Stikkordarkiv: james baldwin

THE FIRE NEXT TIME: HVA SLAGS ANSVAR GIR LITTERATUREN OSS?

av Elise Lystad

Det er over 50 år siden James Baldwin skrev The Fire Next Time og på mange måter satte spissen på det som fortsatt er et stort problem i USA i dag: måten vi ser rase på. Særlig gjelder dette universaliseringen mange hvite mennesker ubevisst gjør av seg selv; de er normen, de er standarden, og alt som avviker fra dette er et problem. Baldwin sine tekster gir et interessant blikk på skrevne og uskrevne regler, og gir plass til spørsmål om bevissthet og ansvar. Mange av Baldwins skjønnlitterære tekster handler om nettopp rase, rasisme og vold. På hvilken måte kan litteratur ansvarliggjøre samfunnet? Er dette noe litteraturen skal eller bør?

The Fire Next Time kom ut i 1963 og inneholder to essays. Det ene er skrevet som et brev til Baldwins 14 år gamle nevø, og det andre er et essay om Baldwins oppvekst, miljø og møte med religion. Gjennom Baldwins refleksjoner over rase og religion i USA åpnes det opp for mange spørsmål og refleksjoner for leseren.

Så det er nettopp det jeg gjør. En 24 år gammel kvinne fra Oslo, hvitere enn hvitest, leser Baldwin og tenker store tanker. Neida. Men det er spennende å se på hvordan noe som er skrevet “for så lenge siden” fortsatt kan resonnere så dypt i dag. Særlig er det rart å se på dette som hvit og bosatt i Norge. Rase og rasisme er også et tema her i Norden, som man kan se for eksempel i Tore Sagen-debatten: Det er fortsatt mye anspenthet knyttet til både å diskutere rase og rasisme og hva det innebærer for oss. Men den ustrakte politibrutaliteten som man ser i USA, ser man ikke i Norge. For Baldwin skriver om et miljø der politiet kan og vil skade deg hvis det er det de har lyst til. Han skriver: “It was absolutely clear that the police would whip you and take you in as long as they could get away with it, and that everyone else … would never, by the operation of any generous human feeling, cease to use you as an outlet for his frustrations and hostilities.”1 Så hvordan leses dette mer enn 50 år senere? Med dyp uro. 

Eric Garner. Trayvon Martin. Michael Brown. Sandra Bland. Dette er bare et fåtall navn blant de mange menneskene som har blitt drept av politiet de siste årene. En studie publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences i august 2019 har regnet på sannsynlighet for å bli utsatt for politivold eller brutalitet i USA i dag. 1 av 1000 svarte menn i USA kan i følge denne studien forvente å bli drept som resultat av politivold. Det er 2,5 ganger så høyt som risikoen er for hvite menn. Risikoen for at kvinner blir drept av politiet er mindre, men også her har svarte kvinner 1.4 ganger større risiko enn hvite kvinner.2  Men er dette nytt?

Ikke hvis vi leser Baldwin. Dette skriver han:

The fear that I heard in my father’s voice, for example, when he realized that I really believed I could do anything a white boy could do, and had every intention of proving it, was not at all like the fear I heard when one of us was ill or had fallen down the stairs or strayed too far from the house. It was another fear that the child, in challenging the white world’s assumptions, was putting himself in the path of destruction. 3 

Forskjellsbehandling basert på hudfarge er ikke noe nytt. Slaveriet i USA var et fenomen som i hovedsak påvirket svarte mennesker, og som fortsatt har konsekvenser i dag. Filmer som BlackKKlansman (basert på memoaren til Ron Stallworth) utforsker raseproblematikk på 1970-tallet. 12 years a slave forteller om hvordan en fri, svart mann blir lurt inn i slaveri i 12 år. I populærkulturen ser vi restene av et system der hudfarge blir et symbol på makt og status. Dermed er politivold og rasisme en reell og vanskelig frykt som mange svarte mennesker opplever i USA i dag. Og derfor er det utrolig viktig at vi snakker om nettopp rasisme og vold. 

