Innlegget er en oppfølging av debatten som ble påbegynt under forrige tråd.
Til tross for romantiske teksters kompleksitet, møysommelige konstruksjon, lærdhet og mangfold, er det underlig hvordan debatten hva romantikken angår stadig befinner seg i tomrommet mellom dikotomien virkelighet og virkelighetsfjern. Jeg stusser for det første over bruken av ordet romantisk og hvordan epoken forstås i dag. For det andre undrer jeg meg over ordet virkelighet, hva betyr det? og hvorfor oppfattes, som her i denne debatten, virkelighet som et mer positivt ladet ord enn virkelighetsfjernt?
Prosopopeia ga nylig ut et dobbeltnummer om romantikken hvor vi nettopp forsøker å oppklare noen av misforståelsene rundt betegnelsen romantikk. Henning Hagerup innleder tidsskriftet med et grundig essay, Mellom Tu Fu og Wordsworth, som avsluttes med spørsmålet: ”Er det ikke på høy norsk tid å fjerne parantesen rundt romantikken?” Ja, mener vi, og dens kompleksitet tilnærmes så i nummerets varierte tekstbidrag, se under.
Ifølge Henning Hagerup (og til dels Lovejoy) inkluderer romantiske tekster
både enkel naturlengsel og sofistikert idealisme, både enhetsdyrkelse og tiljubling av pluralitet, både fremtidshåp og dragning mot det forgangne, kristen fromhet, metafysisk spekulasjon og religiøs skepsis, politisk konservatisme og politisk radikalisme, jublende optimisme og dyp pessimisme” – pluss, som Hagerup skriver, ”flere nyanserende mellomposisjoner.
For romantikerne er tanken at litteraturen er et verdensanliggende, i betydning et felleseie som ikke
anerkjenner nasjonale grenser. Goethe var den som for alvor tok i bruk begrepet verdenslitteratur, blant annet som en følge av hans enorme begeistring for den indiske dikteren Kalidasa. Det romantiske individet tar nettopp, gjennom lesning, opp i seg verdenslitteraturen, som også dreier seg om mer enn den vestlige verden. Ulike verdensdelers kulturer, mytologier, eventyr osv. smeltes sammen med den nye litteraturen. Det handler om å tilegne seg kunnskap nok om tradisjonen man står i for dermed makte å gjennomføre et opprør og et brudd med egen tid, kultur og tradisjon. Og hvorfor er dette viktig? Jo, fordi romantikerne frykter samfunnets kapitalistiske utvikling og dets statiske nytte- og fornufttankegang: De romantiske dikterne må foreta et opprør mot eller et brudd med den rasjonelle, instrumentelle og sjelløse borgeren. Henrik Wergelands venn Heinrich Steffens skriver følgende om bruddet: ”Trette av de evige forsøk på å kjempe oss gjennom rå materie, valgte vi en annen vei og ville ile det uendelige i møte. Vi gikk inn i oss selv og skapte en ny verden… ”. Hvert individ må så å si gå i seg selv for så i felleskap skape et mer dynamisk og inkluderende samfunn. Etter bruddet skal dermed ny diktning, ny kunst, og nye ideer igangsettes, skapes og gjennomføres. Hvert subjekt må handle ut i fra nye tankemønstre, men for dikteren sin del er verdenslitteraturen og da særlig antikken og middelalderen referanseverktøy, uten at epokene gjenskapes slik det pålegges (av smaksdommere eller autoriteter) renessanse- og klassisismekunstneren. Som Schlegel skriver i tidsskriftet Athenäum (som Vagant så ofte henviser til): ”Kun den romantiske poesi kan som eposet bli et speil for hele den omgivende verden, et bilde at tidsalderen.”
