Stikkordarkiv: verdenslitteratur

HVORFOR SKRIVES DET IKKE OM KALLIRHOE? – EN REISE I DEN GRESKE ROMANENS RESEPSJONSHISTORIE GJENNOM 60 ÅR.

av Alexander Arctander

Da jeg først skulle sette meg ned for å skrive om Bente Lassens nye, norske oversettelse av Kharitons Kallirhoe (2019), en av flere greske «antikke romaner» som aldri før har vært å finne i norsk språkdrakt, var jeg motivert av trass. Jeg klarte ikke å tro på Lassens uttalelse om at denne gamle, og faktisk meget medrivende, kjærlighetshistorien – som i sin første del bærer en del påfallende likhetstrekk med Romeo og Julie – har levd «et liv i skyggen», utelatt som den er fra de norske «verdenslitteraturene».1 Kallirhoe – med alle sine litterære kvaliteter, psykologiske og historiske innsikter, og sine stadige henvendelser til Homer og Xenofon – må da ha blitt anerkjent tidligere? Dette er tross alt den eldste av de antikke romanene, datert til ca. 100 f.kr, og dermed også en forløper til alt som kom etter. Dette kunne vel ikke være oversett? Likevel, etter å ha jaktet ned alle fremstillinger av verdenslitteratur som var å finne på Sophus Bugge, har jeg dessverre måttet gi Lassen rett. Det står nemlig ingenting om Kallirhoe eller Khariton i norske fremstillinger av verdenslitteraturen2, og faktisk overraskende lite om de greske kjærlighetsromanene generelt. Men det som ikke sies om Kallirhoe kan likevel gi en pekepinn på hvordan teksten kan ha blitt mottatt. Tror du meg ikke? Vel, la meg så ta deg med på en reise i Kallirhoes manglende resepsjon.

Det mest iøyenfallende fellestrekket ved alle de «verdenslitteraturene» jeg har beskjeftiget meg med, er hvordan de vurderer de romerske «romanene», representert ved Apuleius og Petronius, høyere og dermed mer sentrale enn de greske. Francis Bull nevner bare Petronius’ Satyricon (ca. 60 e.kr) i sin Verdenslitteraturhistorie (1947)3.  Til gjengjeld får Petronius, Neros Arbiter elegantiarum, ganske gode skussmål: «Hans kostelige skildring av den rike oppkomlingen Trimalchio som holder stort selskap, har vært sammenlignet med Holbergs karakteristikk av Jeppe på Bjerget, og det er betegnende at Holberg regnet Petronius som den største mester i hele den latinske litteratur»4

Petronius’ gode resepsjon beror nok på at hans Satyricon godt kan leses som en forløper til det vi i senere tid har kalt den realistiske roman. Dette fordi den realistiske romanen, slik den ble formgitt av hvite menn på 1700- og 1800-tallet, har stått høyere i hierarkiet enn de forutgående «romansene» med sine eventyr og erotiske forviklinger. De greske romanenes likhet og relasjon til middelalderromansen har nok også gjort at de romerske har stått høyere i kurs. Selv om både begrepene «roman» og «romanse» som brukes her om de antikke prosafortellingene er anakronismer, noe jeg kommer tilbake til, har de likevel fått en såpass sentral posisjon i litteraturforskningen at det vil være vanskelig ikke å ta dem i bruk. 5

Beveger vi oss nærmere vår egen tid blir det derimot klart at den greske romanen har fått en ørliten plass i verdenslitteraturen. I 1971, for eksempel, finner vi en artikkel om de greske kjærlighetsromanene, skrevet av professor Gerhard Bendz, under tittelen «Romaner om eventyr og kjærlighet».6 Her nevnes både de greske romanenes gjeld til Homer – og da kanskje særlig Odyséen, med sine reiseskildringer, eventyraktige scener og historier av erotisk art – og at det finnes fem av dem. Bendz trekker likevel bare frem to: Dafnis & Khloë av Longos og Aithiopika av Heliodoros. Den førstnevnte, oversatt til norsk i 1956, er en hyrderoman, som Bendz ser ut til å ha sansen for, ettersom han kaller romanen «uvanlig vakker» og mener det erotiske motivet fortoner seg «atskillig mer tiltalende» i denne, enn i andre av tidens verker.7 Det er dog Heliodoros’ verk som får den største hyllest, da Bendz trekker frem Aithiopika som «keisertidens viktigste roman» og holder den frem som selve mønsterromanen for middelalderens senere romanser  (og dermed et viktig steg i den moderne romanens evolusjon). 8

