Stikkordarkiv: silje bekeng-flemming

Velkommen til dyrehagen (Omtale)

 

av Maja Marcussen

De siste årene har en «barselbølge» skylt over den norske samtidslitteraturen. Dagbladets litteraturkritiker Endre Ruset innledet bokhøsten 2018 med å stille spørsmålet: «Hvorfor vil alle plutselig skrive bøker om sine egne barn og det å bli foreldre?»[1] I februar samme år skriver Silje Bekeng-Flemming i essayet «Ny i livet»: «Å bære fram et barn og ta vare på det sies å være blant menneskets største opplevelser. Så hvorfor er litteraturen om det så mangelfull?»[2] I 2019 debuterer hun med romanen Velkommen til dyrehagen og skriver seg selv inn i den såkalte barselbølgen. Hva er det med tematikken barn/ikke-barn som engasjerer oss? Ruset kalte barselbølgen for «navlestrengbeskuende», men når et litterært rom har stått tomt såpass lenge er det vel på tide at det fylles opp? For selv om tematikken er den samme, er måten forfatterne beveger seg rundt temaet ulikt. Det å bli forelder er ingen kollektiv opplevelse og mennesker takler foreldrerollen ulikt. Fødselsraten synker og statsministeren vår ønsker en ny babyboom, til tross for at verden er på vei mot en miljøkrise vi ikke aner konsekvensene av. Det kan dermed oppstå dissonans mellom følelser og rasjonalitet. For å bidra til en diskusjon omkring det å gjøre bevisste valg når det kommer til å sette barn til verden, tror jeg det er viktigere enn noen gang at denne tematikken undersøkes i litteraturen.

Den kanadiske forfatteren Sheila Heti reflekterer i den selvbiografiske romanen Motherhood (2018), hvorvidt hun ønsker barn eller ikke. Fortelleren forsøker å finne ut om det er henne selv, kroppen hennes, eller ønsket om å passe inn som gjør at hun vurderer å skaffe barn, selv om hun egentlig aldri har ønsket det. Hun skriver: «Whether I want kids is a secret I keep from myself – it is the greatest secret I keep from myself.»[3] Hovedpersonen Lise i Bekeng-Flemmings Velkommen til dyrehagen, gjennomgår en transformasjon. Fra å inngå en pakt med sin beste venninne om å aldri få barn, opplever hun et biologisk bakholdsangrep og får to barn med kjæresten Eike.

Tittelen peker både på ideen om det å få barn som noe gøy, som et besøk i dyrehagen, men også opplevelsen av å være fanget i en rolle man ikke kan bevege seg ut av. Romanen er bygd opp av tankestrømmer, referanser til Darwin og de Beauvoir, fragmenterte ideer og spørsmål. Ingen ord er overflødige og enhver setning oppleves som tankevekkende.

Det er vanskelig å si bestemt hva romanen handler om fordi den rommer så mye: biologi, feminisme, klimakrise, kjærlighet, med et og annet bleieskift som bryter opp de eksistensielle spørsmålene.

I romanen spør Lise hvorvidt barnet i magen gjør at man blir mer eller mindre av seg selv. Det selvreflekterende som skildres i romanen, de bekymringene som Lise har, er kanskje noe av det som bidrar til å vekke oppmerksomhet for barselromanene. For erfaringen av det å få barn har ikke vært et interessefelt, hverken for mannlige eller kvinnelige forfattere. Det er kanskje fordi tradisjonelle familiestrukturer ikke lenger er en selvfølge. I dag, i et stort sett likestilt og liberalt land som Norge, kan kvinner i stor grad kontrollere når og om de ønsker å få barn. «Vi er de eneste dyra som ikke vet om vi vil.»[4], skriver Bekeng-Flemming.

Når Lise går gravid opplever hun å bli objektivisert på en ny måte. Menn slutter å se på henne og hun blir for første gang betraktet av andre kvinner. I tillegg blir kroppen hennes et samtaleemne blant kollegaene hennes. De spør om hun gleder seg til å få den tilbake og om hun gleder seg til å komme tilbake på jobb og bruke hodet igjen. Lise tenker om kroppen sin som kommunalt eie, noe hun ikke lenger trenger å ha ansvar for, og det oppleves som en lettelse. Lise reflekterer over hvorvidt den tilfredsheten hun føler som mor er falsk. Er gleden egentlig en følelse av endelig å leve opp til samfunnets forventninger, til tross for tidligere løfter om å leve et barnefritt liv? Velkommen til dyrehagen er ikke bare en barselroman, men en roman om tid og forandring: «Å tilbringe tid alene med et spedbarn må være det nærmeste mennesket kommer tidsreising. Sekunder er som timer og timer er som sekunder og samme kan det være.»[5] Barnet er uendelig og strekker seg etter verden. Det er håpefullt og nysgjerrig. Skildringen av tiden med spedbarnet er ikke annet enn vakker: «Dager med et så lite barn har ikke tall, har ikke navn, de er bare myke, varme bølger som krasjer inn i hverandre, og først når de trekker seg tilbake kan du se det, at det er bare hav, alt sammen.»[6] De tidligere meningsløse tingene oppleves plutselig som meningsfulle. En ømhet over at de er foreldre og at de har ansvar over barnas barndom.

