Å bruke språket er i de aller fleste tilfeller et bevisst valg. Ingen drives av en indre uforståelig kraft til pennen eller tastaturet. Men nøyaktig hva som blir skrevet ned på tastaturet eller papiret er ikke alltid et like bevisst valg, flere forfattere og kritikere har understreket dette ubevisste aspektet ved skriveprosessen. «I’m not an intellectual writer. All I have is the feeling.» (van der Hagen 1993) skal Samuel Beckett ha sagt. En slik romantisk og anti-rasjonalistisk holdning til litteraturen kan utvilsomt være produktiv for en forfatter, altså ikke å bekymre seg for hvorfor man skriver det man skriver, men kun fokusere på å få det ned på papiret. Det er allikevel ikke til å komme bort fra at mange forfattere arbeider svært metodisk og intensjonelt med tekstene sine, hvor han eller hun har en intensjon med hvordan et objekt i det litterære verket skal fortolkes. Litteratur skapes tross alt ikke av ingenting: «The words of a poet […] come out of a head, and not a hat» (1946: 469), som Wimsatt og Beardsley slår fast i sin artikkel «The Intentional Fallacy». Kan det ha en verdi for leseren å ta forfatterens intensjon med i betraktningen når han eller hun leser det? Og hva skal i så fall dette føre til?
Først og fremst: Hva menes egentlig med begrepet intensjon? La oss anta, for enkelhets skyld, at det i denne sammenhengen står for forfatterens intenderte betydning, enten det handler om et ord, et bestemt motiv, eller hvilket som helst annet element i det litterære verket. Denne definisjonen er avhengig av to kriterier. For det første: Forfatteren har valgt ordet, motivet eller det enkelte litterære elementet med viten og vilje, altså mer eller mindre bevisst. For det andre: Forfatteren har valgt det med en noenlunde klar idé om hvordan den skal forstås av leseren. Det neste åpenbare spørsmålet blir da: Hvordan kan man forsøke å fastslå forfatterens intensjon? Man blir åpenbart tvunget til å lese mye utenfor selve verket: forfatterens biografi, korrespondanse, utkast, skisser, kritiske utgaver, tidligere utgaver, dagbøker, selvbiografiske verk og andre skjønnlitterære verk som forfatteren har produsert.
Under et slikt arbeid er det åpenbart ingen garanti for at man vil finne noe, og om man gjør det vil det være vanskelig å fastslå noe med sikkerhet. Hvis ikke forfatteren selv har skrevet ned nøyaktig hvordan han arbeidet med et verk, og hva han mente med å skrive det ene eller det andre ordet, vil denne metoden være høyst omtrentlig. De færreste gjør som André Gide og fører en metodisk dagbok for skriveprosessen, hvor hver enkelt passasje blir gjenstand for omhyggelig refleksjon og kommentar. Er man heldig kan man kanskje finne en direkte referanse til en passasje i forfatterens korrespondanse eller dagbøker, som for eksempel Franz Kafkas dagboksnotater til novellen Dommen. Slike eksempler er dessverre uhyre sjeldne. Men selv om forfatterens intensjon ofte er svært vanskelig å avkode, og i mange litterære verk vil være umulig å fastslå, betyr ikke det at det alltid er umulig, eller at det ikke kan ha litteraturvitenskapelig verdi.
Hva er så denne verdien? Vil ikke et fokus på forfatterintensjonen legge unødvendige føringer for leserens fortolkning? Er man framme ved endepunktet for fortolkningen med en gang forfatterens intensjon er etablert? Dette er ikke så selvfølgelig. Riktignok har forfatterens egen fortolkning av sitt verk en autoritet, og en temmelig stor en som sådan. Men det er ingen grunn til at denne automatisk skal bli opphøyet til den eneste mulige fortolkningen. Det er ingenting i veien for at man kan forholde seg til forfatterens fortolkning på samme måte som man forholder seg til andre autoriteter på et felt: med respekt, men ikke ukritisk tilbedelse.
Det er heller ikke selvfølgelig at å ta forfatterens intensjon med i lesningen skulle bety et bråstopp for fortolkningen. Selv med de største encyklopediske verkene i litteraturhistorien kommer man før eller senere til kort, hvor det er svært lite som kan legges til med mindre man går utenom verket. Det virker som en utpreget romantisk og urealistisk forestilling at man ved å lese det samme verket om og om igjen skal kunne fortsette fortolkningsprosessen i det uendelige. Det er slett ikke sikkert at det finnes uendelig mange mulige tolkninger av et litterært verk, at det finnes like mange fortolkninger som det finnes mennesker, og at hver og en av oss bærer en mulig versjon av verket i oss selv. På et eller annet tidspunkt må man bevege seg utenfor de trange rammene verket har satt. Men hvordan? Her kan forfatterintensjonen spille en rolle, nemlig ved å legge en begrensning på hvilke verker som kan være relevante for den litterære analysen.
La oss ta for oss et konkret eksempel: I Marcel Prousts roman På sporet av den tapte tid er drømmen et gjennomgående motiv, fra fortellerens barndomsskildringer til hans resignerte og desillusjonerte liv blant Paris’ borgerskap. Ved å kombinere elementer fra hovedpersonens drømmer og hans virkelige liv, for så å sammenstille dem i uventede konstellasjoner, illustrerer drømmesekvensene hvordan den ubevisste erindring fungerer. Psykoanalytiske litteraturteoretikere, med utgangspunkt i Freuds teorier om drømmetydning, har derfor stadig vendt tilbake til denne romanen, med vekslende hell. Men man har ikke funnet noe i Prousts brev eller romaner som tilsier at han hadde lest Freud, eller at han frekventerte miljøer hvor Freuds teorier ble diskutert.
Derimot vet man at Proust levde i en tid hvor flere andre drømmeteorier var i omløp: Alfred Maurys og Marquis de Saint-Denys skrev begge om drømmer ut fra et medisinsk og vitenskapelig perspektiv. Man vet også at Prousts far, som var lege, hadde disse bøkene i biblioteket sitt. Kan man da anta at Proust hadde lest disse verkene, eller på noe annet vis hadde blitt inspirert av dem i hans egne beskrivelser av drømmer? Lukretius’ Om tingenes natur var pensum i den franske skolen i Prousts barndom, og den inneholder flere passasjer om drømmenes natur og betydning. Er det da rimelig å anta at Proust hadde blitt påvirket av disse idéene under sin skolegang? Som sagt er dette spørsmål vi kanskje aldri får svar på. Men det hadde ikke gitt mening å lese Prousts roman med utgangspunkt i disse verkene om vi ikke hadde noen indikasjon på at forfatteren hadde blitt inspirert av dem, og hadde til hensikt å inkludere dette i sitt litterære verk. Slik kan forfatterintensjonen hindre at leseren trekker inn sekundærlitteratur som overhodet ikke er relevant, samtidig som det kan skape et fast punkt for nye produktive lesninger.
Litteratur:
van der Hagen, Alf. 1993. «Intervju med Tor Ulven». Vagant. Lest 14.03.17
<http://www.vagant.no/et-sprak-som-gloder-men-som-later-som-om-det-ligger-under-kaldt-ildfast-glass/>
Wimslatt W. K. & M. C. Beardlsey. 1946. «The Intentional Fallacy». The Sewanee Review 54, (3) : 468-488.
Av Sindre Andenæs