De fleste vil nok være enig i at litteraturen alltid har en eller annen materiell forutsetning. Dette kan manifestere seg indirekte, ved at samfunnets økonomiske og materielle grunnlag påvirker kulturen som forfatteren skriver i. Eller det kan være mer direkte, ved at trykkekunst, forlagsvirksomhet og distribusjon påvirker hvordan litteraturen blir skrevet og overlevert. I litteraturhistorien er det ikke mangel på mer eller mindre esoteriske teorier om hva som påvirker forfatterens temperament, stil og språk. Eksempelet jeg har valgt å ta for meg i denne omgang, er hvordan enkelte teoretikere i 1600-tallets Frankrike tilla klimaet en avgjørende rolle for et lands litteratur. Man var overbevist om at forskjellene mellom nasjoners klima hadde en stor betydning for deres litterære egenart. Denne argumentasjonen ble også brukt til å rettferdiggjøre Frankrikes posisjon som litterær modell i denne epoken. Rivaliserende lands litteratur ble konstant nedvurdert til fordel for den franske, og dette ble igjen forklart ut ifra et nesten deterministisk syn på litteraturens forhold til klimaet.
At litterære karakterer skal skildres i henhold til landet og kulturen de er fra, er et prinsipp som går helt tilbake til antikken. Ifølge Horats’ poetikk, som ble svært innflytelsesrik i blant annet den franske klassisismen, må enhver karakter snakke slik det passer seg for byen og landet de er fra: «folk i fra Kolkhis, / Syria, Argos og Theben – de ordlegger talen sin ulikt» (Horats 2016: 42). Da er det ikke usannsynlig at dette senere kan ha blitt tolket og omformet til en kausal sammenheng mellom vær og litteratur, selv om jeg ikke har klart å finne direkte belegg for dette i kildene ennå. Det ville i så fall vært en forandring fra normative estetiske prinsipper til en mer mekanisk forklaring på litterær egenart. Det er tross alt en avgjørende forskjell på reglene for å beskrive naturtro karakterer, slik vi finner hos Horats, og teoriene om klima og litteratur vi finner hos senere teoretikere. I det første tilfellet er det snakk om estetiske regler, i det andre rent kausale forklaringer. Derfor synes ikke bemerkningene om forholdet mellom klimaet og litteratur å fungere som estetiske normer for litterære verk, men heller som en måte å forklare forskjellene i karakter og kvalitet hos forskjellige lands litteratur. I de følgende tekstutdragene må vi også være oppmerksomme på at ordet «litteratur» sjelden blir brukt, men det er heller snakk om begreper som favner mye bredere: Ordene som brukes er heller «retorikk», «veltalenhet», eller andre måter å karakterisere elegant eller høvisk tale.
Antoine Goumbaud, under pennenavnet Ridderen av Méré, konstaterer at ikke alle land har sansen for et slikt elegant språk, og at dette henger sammen med landets temperatur: «Slik forekommer den [veltalenheten] bare i veltempererte land som Hellas, Italia og Frankrike: i det minste ser vi den ytterst sjeldent i forbrente klimaer, ei heller i de nordligste» (de Méré 1930: 111, min oversettelse). Her er særlig to ting verdt å merke seg. Først og fremst: Hvorfor nevner de Méré akkurat disse to landene, Hellas og Italia, som sammenligningsgrunnlag? Italia var under Renessansen et kulturelt forbilde for Frankrike, men referansen til Hellas er ikke like klar, ettersom 1600-tallets greske litteratur var nesten fullstendig ukjent i Frankrike på denne tiden. Derfor bør de Mérés bemerkning heller tolkes som en referanse til Italia og Hellas’ antikke litteratur, ettersom den fungerte som en modell for den klassisistiske litteraturen og retorikken. Det andre elementet som springer i øynene, og som er spesielt relevant for en undersøkelse rundt teoriene om klima og litteratur, er viktigheten av en moderat temperatur for å produsere god retorikk. Dette må sees i sammenheng med den rådende litterære doktrinen i det 17. århundrets Frankrike, og spesielt den franske klassisismens vektlegging av moderasjon som et av de ypperste estetiske idealene. Den ideelle stilen som de Méré beskriver må derfor forstås som en middelvei mellom en steril og kald rasjonalitet og en kaotisk og lidenskapelig varme. En annen retoriker fra samme epoke, Bernard Lamy, kommer til en liknende konklusjon: De nordlige folkeslagene snakker langsomt og veier hvert ord, mens «orientens» folkeslag taler alltid i metaforer på grunn av sin fyrrige og ukontrollerte fantasi. Men hvor grensen for et «moderat» klima går er ikke like selvfølgelig for en moderne leser. Forskjellen på Italias og Spanias stil blir blant annet beskrevet på følgende måte: «Spanjolene, for eksempel, de som alltid er alvorlige, vil heller velge ord som har en majestetisk rytme, og edle uttrykk, enn slike milde og langsomme ord som italienerne foretrekker.» (Lamy 1998: 343, min oversettelse). Begge disse teoretikerne har derfor åpenbart en annen referanseramme for hva som skal regnes som et «moderat» eller veltemperert klima enn det vi har i dag: Det er i det minste mindre vanlig å bruke adjektiv som «alvorlig» eller «majestetisk» for å beskrive folk fra middelhavsregionen. I den franske klassisismen synes heller skillet mellom kalde, veltempererte eller varme land å være en kulturell grense, som manipuleres etter eget forgodtbefinnende. Andre lands litteratur blir systematisk nedvurdert til fordel for den franske, og landets klima blir brukt for å rasjonalisere dette. Det er derfor heller snakk om litterær nasjonsbygging enn en vitenskapelig analyse av klimaets påvirkning på litteratur og kultur.