For litteraturen er ikke bare litteratur. Den er en bilde på samfunnet, holdningene som lever i den, og måten mennesker kan behandle hverandre på hvis de føler at de har krav på det. Særlig er det ekkelt å tenke på ICE sine detention centers når man leser denne delen av Baldwins bok:

…the fate of Jews, and the world’s indifference to it, frightened me very much. I could not but feel (…) that this human indifference, concerning which I knew so much already, would be my portion in the day that the United States decided to murder its Negroes systematically instead of little by little and catch-as-catch-can. I was, of course, authoritatively assured that what had happened to the Jews in Germany could not happen to the Negroes in America, but I thought, bleakly, that the German Jews had probably believed similar counsellors, and, again, I could not share the white man’s vision of himself for the very good reason that the white men in America do not behave toward black men the way they behave towards each other. When a white man faces a black man, especially if the black man is helpless, terrible things are revealed.4 

Ikke bare har man trusselen om politivold, man har også trusselen om å bli fratatt sin plass i samfunnet og å bli plassert i et forferdelig mellom-land der rettighetene dine som menneske ikke er der lenger. Det er nok mange som tenker at de ikke ville stått og sett på alle grusomhetene som skjedde hvis de levde under andre verdenskrig. Men ville vi virkelig gjort noe? Ville vi stått opp mot et system som virker umulig å slå?

For i Baldwins bok er det mye håp, ja, men det er også mye motløshet. Det er fortellinger om hvordan det å vokse opp i Harlem fører med seg en viss redsel og sikrer at du vil ende opp akkurat sånn som faren din gjorde. Du vil ikke få et bedre liv, eller en bedre jobb, eller få sluppet unna at politiet banker deg opp eller kler av deg bare fordi de har lyst til det. Mange drikker på grunn av dette. Faren til Baldwin skjønner ikke hvorfor han vil gå på college, det endrer jo ikke livet hans uansett. 

Og forhåpentligvis har dette endret seg med årene, men vi lever i en verden der Trump er president og folk tilbringer årevis i gjensittingssentre. I mine øyne åpner litteratur ofte dørene for en mer empatisk hverdag, mer forståelse i verden, samtidig som du får drømme deg bort. Politikken er personlig, for det er enkelte mennesker som kan gå gjennom hele livet sitt uten å tenke på fargen på huden deres en eneste gang. Sånn burde det vært for alle, men det er det ikke. 

På 1920-tallet oppsto det en ny litterær lesemåte som de fleste i dag kjenner (dog kanskje ikke ved navn) som kalles close reading. Nykritikerne som de het, ville tilbake til en tid der man fokuserte på teksten til litteraturen og ikke alt rundt. Glem biografi, glem historie, glem antakelser om forfatteren. For nykritikerne var for eksempel Onkel Toms Hytte ansett som for politisk og dermed ikke bra litteratur.5  Man kan jo spørre seg selv, hvilke stemmer hører vi i litteratur, hvis litteraturen som tar opp marginaliserte stemmer er for politisk? Hvem får lov til å snakke dersom alle potensielt politiske eller samfunnsmessige tema blir ansett som u-litterært?

Nå er det snart 100 år siden nykritikerne kom med sine teorier, og for det meste er det bare nærlesingen (fokuset på teksten selv) som står igjen. Men det er viktig å se på hva man kan lære hvis de marginaliserte stemmene får plass. Det er viktig å se på hvem som tar ansvaret for en bedre verden gjennom litteratur. Og det er viktig å se på hvem som lider mest og hvem som konsekvent lider minst. 

Det er lett å tenke at i Norge, i Norge har vi det ganske greit. Og det har vi jo. På papiret. Det er lett å kritisere USA og tenke at vi ville gjort ting annerledes, men så gjør vi ingenting. For min egen del vet jeg ikke engang rent konkret og praktisk hva jeg faktisk kunne gjort, men det er vel noe man kan finne ut av hvis man prøver. Dra på demonstrasjon? Bidra økonomisk? Skrive til avisene? Skrive om litteraturen? 

Jeg vet ikke om jeg kan gi et definitivt svar på hva slags rolle litteraturen har overfor samfunnet. Men Baldwin har igjen noen refleksjoner som har påvirket måten jeg tenker på, og som jeg tror det er viktig å gi plass til. Han skriver:

Love takes off the masks that we fear we cannot live without and know we cannot live within. I use the word «love» here not merely in the personal sense but as a state of being, or a state of grace – not in the infantile American sense of being made happy but in the tough and universal sense of quest and daring and growth.6

Så Baldwin tenker at verden vil bli bedre, og at kjærligheten står sentralt. Teksten til Baldwin er jo gammel, så hvordan står det til med det litterære og politiske i nåtiden?

For et par år siden skrev Ta-Nehisi Coates boka Between the world and me som er et slags tilsvar eller en oppdatering av Baldwins tekster. Toni Morrison har sagt at Coates på mange måter fyller det intellektuelle tomrommet som ble igjen etter Baldwins død.7  Coates skriver boka i form av brev til sin egen sønn, og tar opp mye av den samme problematikken som Baldwin gjør. Hvordan det føles, ofte på kroppen, å være svart i USA. Hvordan frykt kan prege oppveksten din, hele livet ditt. Hva slags muligheter du har og ikke har, ut fra dette. På mange måter er tekstene hans et ekko av det Baldwin skrev femti år tidligere. Blant annet når han sier “Black people love their children with a kind of obsession. You are all we have, and you come to us endangered.”8  På samme måte som Baldwin ser frykten hos sin far, er Coates selv far og ser faren ved å bli født svart i USA. 