anerkjenner nasjonale grenser. Goethe var den som for alvor tok i bruk begrepet verdenslitteratur, blant annet som en følge av hans enorme begeistring for den indiske dikteren Kalidasa. Det romantiske individet tar nettopp, gjennom lesning, opp i seg verdenslitteraturen, som også dreier seg om mer enn den vestlige verden. Ulike verdensdelers kulturer, mytologier, eventyr osv. smeltes sammen med den nye litteraturen. Det handler om å tilegne seg kunnskap nok om tradisjonen man står i for dermed makte å gjennomføre et opprør og et brudd med egen tid, kultur og tradisjon. Og hvorfor er dette viktig? Jo, fordi romantikerne frykter samfunnets kapitalistiske utvikling og dets statiske nytte- og fornufttankegang: De romantiske dikterne må foreta et opprør mot eller et brudd med den rasjonelle, instrumentelle og sjelløse borgeren. Henrik Wergelands venn Heinrich Steffens skriver følgende om bruddet: ”Trette av de evige forsøk på å kjempe oss gjennom rå materie, valgte vi en annen vei og ville ile det uendelige i møte. Vi gikk inn i oss selv og skapte en ny verden… ”. Hvert individ må så å si gå i seg selv for så i felleskap skape et mer dynamisk og inkluderende samfunn. Etter bruddet skal dermed ny diktning, ny kunst, og nye ideer igangsettes, skapes og gjennomføres. Hvert subjekt må handle ut i fra nye tankemønstre, men for dikteren sin del er verdenslitteraturen og da særlig antikken og middelalderen referanseverktøy, uten at epokene gjenskapes slik det pålegges (av smaksdommere eller autoriteter) renessanse- og klassisismekunstneren. Som Schlegel skriver i tidsskriftet Athenäum (som Vagant så ofte henviser til): ”Kun den romantiske poesi kan som eposet bli et speil for hele den omgivende verden, et bilde at tidsalderen.”
Når romantiske tekster gjentatte ganger tillegges ordet virkelighetsfjernt skyldes det ofte, tror jeg, overfladiske lesninger som dessverre beror på manglende tålmodighet, eller en viss skepsis for idealisme. Frode Helmich Pedersen skriver interessant om dette i sitt bidrag Shelley eller om nødvendigheten
Det motsatte av idealsime er ikke en realistisk innstilling – for det finnes ingen gitt virkelighet, vi befinner oss stadig i forandring. Det motsatte av idealisme er snarere kynisme, sløvsinn og servilitet overfor gjeldende maktstrukturer. Derfor oppga Shelley – på tross av sin pessimisme – aldri sine idealer. De forble som før håpet om en fornyelse av menneskeheten gjennom kjærlighet og skapende fantasi.
Jeg får, som nevnt, ikke helt tak på hva debattantene mener den såkalte virkeligheten er, burde være eller hvorfor den er viktig i litteraturen. Kan hende det er den ytre virkeligheten, det som er umiddelbart sansbart tilgjengelig for oss. Uansett filtreres vel våre anskuelser i vårt indre? Virkeligheten inkluderer også drømmer, kreativitet og fantasier på lik linje med vitenskapelig kunnskap. Hvem kan påstå at fakta er sannere enn kreativitet? Jeg tillater meg å gjengi et lengre utdrag fra Leif Høghaugs bidrag Lysets guddommelige diktat. Om tro, viten, religion og romantikk.
Vi forteller en historie om romantikken og dens forhold til fornuften, og vi sier at fornuften, som jo skal være en garantist for at det vi kaller viten faktisk er viten, gjentatte ganger har opptrådt – og vil, hvis profetene ikke farer med løgn, også i fremtiden gjentatte ganger opptre – som en streng grensevakt. Fornuften holder utkikk etter romantikken, dette estetiske vesenet som i sin tid overskred en grense – nei, flere grenser. Romantikken skapte en verden i sitt eget bilde, en verden som var radikalt forskjellig fra den verdenen Opplysningens fornuftsfilosofer hadde oppdaget og satt på begrep. Grensevaktene – begrepssetterne – ble ytt motstand. Det romantiske følelsesmennesket stilte nye spørsmål – og fant frem til nye svar. Spørsmål og svar som (bl.a.) kretset omkring det hellige, det mystiske, det okkulte … Fornuften stod på sitt, den voktet sine grenser – hit, men ikke lenger! Romantikken ble mistenkeliggjort, for ikke å si latterliggjort. «Svermeri.» «Fantasmer.» Men følelsesmennesket (også kalt det irrasjonelle mennesket) lot seg sjelden stoppe, det fortsatte sine vandringer, og det søkte mot områder der religionen gav seg til kjenne i form av nye fortolkninger.
