Av Sara Louise Gjelsvik West
Indie-rock bandet Big Thief har i sine to siste albumutgivelser lyrisk vendt seg mot en form for økopoesi. Dette er poesi som struktureres rundt naturbilder for å fremkalle økologisk sammenheng, oftest knyttet til klimakrisens konsekvenser. Big Thief maner derimot fram en øko-rock som beveger seg videre forbi dette, og mot en bredere økologisk poetikk, der den lyriske tenkningen ikke kan reduseres til kun en miljøbevisst utsigelsesposisjon. De lyriske linjene gjennom diskografien til Big Thief består heller av økologiske, poetiske hendelser som favner om kaos, uforutsigbarhet og det ubegripelige. Det er en poetikk som forsøker å konfrontere noe dypereliggende ved menneskets voldelige omgang med natur – at vi har vendt ryggen til det kosmologiske og prøvd å skape en egen eksepsjonell fortelling om oss selv, i stedet for å rekke en hånd ut og favne om tingenes symmetri og kaos. I denne anledning vil jeg dele noen store tanker om poetikken og kosmologien man kan spore i låtene på Big Thiefs to siste album.
I 2022 ga Big Thief ut Dragon New Warm Mountain I Believe In You, der åpningslåta “Change” i første omgang spiller på den romantiske forestillingen om menneskets sammenheng i naturen, der et lyrisk jeg betrakter naturen og sammenligner dets bilder med eget indre liv. Linjene beveger seg likevel forbi dette og plasserer seg heller innen en kosmologi der jeg-et sidestiller tankeliv med naturlige og materielle prosesser. Åpningsverset lyder:
Change like the wind
Like the water, like skin
Change like the sky
Like the leaves like a butterfly
I stedet for at inntrykket av at naturbildene brukes til sammenligning for å poetisk uttrykke noe som forandring, sitter jeg igjen med inntrykket av at låtskriver og vokalist Adrianne Lenker synger om tingenes sammenheng. Og her kan jeg understreke at jeg tenker på Tingene, à la noe i duren av det metafysiske eller kosmologiske. Eller kanskje Tingen, om vi skal tro på Spinozas monisme, der Naturen sees som én substans.
Ikke minst beveger verset seg inn mot det termodynamiske. Jeg minner om termodynamikkens første lov, som forteller oss at energi ikke kan skapes eller bli tapt, men kun omformes: altså at energi forandres og at forandring i seg selv grunnleggende sett er energi som omformes. Som vinden, vannet, huden, som Lenker synger her. Det er nettopp dette som gjør Big Thiefs musikk så fascinerende, fordi de alltid balanserer på disse banale, selvsagte sannhetene som står i fare for å være for pinlige å lytte til. Men kanskje er det nettopp at det synges om akkurat de selvfølgelighetene vi alltid virker å glemme? At vi følger de samme naturlovene som alt rundt og i oss. Det er vel da nærliggende å minnes om menneskelig overforbruk, at mange av oss utgjør en verden der man stadig forsøker å heve seg over naturlovene, der balanse, økologi, gjensidighet og avhengighet ikke skulle angå oss.
Dette angår termodynamikkens andre lov også, som sier at universets entropi øker, altså at universets retning går mot kaos, mer uorden. Disse lovene henger sammen med aldring og død, som Lenker konfronterer i låta “Time Escaping”:
Silent river pouring backward eternally
Through the phase and touch of entropy
Disse lovene er kanskje de mest utfordrende å forholde seg til. Hvordan håndtere død, forandring, aldring og tidens retning? Lytter vi til Big Thief, kan man høre hvordan bilder av det vi opplever som fast, stille og uforanderlig kan trøste og berolige oss når termodynamikken påfører oss eksistensielle kriser:
Still like a stone
Like a hill, like home
Still, what I find
Is you are always on my mind
Endelig, steinens entré. Det var ikke før nylig at jeg ble mer opptatt av dette verset. Etter at Lasso utlyste temaet “stein” har det, ja, vært “always on my mind”. Og jeg har vært opptatt av at stein jo faktisk er foranderlig og dynamisk. Jorda, en ganske stor stein, er en foranderlig materie. Så når Lenker synger den første linja her, var jeg uenig. Nei, stone is not still, den er ikke stille og den er ikke uforanderlig. Men i resten av låta er det første ordet, som “change” eller “death”, versets kjerne, og jeg tenkte om dette ikke også måtte gjelde for bruken av “still”? Og da jeg tenkte på nevnte linje i lys av de to siste her, var jeg enig med Lenker likevel. “Still” kan jo nettopp være ett likevel – det spiller på både det som er stille, i ro, og det som fortsetter. Okay, a stone is still. I disse bildene er det alltid en økologisk tenkning til bunns, der ingenting heves over eller under fordi alt eksisterer under de samme betingelsene. Forandringen skjer alltid. Endringen fortsetter og er konstant. Slik som stein kontinuerlig forandres, forandres vi også. Forandring gjør dermed alt nytt – hele tiden. Dette er loven, og gjør dette til noe vanlig: alt blir nytt og alt forblir vanlig.
