ALEXANDER ARCTANDER
Juletiden har nylig passert; en tid som hyller fødselen til et barn, hvis far er en usynlig ånd som har befruktet en ung kvinne, som ca. 30 år senere vil dø og gjenoppstå. Disse fortellingene, på tross av det overnaturlige motivet, har allikevel ikke noe uhyggelig over seg. Det finnes dog eksempler på fortellinger, knyttet til denne høytiden, som har langt mer fryktinngytende fremstillinger av de levende-døde. Et nærliggende eksempel er Dickens’ klassiker A Christmas Carol fra 1843, men også Asbjørnsens «En gammeldags juleaften», publisert i samleverket Norske Huldreeventyr og Folkesagn. Første samling i 1845. Sistnevnte eventyr tar også Henning Hagerup for seg i essayet «Den hjemlige uhyggen» (2015). Essayet tar for seg Sigmund Freuds «Das Unheimliche» (1919), regnet som selve ur-teorien for estetisk analyse av den gotiske litteraturens elementer. Hva er et gjenferd? Hvorfor er de uhyggelige? Hva er grunnen til at gotiske tekster ofte er knyttet til vinter? Dette er noen av momentene jeg skal prøve å svare på i løpet av dette essayet.
Eventyr og uhygge
«En gammeldags juleaften» er en samling nisse- og spøkelseshistorier, fortalt i en større rammefortelling. I rammefortellingen blir vi kjent med Løytnanten (historiens jeg-forteller) som blir nødt til å overvintre på et hjem i Kristiania, grunnet sykdom. Han blir godt kjent med de to gamle jomfruene som driver hjemmet, samt deres tantebarn, og på julaften blir han derfor spurt om å feire jul med dem. Dette kunne blitt en koselig julefortelling, men Asbjørnsen går ikke den veien. Uhyggefølelsen skaper han allerede i første setning: «Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor mine vinduer; sneen føk ned igjennem gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania.» Dessuten er hjemmet skildret på en måte som gir gotiske assosiasjoner:
Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de fortalte mig historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved oppfatningsmåte, om en svunnen tid. Med dette damenes vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rum og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård – kanskje det var den samme – som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: «Den gamle med kysen.» (s. 94)
Disse rommene, slik Asbjørnsen beskriver dem, har en distinkt følelse av å være «ghastly, gaunt and ominous …» Det er som sagt i et av disse rommene Løytnanten ligger på julaften, med sterk hjemlengsel, og skal «fordype [sig] i betraktninger over fengslede fugler» (s. 96) da han blir bedt til julefeiring sammen med vertinnene og deres «brorbarn».
Da han entrer peisestuen er det «[ikke] tendt lys ennu» (s. 96) og alle gjestene er samlet rundt et bål «som blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, [og] kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennem den vidåpne ovnsdør.» (s. 96) Denne beskrivelsen gir meg de samme assossiasjonene som Løytnanten får av huset han oppholder seg i; jeg tenker særlig på begynnelsen av andre strofe i Poes «The Raven» (apropos fugler): «Ah, distinctly I remember it was in the bleak December, / And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor». Her forbinder også «The Master of the Macabre» juletiden og peisen med spøkelser og frykt, slik vi opplever i Asbjørnsens fortelling. Dermed er alle forhold lagt til rette for å fortelle nisse-, og spøkelseshistorier, og det er akkurat det som skjer. Spøkelsene kommer i form av mor Skaus fortelling om en enkefrue, madam Evensen, som skal til «fropreken» på julemorgen:
Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun stod op og skulde se på klokken, hadde den stanset, og viseren stod på halv tolv. Hun visste ikke hvad tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennem alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun klædde på sig, og tok så salmeboken og gikk i kirken. (s. 103)
Da madam Evensen kommer inn i kirken, merker hun at det «var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes skulde ha sett før». Madam Evensen, som blir beskrevet som en flittig kirkegjenger, kan ikke en gang gjenkjenne presten selv om hun syntes «hun skulde kjenne [ham]». Allerede her merker vi en uhyggelig følelse, dette møtet mellom det fortrolige, velkjente, hjemlige og det fremmede, uhyggelige. Freud gir disse to bevissthetssfærene henholdsvis betegnelsen das heimliche og das unheimliche, og både Freud og Hagerup går inngående etymologisk til verks for å vise den språklige sammenhengen mellom disse to ordene, som i utgangspunktet er å se på som motsetninger.