Dette såkalte følelsesmennesket som Høghaug beskriver overskrider ikke bare klassisismens begrensede estetikk, men også politiskautoritære grenser. Hegels, Schellings og Hölderlins systemprogram fremsetter, som Anders Kristian Strand skriver i sitt bidraget Anarki, skjønnhet og fornuftens mytologi hos Hölderlin, Hegel og Beethoven.
den påstand at systemprogrammet vil skape en etikk som ikke bare vil omfatte – som det står – samtlige ideer og postulater i sitt system, men også bane vei for et nytt syn på naturen; for en forståelse av menneskeverd versus den autoritære staten og en utvikling av et genuint demokratisk felleskap.
Romantisks filosofi, kunst og litteratur kan lære oss noe om det som ikke er umiddelbart øyensynlig. Istedenfor det vitenskapelig spørsmålet hva er, spør vi heller:
Hva slags sannhet kan diktningen formidle? Dette spørsmålet er, om ikke like gammelt som diktningen, så i hvert fall like gammelt som refleksjonen over diktningen. Både Platon og Aristoteles stilte dette spørsmålet. Og vi kjenner godt til det som er standardfortolkningen av Platons og Aristoteles poetikk: Platon argumenterer mot diktningen fordi den er usann; Aristoteles anser derimot diktningen som en vei til erkjennelse, altså som en vei til sannhet. Grovt sett kan vi si at disse to posisjonene har dukket opp igjen i forskjellige utgaver gjennom den vestlige poetikkens historie. For eksempel er diktningen i betydningen fiksjon et problem på 1700-tallet. En forfatter som Joseph Addison skrev allegoriske fiksjonsberetninger for å advare mot fiksjonens villfarelser. Hundre år senere, i romantikkens storhetstid, hyller forfatterne fiksjon som utrykk for dikterisk frihet hvor fantasien viser vei til sannhet. I våre dager er det nok den romantiske holdningen som fortsatt gjør seg gjeldende, men vi stiller stadig spørsmålet om sannhetsgehalten i tekster som i kraft av fiksjonsspråk fremstiller noe leseren vil kunne identifisere som virkelighet. Dette ser vi blant annet i flere samtidsforfatteres mer eller mindre erklærte forsøk på å skrive seg ut av fiksjonen. Eksempler fra Skandinavia: Karl Ove Knausgård (Min kamp), Gaute Heivoll (Før jeg brenner ned), Claus Beck-Nielsen((1963-2001) En Biografi), Pablo Llambías (Et ukent barn), Tomas Espedal (Biografi, Brev og Dagbok, Gå, Imot kunsten og Imot naturen).
Som vi ser av dette er spørsmålet om diktningens sannhet uløselig knyttet til spørsmålet om fiksjon, derfor kan vi stille følgende spørsmål: Forutsetter diktningens sannhetssøken fiksjon?