Men om Bendz ga den greske kjærlighetsromanen en velfortjent status, så skulle dette raskt endres. For i 1985, i en artikkel kalt «Den greske romanen og det nye publikum», ser man at den greske romanen vurderes langt lavere enn hos Bendz: «Tross store variasjoner i stil og fortellerteknikk er alle kjærlighetsromanene bygd over samme lest som moderne ukebladromaner».9 Denne artikkelen nevner ikke en eneste av de greske kjærlighetsromanene ved navn, men det finnes likevel spor av en Kallirhoe-resepsjon. Dette indikeres med referansen til «pirater» som antagonistiske krefter og viktigheten av guden Eros, dog det siste ser ut til å være et sentralt trekk for «sjangeren» generelt. Denne lave vurderingen ser ut til å stamme fra det artikkelforfatteren10 antar er den antikke romanens publikum: «Romanens publikum har vært å finne i samfunnets mellomste lag, der kulturblandingen var størst, og særlig blant kvinner – selv om kjønnsrollene stadig ser ut til å være fordelt ut fra mannens perspektiv». Det er altså det faktum at de greske romanene ble skrevet om og for kvinner, som gjør at artikkelforfatteren føler det holder å kalle dem «ukebladromaner». Senere i samme artikkel får derimot den latinske Apuleius og hans roman, Det gylne esel, både en dyptgående lesning og en varm anbefaling. Petronius får til og med sin egen artikkel! Har dette noen sammenheng med at de romerske romanenes hovedperson er menn, og de greskes er kvinner? Eller er det bare at den romerske romanen er bedre?

Det neste bidraget kommer fra det glade 90-tall, og er svensk. I den svenske Litteraturenshistoria i världen, fra 1992, får vi høre at Petronius er romankunstens «början» (enda den kom omtrent 100 år etter Kallirhoe), og Satyricon hylles for sin parodiering av Odysseen, samtidig som den gir ny funksjon til linjer «ur Aeneiden och Bucolica».11 Her ville det det vært en glimrende anledning til å påpeke at Khariton gjør det samme med sine greske forbilder, men Kallirhoe blir ikke nevnt, og i stedet går artikkelforfatteren videre til å påpeke at Dafnis & Khloë av Longos «vittnar på ett mindre påtagelig sätt om sin författares bälesenhet i den klassiska litteraturen».12  Selv om Dafnis & Khloë senere blir omtalt som «antikens kanske finaste roman»,13 er denne første sammenligningen med Petronius et tydelig tegn på hvor den greske romanen står i det litterære hierarkiet. 

Vi har dermed beveget oss fra 1947 til 1992, og trer nå inn på 2000-tallet. Hvordan forholder vårt nyeste medlem seg til saken om den greske romanen? Og står det kanskje noe der om Kallirhoe? I Haarberg, Selboe & Aarsets Verdenslitteratur (2007) finner vi den greske romanen omtalt av Jon Haarberg.14 Han har skrevet langt mer inngående om den antikke romanen enn alle de tidligere nevnte. Han nevner innledningsvis noen problemer knyttet til romanens sjangerhistorie og begrep, før han introduserer «de fem greske kjærlighetsromanene som ennå kan leses».15 Likevel velger også han kun å benytte seg av de to mest kjente eksemplene. Aithiopika får til og med attributtet «den lengste og mest komplekse av romanene», et kompliment dens resepsjonshistorie ser ut til å understøtte. Haarberg går også lenger i å forsvare de greske romanene, som litteraturforskere «gjerne har forholdt seg nedlatende til».16 Det er derimot synd at heller ikke Haarberg finner plass til å nevne Kallirhoe. Enda han i Bente Lassens forord ser ut til å ha vært pådriver for at nettopp dette verket skulle få et liv i norsk språkdrakt.17

Så hvorfor har ikke Kallirhoe fått noen ordentlig norsk resepsjon? Og hvorfor har litteraturhistorikere, med noen få hederlige unntak, forholdt seg så nedlatende til de greske romanene? Jeg tror mye av problemet kan ligge nettopp i begrepet «roman». Som tidligere nevnt er begrepet roman (fra gammel fransk romanz i betydningen: skrevet på folkespråket, ikke lingua latina) eller det engelske novel (av latinsk novus – i betydningen: ny, ung), problematiske i kraft av å være anakronismer. Det fantes ikke et romanbegrep i antikken, og at betegnelsen ble satt som merkelapp på disse antikke prosafortellinger, kan ha vært skadelig for hvordan de er blitt mottatt. 