Jeg kommer ikke til å ta for meg det samme resonnementet her, men konklusjonen blir som Freud forklarer det: «Det mest interessante for oss fra dette lange sitatet er at det lille ordet «heimlich» [hjemlig, hyggelig] blant sine mange betydningsnyanser også har en som faller sammen med sin motsetning «unheimlich» [uhyggelig]» (s. 152, oversetters hakeparentes). Dessuten merker vi at det norske ordet hjemlig, har en besnærende liket med ordet hemmelig. De to har også, ikke overraskende, et etymologisk slektskap gjennom norrønt heimiligr (fortrolig) avledet fra middellavtysk heimelik (det som hører hjemmet til). Heimelik er selvfølgelig etymologisk beslektet med heimlich, som da fører til Freuds konklusjon:
Vi blir i det hele tatt minnet om at dette ordet «heimlich» [hjemlig, hyggelig] ikke er entydig, men tilhører to forestillingsområder som likevel, uten å stå i motsetning til hverandre, er nokså fremmede for hverandre, det fortrolige, behagelige og det skjulte og hemmeligholdte. (s. 152 – 53, oversetters hakeparentes)
Det kan også legges til, som Hagerup påpeker, at heimlich i betydningen «hjemlig, det som hører hjemmet til» blir ivaretatt av ordet heimich, slik at heimlich i dag primært brukes i sin sekundære betydning: «hemmelig», «skjult». Dette fører til at «prefikset [i unheimlich] mister sin differensierende funksjon og får isteden en forsterkende effekt: Unheimlich kan betegne noe som er ekstra heimlich.» (s. 291) Det er også fra denne sekundære betydningen av ordet «heimlich» at Freud konkluderer med en definisjon av det uhyggelige som «alt det som skulle forbli en hemmelighet, forbli i det skjulte, men som har trådt frem.» (s. 153) «Uhyggelig fremferd» er også en av betydningene til det lavtyske ordet spok, spök, som har avledet ordet spökels som vi kjenner fra norsk «spøkelse», og dermed er vi tilbake til mor Skau sin fortelling om madam Evensen. For det uhyggelige i mor Skaus historie kommer for alvor når det skjulte trer frem, når madam Evensen får en anagnorisis – en gjenkjennelse, erkjennelse, selvinnsikt – et omslag fra uvitenhet til viten:
Men enken blev også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så sig om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten, og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd blev hun. Hun kastet kåpen løst om sig, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte sig og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun var nær ved å sige over ende. (s. 105)
Det er dette omslaget, anagnorisis, som gir spøkelsene deres skrekkinngytende kraft. Det skjulte, det som skulle forblitt skjult, trer frem. De døde blir levende og verdensforståelsen brister. Vi ser det også i Dickens’ tidligere nevnte A Christmas Carol når Jacob Marley gjenkjennes som spøkelse hos Scrooge: «I know him; Marley’s ghost» (s. 296) og hos Shakespeare, når gjenferdet til Hamlets far første gang blir observert, der Bernardo forskremt uttrykker «In the same figure, like the king that’s dead» (I.I. 41)
Gjentakelse og gjengangere
Et annet ord for spøkelser, er som kjent gjenferd. De døde ferdes igjen, og dette er det «uhyggelige» ved dem – det repetitive, gjentakelsen – det at man engang var fortrolig med dem. Denne gjentakelsen er også et moment som Freud drar frem som viktig for opplevelsen av det uhyggelige. Henning Hagerup fremhever et eksempel fra «Das Unheimliche» i sitt essay, som også jeg synes er illustrerende for dette prinsippet, særlig siste setning:
Så ledes er det for eksempel sikkert en likegyldig opplevelse hvis man i garderoben får en lapp med et bestemt tall for klærne sine – la oss si: 62 – eller hvis man ser at den skipslugaren man får anvist, har dette nummeret. Men dette inntrykket forandrer seg hvis begge de i seg selv likegyldige begivenhetene kommer nær hverandre i tid, slik at man møter tallet 62 flere ganger den samme dagen, og hvis man så også skulle gjøre den iakttagelse at alt som har en tallbetegnelse, adresser, hotellrom, jernbanevogner og lignende hele tiden har det samme tallet, i det minste som én bestanddel. Man synes dette er «uhyggelig», og den som ikke er helt uimottagelig for overtroens fristelser, vil være tilbøyelig til å tillegge denne hardnakkede gjentagelsen av det ene tallet en hemmelig betydning, for eksempel se et vink om den livsalder som er bestemt for vedkommende. (Freud, s. 163; Hagerup, s. 305)
Hagerup drar også frem et interessant moment i forhold til dette eksempelet når han påpeker at «tallet som figurerer i det nedenstående sitatet, er neppe valgt på måfå ettersom Freud selv fylte 62 året før han skrev essayet». Altså kan dette sitatet, være et innblikk inn i psykoanalytikerens eget møte med das unheimliche: hans egen dødsangst. For som Freud påpeker: «I aller høyeste grad uhyggelig forekommer for mange mennesker det som har å gjøre med døden, med lik og med døde som går igjen, med ånder og spøkelser.» (s. 166)
Det uhyggelige kan altså, ifølge Freud, ses opp mot døden og dens utledninger. I tillegg nevner han spøkelser og døde som går igjen, slik vi har sett i Asbjørnsens fortelling om madam Evensen. For i «En gammeldags juleaften» er de døde tilstede rent bokstavelig; madam Evensen kjenner dem igjen fra den gang de levde. Et annet mer realistisk eksempel på døde som går igjen, kan man se i Ibsens samtidsdrama Gjengangere (1881). Når Fru Alving hører Regine og Osvalds forhold i emning, blir hun minnet om sin avdøde mann kammerherre Alving, og hans forhold med hushjelpen, som var Regines mor. Dette er de «døde som går igjen» – en gjenkjennelse eller gjentakelse som står nært nok i tid til at de ses i sammenheng, eller sagt på en annen måte – de er gjengangere:
FRU ALVING: Gjengangeraktig. Da jeg hørte Regine og Osvald der inne, var det som jeg så gjengangere for meg. Men jeg tror nesten vi er gjengangere alle sammen, pastor Manders. Det er ikke bare det vi har arvet fra far og mor som går igjen i oss. Det er alle slags gamle avdøde meninger og alskens gammel avdød tro og slikt noe. Det er ikke levende i oss, men det sitter i allikevel, og vi kan ikke bli kvitt det. (s. 65)
Her går faren igjen i sønnen, Osvald, som fraterniserer med sin halvsøster, i uvitenhet, slik Ødipus også giftet seg med sin mor i uvitenhet. Det ødipale, sønnen som tar farens plass, er heller ikke en ukjent tolkning av Gjengangere, og det ødipale er også sterkt tilstede i Freuds teorier, også i «Das Unheimliche». Det er likevel ikke bare dette aspektet ved stykket Gjengangere som knytter det «gjengangeraktige» til Freud. For i «Den hjemlige uhyggen» beskriver Hagerup en «gjenganger» på en måte som tydelig minner om Fru Alvings definisjon i ovennevnte sitat.