Spørsmålet om et lands meteorologiske forutsetninger for god litteratur blir derfor ofte til et spørsmål om nasjonallitteratur. En av de Mérés samtidige, jesuittpresten Dominique de Bouhours, uttrykker seg i lignende vendinger i verket Entretiens d’Ariste et d’Eugène (Ariste og Eugènes samtaler), hvor vi finner de følgende refleksjonene presentert av bokens to hovedpersoner:
Jeg innrømmer, sa Ariste, at et skarpt vidd er sjeldnere i kalde land, fordi naturen der er mer langsom og dyster. Innrøm heller, sa Eugène, at et skarpt vidd slik du har definert det, passer slett ikke sammen med det grove temperamentet og de massive kroppene til folkeslagene fra nord. (Bouhours 1671: 223, min oversettelse)
Bouhours understreker også sitt eget lands overlegne posisjon på viddets, altså retorikkens, område og slår fast at «til syvende og sist er denne karakteren så egen for vår nasjon at det er nesten umulig å finne den utenfor Frankrike» (224, min oversettelse). Hvorfor finner vi en slik gjennomgående nasjonalistisk holdning hos teoretikerne vi har tatt for oss? Forklaringen ligger muligens i de politiske forholdene i tiden disse tekstene ble skrevet. Den franske klassisismen er nært knyttet sammen med sentraliseringen av Frankrike, og etableringen av landet som en kulturell modell, som kulminerer i eneveldet under Ludvig 14. Dette har også gjennomgripende konsekvenser for den kulturelle elitens holdning til nabolandene. Land som tidligere hadde vært kulturelle og litterære forbilder, som Italia og Spania, blir nå tildelt en underlegen status. Teoriene om klima og litteratur synes å være påvirket av dette kulturelle skiftet, i og med at de blir brukt som bevis på Frankrikes egne kulturelle overlegenhet mer enn en objektiv analyse av forholdet mellom litteratur og dens omgivelser.
For å avslutte kan det være interessant å merke seg at sammenhengen mellom litteratur og klima ikke synes å være et problem som er begrenset til det franske 1600-tallet, selv om det synes å ha mistet sin nasjonsbyggende effekt. Vi har et langt mer nylig eksempel, og det også av en norsk forfatter. I siste bind av Min kamp synes Knausgård å motsette seg den tradisjonelle oppfatningen som vil etablere en sammenheng mellom et kaldt, nordlig temperament og rasjonalitet, og et varmt klima med lidenskap og irrasjonalitet. Middelhavslandenes klare og åpne landskap, i motsetning til de sammenvokste skogene i de nordlige landene, er heller rasjonalitetens opphavsområde: «Tanken på det åpne, klare og enkle har dårlige kår i en skog, hvor alt skjuler seg, alt henger sammen og alt er hele tiden et tegn på noe annet» (Knausgård 2012: 863). I det som sjeldent blir framhevet som et utpreget progressivt forfatterskap, er det interessant å se et slikt forsvar for det lidenskapelige, og muligens irrasjonelle, sør.
Litteratur
Bouhours, Dominique. 1671. Les entretiens d’Ariste et d’Eugène. Paris : Sebastien MabreCramosy. <http://gallica.bnf.fr/ark:/12148/bpt6k122907n/f202.item.r=nord> Nedlastet 16.06.17
Goumbaud, Antoin. 1930. « De l’Eloquence et de l’Entretien » in Œuvres complètes, bind 3,Paris : Editions Fernand Roches.
Horats. 2016. Ars Poetica – Brevet om diktekunsten, overs. Peter Astrup Sundt. Oslo:Gyldendal.
Knausgård, Karl Ove. 2012. Min kamp 6 [2011]. Oslo: Oktober.
Lamy, Bernard. 1998. La Rhétorique, ou l’Art de parler [1675]. éd. Christine NouilleClauzade, Paris : Honoré Champion.
Av Sindre Andenæs