Sjangeren «roman» var nemlig lenge «ensbetydende med populærlitteratur» og mange forfattere, blant dem Virginia Woolf, Leo Tolstoj og Knut Hamsun, prøvde å fri seg fra begrepet. 18 Hvis du skulle befinne deg på Nasjonalbiblioteket i disse dager, er dette tydelig representert i deres utstilling «Lause typar og stramme bind»19 , der Eugenie Grandet (1833) av Honoré de Balzac er å finne under tittelen En ung pikes historie og et omslag som minner mer om Frøken detektiv enn en litterær klassiker. 20 Så det er et problem knyttet til romanbegrepet, men hvorfor det? Haarberg tilbyr en forklaring:

Muligens kan den negative dommen forklares ved at litteraturhistorikere – mannlige litteraturhistorikere – sjelden har satt spørsmålstegn ved betydningen av lesernes kjønn? Det har vært hevdet at romanene har hatt et stort kvinnelig publikum. 21

 

Det kan derfor antas at romanens lave posisjon som sjanger har å gjøre med en kjønnlig dimensjon. Lassen er også inne på noe av det samme når hun, i sin innledning, understreker at det er «et påfallende trekk» ved romanen at den interesserer seg for kvinner og et kvinnelig anliggende22, ja, i så stor grad at til og med «[Kallirhoe] faktisk er hovedperson».23 Et voksende publikum, bestående for en stor del av kvinner, var betegnende både for romanens fremvekst i antikken og for romanens fremvekst i moderne tid. Det er også betegnende at det særlig var kvinner som fikk beskjed om å holde seg unna romanlesning, trolig fordi de «manglet fornuft nok» til å se forbi «den sentimentale virkelighetsflukten» romanen representerte. 24 Holberg, som holdt Petronius høyt, ønsket likevel ikke at unge skulle lese den latinske forfatteren, da de kunne få sine sinn besudlet av romanens «umoral». Etikk og kvalitet er ikke adskilte av vanntette skott. Og selv om romanen befestet seg som en dominerende sjanger utover 1800-tallet, skulle det ta enda en stund før den ble stueren blant institusjonene. Men nå er Kallirhoe her, for første gang på norsk, og jeg oppfordrer alle til å ta en titt. La oss gi Kallirhoe en plass i norsk resepsjonshistorie, jeg synes i alle fall at den har fortjent det.

Litteratur

Auerbach, Erich. «Fortunata» i Mimesis. Virkelighetsframstilling i vestens litteratur. Oversatt 

av Per Paulsen. Oslo: Gyldendal, 2019.

Bendz, Gerhard og Edvard Beyer  (red.). «Romaner om eventyr og kjærlighet» i 

Verdenslitteraturhistorie, bind 1: Oldtiden. Oslo: J. W. Cappelens forlag, 1971.

Bull, Francis. Verdenslitteraturhistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1947.

Eidsfelt, Anne. Lause typar og stramme bind. Norske, trykte bøker i 500 år. Utstilling: 19. september 

2019–18.januar 2020, Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2019.

Haarberg, Jon, Tone Selboe & Hans H. Aarset. Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen

Oslo: Universitetsforlaget, 2007

Khariton, Kallirhoe. Oversatt av Bente Lassen. Oslo: Gyldendal, 2019.

Mejer, Jørgen og Minna S. Jensen, Hans Hertel (red.). Verdenslitteraturhistorie, bind 1: 

Oldtiden. Oslo: Gyldendal, 1985.

Olsson, Bernt & Ingemar Algulin. «Prosasatir och roman» i Litteraturenshistoria i världen

Stockholm: Norstedts, 1992.