En gjenganger, kan vi dermed freudiansk oppsummere, er noe antatt dødt som i en eller annen forstand likevel er levende, vesenets opptreden er i sin essens repetitiv, samtidig som det representerer noe velkjent som vender tilbake og forvandles til uhygge. (s. 311)
Hjem til de døde
Et annet motiv ved spøkelsesfortellinger er hjemsøkings-motivet. Å hjemsøke, avledet av tysk heimsuche, består av to deler: hjem og søke, og betyr egentlig å søke hjem. Denne betydningen er tilsvarende norrønt heimta (egentlig: «å føre hjem») som har avledet det normanniske hanter «komme hjem» (senere: «besøke jevnlig, oppholde seg, bo») og gammel fransk og fransk hanter «besøke et sted jevnlig» som i senere tid har fått betydningen «spøke, hjemsøke» fra det engelske haunt «hjemsøke», av samme opphav. Dette fenomenet blir forklart av Jacob Marleys gjenferd i den tidligere nevnte Dickens fortellingen A Christmas Carol:
“It is required of everyman,” the Ghost returned, “that the spirit within him should walk abroad among his fellowmen, and travel far and wide; and if that spirit goes not forth in life, it is condemned to do so after death. It is doomed to wander through the world – oh, woe is me! – and witness what it cannot share, but might have shared on earth, and turned to happiness!” (s. 298)
Beskjeden her er tydelig: Enhver sjel må vandre blant sine medmennesker i dette livet, eller bli dømt til å gjøre så i det neste. Reisens viktighet kommer i form av delte erfaringer, for å få en forståelse av tilhørighet, både til den vide verden og til stedet man kommer fra. Sist nevnte følelse av tilhørighet kan også lede til savn, så kalt hjemlengsel. Denne hjemlengselen, lengten etter å reise hjem, kan også omtales med et annet navn: hjemsøking.
I Gjengangere møter vi på et slikt hjemsøkings-motiv: Osvald søker hjem fra sin kunstnertilværelse i Paris, fordi han er blitt syk (trolig av syfilis), en sykdom vi senere skjønner han har fått av sin far (en annen gjenganger). I Asbjørnsens fortelling er det også et ønske om å søke hjem: «Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulde være hjemme.» (s. 93) Løytnantens ønske om å søke hjem knytter seg og til gjenganger-motivet i eventyrets siste del. Der ser vi, som lesere, at mor Skaus fortelling har satt sitt preg på løytnantens nattetimer, selv om han ikke selv er klar over årsaken: «Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.» (s. 106) Til slutt leder disse drømmene han inn i en kirke, samme sted som madam Evensen hadde sine paranormale erfaringer:
Kirken var opplyst, og da jeg kom inn var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten stod på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var en liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken – han var kjent som en rask kar –, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. (s. 106)
Her kommer både hjemsøkingen («kirken hjemme i dalen») og gjenferdene («min bestefar, som var død») til syne i skjønnforening. Her ser vi kanskje også en antydning til hvorfor spøkelseshistoriene er knyttet til julen: Det er kaldt og mørkt, man samler seg rundt et lite ovnsbål, men kjenner likevel en anelse kulde gyse gjennom deg og skyggene blafrer i rommet. Dessuten, enten man er samlet eller alene, kommer ofte tankene tilbake til de døde, slik personene opplever både i «The Raven», A Christmas Carol, «En gammeldags juleaften», «Hamlet» og Gjengangere, selv om de to sistnevnte ikke foregår på vinterstid. Fire av disse ble også skrevet på 1800-tallet, det århundret det florerte med tidlige skrekkhistorier og gotisk litteratur: Frankenstein (1818), Dracula (1897), Dr. Jekyll & Mr. Hyde (1886), Wuthering Heights (1847). Disse bøkene og historiene ble da også ofte lest høyt for familie og gjester, samlet rundt peisen, og det er ikke rart man ble plaget i de sene nattetimer. Derfor er Asbjørnsens siste linje i «En gammeldags juleaften» illustrerende: «Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.»
Litteratur:
Asbjørnsen, P. Christian. 1934. «En gammeldags juleaften» [org. 1845]. Norske huldre-eventyr og
folkesagn. Oslo, s. 93 – 107
Dickens, Charles. 2011. «A Christmas Carol» [org. 1843]. Charles Dickens: Four Novels. San Diego,
- 289 – 339
Freud, Sigmund. 2011. «Det uhyggelige» [org. 1919]. Mellom psykoanalyse og litteratur. Overs.
Sverre Dahl. Oslo, s. 150 – 175
Hagerup, Henning. 2015. «Den hjemlige uhyggen». Metafysisk skrapjern. Oslo s. 288 – 323
Ibsen, Henrik. 2005 [org. 1881]. Gjengangere. Et familiedrama i tre akter. Bergen.
Shakespeare, William. 1994. «Hamlet, prince of Denmark» [ca. 1601]. The Complete Works of
William Shakespeare. New York, s. 670 – 713