Pelargonia
Frederik Svindland
Cappelen Damm
Jeg leste baksiden av boken og stusset over en underlig bemerkning: Pelargonia er en «oppvekstroman uten handling». I selve ordet «oppvekst» ligger allerede handling, reist av verbet «å vokse». Det er vanskelig å se for seg en oppvekstroman uten handling — spesielt om det knyttes til et konsept om dannelse: en selvrealisering motivert av en søken etter innsikt. Gitt en slik oppfatning må jeg si: Pelargonia er ingen roman om «å vokse» opp. Snarere hefter narrativet seg ved øyeblikk i en tidløs barndom, eller som jeget selv forteller i romanen:
«Som om en hel historie har dratt gjennom meg i et hugg, jeg husker nesten ingenting – et lite stykke tøy festet til en spiker begivenhetene rev skjorten sin opp mot, det er alt som er igjen.» (s. 9)
Her ligger bokens kjerne, i disse små restene av hendelser. Jeget maner frem konkrete detaljer, blikket flyter ut, før det igjen får fatt på noe nytt. Romanen har ikke et overgripende plot, og hendelsene har ingen kausal sammenheng. Underlig er det likevel at sprangene mellom scenene, som noen ganger oppstår midt i et avsnitt, andre ganger ved sideskiftet, ikke oppleves som brudd. Den ene setningen glir naturlig over i den andre. Fortellerens oppmerksomhet minnet meg på en setning fra den lille romanen Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano: «Blikket ditt fester seg ved et gress-strå, et tre, kronbladene på en blomst, som om du klamret deg til en livbøye.» (s. 33)
Modianos setning er en treffende beskrivelse av blikket til Svindland. Narrativet klamrer seg fast til hverdagslige detaljer, som en høne av porselen, eller et glass med saft. Skildringene beveger seg aktivt mellom sindige setninger, og enigmatiske, men likevel — eller nettopp derfor — treffende bilder, ofte stilt direkte opp mot hverandre:
«Bekymringene deres er en sjø av smeltet stein som velter og glir, ordene mine er den lille skorpen som stadig legger seg oppå. Jeg kommer til å bli så ensom når de dør.» (s. 75)
Dette avsnittet er avslutningen på en scene der jeget er eldre og ringer hjem til sine foreldre. Først introduserer narrativet metaforen: «Bekymringen deres er en sjø av smeltet stein […]». Denne hete og uregjerlige massen velter seg, og blir kun for et lite øyeblikk nedkjølt og rolig når jeget ringer. Dette forunderlige bildet står i kontrast til neste setning: en enkel, men kanskje desto tyngre innrømmelse av hva som venter: ensomhet. Et besynderlig avsnitt, som likevel skriver frem et treffende bilde av forholdet mellom de eldende foreldrene og deres sønn.
Svindland trenger ikke gå realismens vei for å skrive frem verden. Språket i boken er ordrikt, og det virker hverken påtatt eller stilisert, men helt nødvendig. Narrativet har stor språklig ambisjon, samtidig som det ivaretar en form for nedstrippet ærlighet. Det oppstår en eleganse mellom de to størrelsene. Dette blir synlig i tekstens vekslinger mellom små hverdagslige detaljer og større iakttagelser av naturen og verden:
«Likevel hersker det fred og fordragelighet rundt meg, jeg samler fotballkort i en syltetøykrukke, jeg pusser tennene to ganger om dagen, jeg har noe som ligner orden. Vinddragene som stryker gjennom hagen elsker meg i smug, og noen ganger må jeg stramme beltet to hakk til for ikke å gå i oppløsning.» (s. 21)
Narrativet opptar seg med det helt små, som fotballkort og tannpuss. Så rettes blikket ut mot hagen, og noe ubehagelig presser seg på. Her finnes vinddrag som «elsker» jeget «i smug», og geleider jeget mot oppløsningen. Det mystiske og ville der ute lar seg kun kontrollere ved å «stramme beltet to hakk». Jeget søker en orden gjennom detaljene og rutinen, og i møtet med det overskridende i hagen, er det nettopp gjennom beltet at jeget kan holde fast.
Det skal sies at Pelargonia er mer enn narrativet. Det er en sørgmodig roman, med vonde og vakre lengsler — til foreldre, til vennskap, til naturen, til forståelse. Mer vil jeg ikke si om romanens innhold. Foruten språket til Svindland vil en gjengivelse av tematikk og motiv ikke yte boken tilstrekkelig rettferdighet. Likevel kan en stille spørsmålet: Hvorfor opptar fortelleren seg med alle disse utspekulert udramatiske detaljene?
På første side tar Svindland opp dette spørsmålet og legger til rette for en slags poetikk:
«Alt stort og smått som skjer får lov til å være så høytidelig som vi selv føler det, det er ingen historie her å rette forestillingene sine etter, bare rekken med hverdagslige øyeblikk, det umiddelbare som utløses i alle ting, liksom det finnes en egen rettferdighet i det som gror, i det som slipper, i det som speiler seg.» (s. 7)
Alt som eksisterer har en rettferdighet i seg selv. En rett til å være så høytidelig en måtte føle det, og som han skriver senere i romanen: «[…] selv de mest hverdagslige innretninger brenner inne med erfaringer» (s.51). Det finnes en viktighet i de små tingene. Det er her, i alt rundt mennesket, at livet fester seg, eller kanskje snarere, springer ut. Tingene, om det så er en porselenhøne, eller et glass saft, blir erindringens gjenstander.
Pelargonia er ingen historie om å vokse, men om å finne tilbake og huske: holde fast ved alle disse tilsynelatende uviktige begivenhetene, som tross alt utgjør et liv.
Av Sofus Greni