av Erik Mathias Mamen
«Et filmmanus er ikke ment å være litteratur, det skal derimot være mye annet». 1 Slik introduserer Dag Johan Haugerud sitt manus til filmen Barn (2019).
Barn handler om et dødsfall på en skole i Oslo øst. En elev, Lykke Natalie, har forårsaket et annet barns død. Filmen følger foreldre, lærere og mennesker som ikke er direkte involvert gjennom perioden etter dødsfallet, og hvordan de forholder seg til situasjonen. Klarer de å oppføre seg som voksne, eller oppfører de seg mer som barn?
Selv om det går an å kalle Haugerud en litterær filmskaper, påstår han at filmmanus ikke er ment som litteratur. Men er det noen verdi i å lese manuset likevel?
Et manus skal først og fremst fortelle en historie, ifølge Haugerud. 2 Det skal i tillegg være et produksjonsverktøy som kan benyttes for å forstå hvordan filmen skal utformes. Hvilke karakterer skal si hva? Hvor befinner de seg? Hvilken tid på dagen er det? Slike spørsmål blir tydelig besvart i et manus. Dette kan høres litt vel tørt ut. Men sannheten er at et manus ofte har litterære kvaliteter. Det er også Haugerud enig i.3 Hvis manuset blir for tørt, er det ingen som blir engasjerte i prosjektet. Og da blir det vanskelig å få gjennomført filmideen. I tillegg har også film en viss overlapp med litteratur, og særlig dramatikk.
Samtidig er det også spennende å sammenligne manuset og filmen for å se om noe er endret. Som når noe fra manuset har blitt utelatt. Noen ganger skriver manusforfattere scener som fungerer godt på papiret, men som av en eller annen grunn blir fjernet fra filmen. Ofte er det fordi innholdet i scenen ikke funker. Enten fordi det ble gjort noen kreative valg som ikke fungerte for scenens stemning, eller fordi det scenen formidler føles unødvendig.
Men andre ganger er det motsatt. Elementer, scener, eller hva det måtte være som rett og slett ikke finnes i manuset, tar plutselig plass i filmen. Dette er like interessant. Etter både å ha lest og sett en film sitter jeg ofte igjen med spørsmålet om hvorfor de utelot, eventuelt inkluderte, akkurat dette. Man kommer ikke alltids frem til noe konkret svar om hvorfor, med mindre man leser et intervju, eller får lov til å spørre filmskaperne selv, men det kan likevel si mye om tilnærming og prosessen rundt et prosjekt. Er det for eksempel mange nye elementer i filmen som ikke finnes i manuset, har nok regissøren tillatt en del rom for improvisasjon. Men hvis manuset og filmen ligner mye på hverandre, kan det tyde på at regissøren vet nøyaktig hvordan de har lyst til å uttrykke hvert øyeblikk i manuset. Dette kan gjelde enten om manuset er skrevet av regissøren selv, av en ekstern manusforfatter, eller gjennom et samarbeid mellom de ulike partene. For øvrig er Barn som manus og film ganske like.
Verbaltekst og filmmediet er to ulike uttrykk. Film legger større vekt på sansene syn og hørsel. Bevegelser, ansikter og musikk er enklere å skildre detaljert på film, og de gir oss stemninger det kan være vanskelig å forklare med ord.
I Barn sitt tilfelle kan manuset av og til virke banalt fordi bilder formidler på en annen måte enn ord. Haugerud vet åpenbart hva filmmediets styrker er, og er ikke redd for å løfte frem det filmiske, selv i tekstform. Samtidig har han styrker i verbalspråket. For i tillegg til filmskaper, er også han forfatter av bøker, og har nettopp derfor et godt språk i manusene sine. Noe som videre fører til at manusene hans fungerer godt både som tekst og film.
Det er likevel et stemningsskille mellom manuset og filmen når det kommer til humoren. Replikkene er nemlig skarpe og humoristiske. Da jeg leste replikkene i tekstform, kunne det nesten virke som om filmen kom til å bli en farse. Men filmen vi sitter igjen med er mye sårere og roligere. Jo, selvfølgelig er den morsom. Jeg lo flere ganger selv. Men skuespillerne spiller i en tydelig realistisk stil. Klipperytmen er langsom. Noen scener spiller seg ut i nesten bare én tagning. Musikken består av lange droner. Dermed blir hele stemningen omformet til noe mer enn det som stod i manuset. I tillegg er jo sårhet og humor kontraster. De stemningene ender opp med å forsterke hverandre samtidig som de også skaper en dissonans hos tilskueren. Dette har Haugerud selv snakket om i ulike intervjuer, for eksempel et han gjorde med filmtidsskriftet Montages. 4
Et annet eksempel på at filmen transformerte ordene var gjennom synet på Lykke. Barnet som alle de voksne snakker om. Barnet som forårsaket en død.
Hun tar overraskende lite plass både i film og manus. Men inntrykket av henne er likevel vidt forskjellig. Når du får replikkene hennes som tekst, kan hun fremstå som litt kynisk, kald og manipulerende. Men når du ser ansiktet hennes, når du kan se hvordan karakteren sier akkurat de samme ordene, skjønner du med ett hvorfor hun prøver å manipulere. Med ett blir hun en tragisk karakter, og det blir så utrolig tydelig at dette var et uhell fra hennes side. Jeg vet jeg synes synd på henne. Bakerst i boka filmmanuset står i, er det et intervju mellom Haugerud og Roskva Koritzinsky. Der hun ender opp med å si noe lignende. «Hun er jo bare et barn» konkluderer hun.5
Ofte når man gjør sammenligninger av film og tekst, er det en adaptasjon. Forskjellen mellom en bok og en film for eksempel. Det kan likevel være forskjeller mellom verbaltekst og audiovisuelle fremstillinger selv når de er akkurat det samme verket, og de kan være like spennende å se på som forskjellene i en adaptasjon. Spesielt hvis man er nysgjerrig på hvordan filmer utvikler seg i løpet av prosessen.
Litteratur
Haugerud, Dag Johan (regissør). Barn [spillefilm]. Norge: arthaus, 2019.
Haugerud, Dag Johan. Barn. Oslo: Oktober, 2019.
Montages.no. «Filmfrelst #361: En samtale om Barn med Dag Johan Haugerud, Anne Marit
Jacobsen, mfl.» 24.09.2019.