Dog er ikke Coates på langt nær så optimistisk som Baldwin til tider er. Han skriver mye om frykten for både seg selv og sønnen, og kobler dette til oppveksten. Han skriver: “Fear ruled everything around me, and I knew, as all black people do, that this fear was connected to the Dream out there.”9  Drømmen han refererer til er den amerikanske drømmen; han skriver:

… it was like she was asking me to awaken her from the most gorgeous dream. I have seen that dream all my life. It is perfect houses with nice lawns. It is Memorial Day cookouts, block associations, and driveways. (…) The dream smells like peppermint but tastes like strawberry shortcake. And for so long I have wanted to escape into the Dream, to fold my country over my head like a blanket. But this has never been an option because the Dream rests on our backs, the bedding made from our bodies.10 

For Coates er den amerikanske drømmen oppnåelig for dem som anses som hvite i huden, og han refererer, dog implisitt, til slavetiden der svarte mennesker jobbet seg til døde og levde i konstant frykt for makten og volden fra slaveeierne. Han ser et USA som har blitt formet av både volden og hierarkiet som skulle vært borte, og han er redd. 

  Der Baldwin konkluderer med kjærlighet, konkluderer Coates med historien om Mabel Jones. Hennes sønn, Prince Carmen Jones Jr., var Coates sin venn. Han ble skutt av en politimann som hadde fulgt han gjennom flere stater. Det ble senere avdekket at politimannen ved flere anledninger hadde løyet og ødelagt saker, han så etter en mann som ikke lignet på Jones, men det førte heller ikke til noen dom. Politimannen som skjøt Prince Carmen Jones Jr. gikk fri, slik så mange andre politifolk har gjort. Coates forteller om å bli stoppet i samme område som Jones Jr. i forkant av drapet, og hvordan det påvirket han. Coates sier han ikke forstår poenget med å tilgi politimannen, og skriver “I knew that Prince was not killed by a single officer so much as he was murdered by his country”.11 Familien til Jones Jr. var velstående, moren en suksessfull radiolog, oppvokst i et godt nabolag, Jones Jr. selv beskrevet som både smart og omsorgsfull. Coates sier her at det ikke spiller noen rolle om du har penger når du er svart. Han skriver:

And she could not lean on her country for help. When it came to her son, Dr. Jones’s country did what it does best— it forgot him. The forgetting is habit, is yet another necessary component of the Dream. They have forgotten the scale of theft that enriched them in slavery; the terror that allowed them, for a century, to pilfer the vote; the segregationist policy that gave them their suburbs. 12 

Sirkelen er komplett, i form av at Coates kobler sammen en fortid full av rasebasert vold til en nåtid med rasebasert maktmisbruk og ulikhet i samfunnet. På en måte er det som han sier at ja, ting er vel bedre, men for hvem? Og til hvilken grad? 

Skal vi tro Coates har vi da overhodet ikke kommet så langt som vi trodde. Og gjennom litteratur, her i form av sakprosa, kan man utforske hva disse temaene betyr for mannen i gata. Det er en mulighet for at andre kan lese og prøve å forstå en virkelighet som de ikke har tilgang på, som de slipper å oppleve på kroppen. 

Selv om jeg ikke skal påstå å ha alle svarene på spørsmålene jeg har stilt, så har jeg en slags konklusjon. For en sen høstdag kom min mamma hjem fra en ferie i Cape Town. Hun hadde vært på Robben Island, der blant annet Nelson Mandela satt fengslet. Det var sterkt, fortalte hun. Det var mange av guidene som var tidligere fanger, og de ble aldri lenger på øya enn siste båt hjem til Cape Town. Og det høres ut som en klisje, og det er sikkert en klisje, men min mamma sa til meg, “Det er viktig å holde historien levende.” Og det satt seg i meg. For hvis ikke vi forteller historier, hvordan skal vi lære empati? Hvis vi ikke forteller historier, hvordan skal vi få en bedre verden? Det er store spørsmål, jeg vet det, men jeg tror det er viktige spørsmål. Vi trenger ikke svare på dem, de er til dels retoriske, men vi må tenke på dem. Vi må tenke på historien. Vi må fortelle historiene. For da forblir de levende. Og gjennom en levende litteratur håper og tror vi på en bedre verden. Det gjorde Baldwin, og det gjør jeg og.