I bakgrunnen av den lune og lodne tilværelsen er en verden i krise. Eike har et positivt syn på livet og tror på menneskets fremgang og godhet, men Lise ser klimakrise, flyktningkrise og krig. Under en ekstremt varm sommer reiser den lille familien på biltur til Sverige. Et slags apokalyptisk landskap åpner seg fremfor oss: «Gult løv, brunt løv, hengende kvister, skogbunnen en rustrød fremmed farge, støvete.»[7] Videre, datteren Almas spørsmål: «Er det høst, sa hun. Nei, sa jeg, det bare har ikke regna. Hvorfor har det ikke regna, sa hun. Eike så hardt på meg.»[8] For hva skal man egentlig si til barna sine? Lise deler sine bekymringer med helsesøsteren, men problemene blir avfeid som fødselsdepresjon: «Det er ikke depresjon, sier jeg, det er enighet blant typ 97 prosent av verdens klimaforskere.»[9] Det er noe provoserende i dette. Denne vissheten om menneskets utilstrekkelighet, en overbefolket planet og frykten for verdens undergang, og samtidig dette biologiske behovet om å skape enda flere mennesker. Det er vanskelig å sette seg inn i de følelsene mange har og de etiske dilemmaene man står ovenfor når man velger å sette barn til verden. Verden har stått ovenfor kriser tidligere og folk har alltid fått barn. Men vi har også kommet lengre når det gjelder likestilling, reproduktive rettigheter og folk tar høyere utdannelse nå enn tidligere. Så hvorfor er det fremdeles så vanskelig å ha en konstruktiv diskusjon omkring det å få barn i en overbefolket og kokende verden? For hovedpersonen Lise må vel ha tenkt på denne problemstillingen tidligere? Eller har biologien så stor kontroll over oss mennesker at vi ikke kan motstå trangen til å skape miniatyrutgaver av oss selv? Vi er de eneste dyra som ikke vet om vi vil, men som gjør det likevel.

Vi vender oss mot litteraturen når vi trenger noe å kjenne oss igjen i, eller for å få en dypere forståelse av verden rundt oss. Barselbølgen har engasjert litteraturkritikere, forfattere og lesere, og jeg vil tro at den vil fortsette å være viktig for samtidslitteraturen. Nye generasjoner med potensielle foreldre vil kunne styre unna foreldrebloggere, som insisterer på at å få barn er problemfritt, og bruke litteraturen til å navigere seg og fordype seg i hva det faktisk innebærer – på godt og vondt. For det er ikke bare bleieskift og brystmelk som skildres i barselromanene, men også «meningen med livet» som i vår samtid muligens er i forandring.

  1. Ruset, Endre. «En tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten». Dagbladet. 04.08.2018. https://www.dagbladet.no/kultur/barselbolge-debatten—vi-lever-i-en-selvopptatt-kultur/70077563
  2. Bekeng, Silje. «Ny i Livet». Klassekampen. 24.02.2018. https://dagens.klassekampen.no/2018-02-24/ny-i-livet
  3. Heti, Sheila. Motherhood. London: Harvill Secker, 2018. s. 21
  4. Bekeng-Flemming, Silje. Velkommen til dyrehagen. Oslo: Gyldendal, 2019. s. 28
  5. Bekeng-Flemming. s. 43
  6. Bekeng-Flemming. s. 43
  7. Bekeng-Flemming. s. 158
  8. Bekeng-Flemming. s. 158
  9. Bekeng-Flemming. s. 160

    Litteratur

    Bekeng, Silje. «Ny i Livet». Klassekampen. 24.02.2018.

    https://dagens.klassekampen.no/2018-02-24/ny-i-livet

    Bekeng-Flemming, Silje. Velkommen til dyrehagen. Oslo: Gyldendal, 2019.

    Heti, Sheila. Motherhood. London: Harvill Secker, 2018.

    Ruset, Endre. «En tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten». Dagbladet.

    04.08.2018.https://www.dagbladet.no/kultur/barselbolge-debatten—vi-lever-i-en-selvopptatt-kultur/70077563