Filosofen Elizabeth Grosz sin lesning av Spinoza kan berike et blikk på Lenker sin økologiske poetikk.[1] Grosz påpeker at ikke bare ideer, men også kroppene–selv de enkleste, som en stein–kan forstås å ha en form for intensjon eller en “incipient idea”, og at både mennesker og ikke-menneskelige kropper opererer i samme kosmiske orden av kausalitet. Når Lenker synger om steiner som “still like a stone”, om vinden, vannet og tidens gang, kan vi forstå det som mer enn metaforer: disse kroppene har en egen kraft, egen bevegelse og et uttrykk for ordenen i verden. Låtene destabiliserer slik skillet mellom subjekt og objekt, og menneskelig handling og materielle prosesser flettes sammen. På denne måten reiser Big Thiefs musikk til Grosz og Spinozas filosofiske landskap: lyrikken synger innenfra naturen, ikke om den, og demonstrerer at alt, fra stein til menneske, deltar i samme dynamiske, økologiske symmetri.
I høst ga bandet ut en ny plate, Double Infinity, der flere av de tematiske linjene og ontologiske perspektivene utvikles videre. Når Lenker synger i åpningslåta “Incomprehensible”, er det som en appell om ikke bare å motstå defineringen av sin identitet, men også som et ønske om å la låtene, naturen og verden skjenkes det samme:
Incomprehensible let me be
Incomprehensible let me be
Vi får igjen lytte til hvordan det lyriske jeg-et alltid befinner seg i symmetri med omverden, der forandringer som oppstår, som synlig aldring, er å finne igjen overalt rundt seg:
My mother and my grandma my great-grandmother too
Wrinkle like the river sweeten like the dew
And as silver as the rainbow scales that shimmer purple blue
How can beauty that is living be anything but true?
Slik tiden former stein, former den jeg-et, som jo rammes av akkurat de samme naturlovene:
So let gravity be my sculptor, let the wind do my hair
Og tidligere i låta synger Lenker om å ha fylt år, apropos at tidens pil peker ut for oss at alt forandrer seg og fremstår som nytt, i all sin varige vanlighet:
And everything I see from now on will be something new
En apropos til; apropos «bestemor»: låta “Grandmother” begynner med en henvendelse, en appell:
Grandmother, my mother
Tell me about the lake again
Mon tro om det ikke er store-stein-(beste)moderjord det er snakk om her? I et intervju[2] forteller Lenker at låta blant annet handler om jorda som en bestemor-arketype, og dette særlig med tanke på låtens refreng: Gonna turn it all into rock and roll. Dette er samtidig som en henvendelse til musikksjangeren også en allusjon til “the bedrock of the earth”, som igjen kan spille på “rocking” i betydningen vugging. Vugges vi ikke alle av den samme steinen som ruller rundt hver dag? Jammen henger alt sammen, selv om det forblir ubegripelig. La oss la det være det.
I låta ligger det også noe som kan kalles økologisk sorg – en nåværende og fremtidig sorg over det som går og vil gå tapt i en tid av drastiske og utslagsgivende miljøforandringer. Ikke minst betones det at det er rart å leve i dette–å skulle fortsette:
It’s been strange dancing at the bar
Kissing in our car standing in the stadium
Knowing soon there’ll be no bar
No car no stadium
Refrenget kan sies å respondere på en prekær situasjon; at musikken tilbyr både beredskap og en måte å prosessere situasjonen vår på. Man omformer sorgen til “rock and roll” – energi finner ny form. Ja, det er intet mindre enn universets lover som står på spill her. Og kanskje er dette ikke en henvendelse til jorda, men heller med den. Kommer ikke jorda til å fortsette å rulle? Den rocker og ruller minst like mye som oss, og vil gjøre det i lang tid etter vi har rocket fra oss. Så man tar ser i å stusse over hvem som faktisk er subjektet og objektet i denne linja: Gonna turn it all into rock and roll. Hvem utfører omformingen? Hva er det som omformes? Big Thiefs lyriske tekster destabiliserer skillet mellom menneskelig handling og materielle prosesser, og ofte får man ikke øye på hvem som utfører hva. Eller hva som sies fra hvor. Spinoza kan kaste lys over hvorfor slike skiller er vanskelige å identifisere, ettersom både mennesket som subjekt og naturen som objekt tilhører den samme orden:
Human bodies and rocks are all bodies of the same kind, in the same world and governed by the same order of causes and the same forms of self-ignorance. Ideas, whether the ideas of a human, the ideas of all humans, the ideas of a rock or that of God, are also governed by the order of reason and in the same way. Each expresses, in its own way, the same order.[3]
Med andre ord får tekstene til Big Thief plass til svært store spørsmål, om alt og selve altet–og alt dette skulle angå! Kort sagt: the rock and roll of it All. Og kanskje finner man ikke et bedre sted å lytte etter svarene enn:
In the new warm mountain
Where the stone face forms and speaks[4]
[1] Elizabeth Grosz sitt kapittel om Spinoza: “Spinoza, Substance and Attributes”, i The Incorporeal: Ontology, Ethics, and the Limits of Materialism, 54–91. Columbia University Press, 2017.
[2] https://www.youtube.com/watch?v=uDY84Sx1yFU&t=274s, fra 7:27.
[3] (Grosz 2017, 80)
[4] Fra låta “Dragon New Warm Mountain I Believe In You”, fra albumet med samme navn.