Stikkordarkiv: kingkiller chronicles

Menn som tror de ikke hater kvinner (Eller: Min beef med streite mannlige forfattere)

 

Av Lee Kvåle

Det kan hende jeg er i overkant sensitiv når det kommer til dette emnet, men noen ganger føler jeg at fantasylitteratur er i overkant heteroseksuell. Jeg mener ikke «buhu det er bare heteroseksuelle romanser, hvor er homoene,» (men helt ærlig, hvor er homoene) det er mer det at heteroseksualiteten til protagonistene ofte er så gjennomsyrende i verkene at det genuint blir et problem.

Dette ble jeg spesielt oppmerksom på da jeg leste The Kingkiller Chronicles av Patrick Rothfuss for noen år siden. Jeg liker dem godt, misforstå meg rett; bøkene har et fantastisk levende språk, og plottet er faktisk interessant. På tross av dette klarte jeg virkelig ikke å nyte dem like mye som jeg følte jeg burde. Kvothe, vår kjære forteller i bøkene, er nemlig så streit at det svir – det bikker faktisk over til å bli direkte upassende.

I løpet av livet sitt og på sine mange lange ferder har han selvfølgelig møtt en del jenter, som er naturlig nok det, men jeg tuller ikke når jeg sier at omtrent hver eneste kvinnelige karakter han møter får en estetisk evaluering. Jeg vil peke ut at det overordnede plottet i The Kingkiller Chronicles er at Kvothe skal fortelle om livet sitt til en kronikør, altså en som skal skrive den ned, før noen kommer for å myrde dem. Det er altså begrenset med tid her! Jeg skjønner at han har viet sitt liv til sin streite identitet, men er det ikke litt søkt at en mann som skal fortelle om hele livet sitt setter av tid til å evaluere og beskrive hver eneste kvinne han har møtt? Jeg vil understreke igjen at han har begrenset med tid!

Som om det ikke var ille nok i seg selv er mye av det han kommer med ufattelig dumt også. Jeg kan for eksempel ikke telle alle gangene Kvothe kommenterer på brystene til jentene han tilbringer tid med. Si meg, hva sier det om ham at han husker, og velger å fortelle om, den ene gangen puppene til venninna hans kom borti armen hans da hun måtte forbi? Er det noe man bør vie tid til å formidle? Det er heller ikke slik at han kun gjør dette med kvinner han husker han hadde lyst å ha sex med; det er hver eneste attraktive kvinnelig karakter, som, veldig beleilig, er nesten hver eneste kvinnelige karakter han møter.

Hovedproblemet med at han oppfører seg og snakker på denne måten, derimot, er at det faktisk er meningen at vi skal like ham. Rothfuss har skrevet en protagonist som er så feilfri, så god, og så sjarmerende, at man blir revet med, og det er lett å synes Kvothe er sympatisk. Det ville vært lett for Rothfuss å for eksempel bruke kronikøren til å kommentere på uttalelsene hans, men det er ingen kritikk av måten han snakker om kvinner på. Implikasjonen av denne kritikkløse gjenfortellingen er at leseren skal forstå dette som en fullstendig akseptabel måte å snakke om kvinner på, vi vet jo at Kvothe aldri ville tillatt seg å være respektløs. For kan vel ikke være upassende når vi vet at han aldri har vonde intensjoner … sant?

«In defining woman,» skriver Simone de Beauvoir, «each writer discloses his general ethic, and the singular idea he has of himself. […] The absence or insignificance of the feminine element in a body of work in general is itself symptomatic.» (2011, 274) Kvinner er kroppslige; til stede i verket for å anskues, observeres, og evalueres.

Tendensen mannlige protagonister har til å kommentere på kroppen til sine kvinnelige bekjentskaper er selvfølgelig ikke begrenset til Patrick Rothfuss sine bøker, bare for å ha det sagt. Det er nesten et kjennetegn ved litteratur skrevet av menn, spesielt de heteroseksuelle, og som de Beauvoir insinuerer røper det alltid mye om forfatteren hvordan han skildrer kvinner. For å ta et eksempel kan jeg nevne Murakami. Om du ikke har lest bøkene hans er detaljerte beskrivelser av kvinnekropper, grafisk penis-i-vagina-sex og lange samtaler om kroppene til unge jenter (tenk 12-13) mellom voksne menn og de nevnte unge jentene, bare noen få av de kule gjengangerne i bøkene hans.

Man kan også besøke /r/menwritingwomen/ for å finne det jeg vil kalle et utall utdrag fra diverse bøker og serier, både mindre og mer kjente, av mannlige forfattere som insisterer på å uttrykke i bokformat nøyaktig hvor flinke de er til å legge merke til kvinnelig anatomi. Visste du at Pete Wentz, kjent musiker, har skrevet bøker? Det visste ikke jeg før i dag, men i den ene har han altså valgt å skrive ordene «Jesus, she’s beautiful … black hair and big eyes, hips that peek out of her jeans. She’s got a tiny piercing in her cheek too, just to let you know she likes a bit of pain as well. I bet she hates her father and reads Camus.» (2013, 7) Sjarmerende.

Å lese bøker av streite menn er stressende, er det jeg prøver å si, når du bare venter på at de skal være, vel, åpenlyst og grafisk streite. Og misogynistiske, for den saks skyld.

Det er litt fristende å bare avskrive dem som sexistiske drittsekker, men jeg liker jo dessverre mange bøker skrevet av streite forfattere, utenom den satans heteroseksualiteten. Og det er ikke slik at alle ser på slike holdninger som så problematiske at det ødelegger verkene. Det er fullstendig lov å prioritere annerledes.

Men kan noen oppriktig forklare for meg hvorfor det er nødvendig med et helt kapittel – igjen, et helt kapittel – om at Kvothe har magisk sex med ei dame i en skog?

Det gjør meg faktisk nesten litt … heterofobisk.

Lee Kvåle

Litteraturliste

de Beauvoir, Simone. 2011. The Second Sex. New York: Vintage Books.

Rothfuss, Patrick. 2007. The Name of the Wind. New York: DAW Books.

Rothfuss, Patrick. 2011. The Wise Man’s Fear. New York: DAW Books.

Wentz, Pete. 2013. Gray. New York: MTV Books.