Fra «Det skjønne, moten og lykken»
«Den forestilling et menneske gjør seg om det skjønne, vil prege hele hans påkledning, fallet i tøyet, håndbevegelsene, ja selv i ansiktstrekkene vil den nesten komme til uttrykk i det lange løp. Et menneske vil til slutt komme til å ligne på sin forestilling om seg selv.»
(s 168)
«Hvis et upartisk menneske bladde igjennom alle franske moter fra begynnelsen og frem til i dag, ville han ikke finne noe sjokkerende, ja ikke engang overraskende. Det ville alltid vise seg å være like gradvis overganger som innenfor dyreverdenen. Ikke noe tomrom, altså ingen overraskelse. Og hvis han utfylte vignetten som forestiller hver enkelt epoke, med den filosofiske tanke som epoken var sterkest opptatt av, da ville han få se hvilken dyp harmoni som styrer alle deler av historien, og at selv i de århundrer som forekommer oss å være de mest uhyrlige og sinnsyke, fant den udødelige hungeren etter skjønnhet alltid tilfredsstillelse»
(s 168)
«Det skjønne består av et evig og uforanderlig element, som det er ytterst vanskelig å bestemme størrelsen av, og av et relativt element, som er bestemt av omstendighetene, og som vekselvis eller på samme tid vil være epoken, moten, moralen, lidenskapen. Uten dette annet element, som liksom er den guddommmelige kakens fornøyelige, kildrende, appetittvekkende innpakning, ville det første være ufordøyelig, intetsigende, ikke egnet for og ikke tilpasset menneskenaturen»
(s 169)
«Kunstens dobbelthet er en uunngåelig del av menneskets dobbelthet. De må gjerne oppfatte den evige delen som kunstens sjel, og det varierende elementet som dens kropp»
(s 169)
Fra «Lovprisning av sminkekunsten»
«De fleste feilaktige oppfattelser av det skjønne stammer fra det 18. århundres falske forståelse av moralen. Naturen ble på den tiden oppfattet som basis, opprinnelse og forbillede for alt tenkelig godt og vakkert»
(s 170)
«Selv om vi nøyer oss med bare å referere til de klare kjensgjerninger, … , vil vi se at naturen ikke lærer oss noen ting, eller nesten ingenting, det vil si at den tvingermennesker til å sove, drikke, spise, og til å beskytte seg noenlunde mot klimaets fiendlighet. Det er også naturen som tvinger mennesket til å drepe sin neste, spise ham, stenge ham inne, torturere ham…»
(s 170)
«Forbrytelsen, som menneskedyret har ervervet sansen for i mors mage, er i sin dypeste grunn naturlig. Å gjøre det gode er derimot noe kunstig, overnaturlig, ettersom det til alle tider og hos alle nasjoner har vært behov for guder og profeter for å oppdra den dyriske menneskeheten, og ettersom mennesket på egen hånd ville vært ute av stand til å oppdage det gode.»
(s 170)
«Alt det jeg sier om naturen som en dårlig rådgiver når det gjelder moral, og om fornuften som frigjører og reformator, kan overføres til estetikkens område.»
(s 170)
«Moten bær altså betraktes som et symptom på den dragning mot det ideale som i den mennesklige hjerne flyter ovenpå alt det som det naturlige liv hoper opp der av grovt jordisk og urent; eller som en sublim deformering av naturen; eller snarere som en permanent og fortløpende forbedring av naturen»
(s 170-171)
«Kvinnen er i sin fulle rett, og hun oppfyller endog en slags plikt når hun streber etter å fremtre magisk og overnaturlig; hun er nødt til å overraske og sjarmere; hun må gjøre seg vakker for å bli tilbedt»
(s 171)
«…for å begrense oss til det som man i vår tid nokså vulgært kaller sminking, så må det være tydelig for enhver at pudderet, som naive filosofer på så tåpelig vis har lyst i bann, blir anvendt for å fjerne alle de flekkene i huden som naturen skånselsløst har strødd ut, og skape en abstrakt helhet i hudens konsistens og farge.»
(s 171)
«Hvem ville våge å tilkjenne kunsten den åndsfattige funksjon å skulle etterligne naturen?»
(s 172)
OJH, Lasso