, 2020), 96.
  5. Ibid.
  6. Ibid, 101.
  7. Ibid, 112.
  8. Jervell, Bra kunst om menn (Oslo: Gyldendal, 2020), 182.
  9. Politiet.no, «Rapporter om voldtekt og seksuelle overgrep.»
  10. Ibid, 125.