I Prosopoeias romantikknummer finner du følgende tekser: Gisle Selnes drøfter Romantikkens temporalitet. Om Octavio Paz og modernitetens metahistorie. Thomas Hill tar for seg fransk nostalgi-romantikk med Gérard de Nervals Sylvie. Det tyske systemprogrammet oversettes og diskuteres av Anders Kristian Strand, mens Espen Ingebrigtsen tar for seg romantiske strømninger i Olav Nygaards dikt Wergeland. Trine-Lise Torsvik skriver om senromantikeren Bjørnsons Schiller-inspirerte Fiskerjenten og Kazima Sjøvoll ser på romantikkens mørke og gotiske begynnelse. Frode Helmich Pedersen gir en lesning av Shelleys dikt The Triumph og Life, mens Eirik Lodén oversetter Novalis Hymner til natten og et utvalg fragmenter. Leif Høghaug bidrar med Lysets guddommelige diktat. Om tro, viten, religion og romantikk, en lesning av Jacques Derridas essay Foi et savoir. Selv skriver jeg om det tyske fragmentet samt Wergelands fragmentpoetikk. I tillegg finnes nye skjønnlitterære bidrag som Arild Vanges oversettelse av Peter Waterhouses ”Svarene” fra Krieg und Welt og Erlend Erichsens Romanmusikk og Datomuseum. Vange bidrar også med diktet, Alltid en annen. Nils Sundberg debuterer med diktene Kuperade marker; Klockor, bordun. Elisabeth Frøysland Pedersen avslutter med et interessant blikk på Cathrine Kundsens siste roman Jeg kunne vært et menneske.
Tidsskriftets mangfold er med andre ord ment å speile romantikkens mangfold.
Hilsen
Trude-Kristin Mjelde Aarvik
Redaktør Prosopopeia
http://prosopopeia.uib.no
Kommentarer
3 kommentarer til “Prosopopeia om romantikken”
Registrerer at du opererer med noen grenser for hva som oppleves fruktbart og ikke når man skal nærme seg litteratur. Og at begrepet «virkelighet» gir deg lite; et opplevd tomrom.Som et av de eneste. De fleste andre begreper du omgir deg med virker du derimot å mene at har noe å bidra med, til debatten om romantikkens litteratur. Selv er jeg skeptisk til begrepers generelle evne til å romme noe mer enn brukerens «subjektivitet», i begrepets videste og dypeste betydning. I debatten mellom meg og HLF ligger det ingen verdiladning i begrepene virkelighet og virkelighetsfjern. De er brukt for å betegne historiske subjekters posisjoneringer ift noe annet: Nåtidig virkelighet vs noe opplevd fjernt fra det…Litteraturvitenskapen er en kunstform, som i sammenligning med mange andre kunstuttrykk velger seg begrensningen som virkemiddel for å frigjøre kreativitet og nytenkning. Og som kompensasjon for begrensningen den pålegger seg, krever den å bli ansett som en autoritet på sitt område. Og jo mer krefter den legger i sin metode, jo viktigere blir det at også andre følger opp, anerkjenner autoriteten dens; metoden.Og jeg tror det er derfor du har sånn motstand mot «virkeligheten». Fordi den åpner for alle. Subjekter. At deres erfarte virkelighet kan brukes i tilnærmingen til litteratur. Ekslusiviteten i faget opphører. De hardt tilegnede begrepene får relativ status. Andre fagområder gies likeverd i forhold til å nærme seg litteratur. Livserfaringer teller plutselig med.Der er jeg. Og finner støtte «fra innsiden» hos litteraturteoretikere som Norman N Holland og Stanley Fish.Og ellers bla hos G.G Jung, og hans «All erfaring er i siste instans psykisk». Og i dette forholdet til virkeligheten er vi vel enige, såvidt jeg kan forstå..? Uenighetenen vår handler kanskje mer om i hvilken grad litteraturen hører innunder denne virkeligheten, og i hvilken grad den kan studeres for seg selv..?Selv mener jeg at grunnen til at romantikken nå får oppgradert sin status i samfunnet handler om at menneskene er i forandring. Tidsånd, altså. Virkelighet. New age
JEG koste meg lenge og vel med Henning Hagerups artikkel «Mellom Tu Fu og Wordsworth»; den var godt skrevet og viste solid breddekunnskap. Han er åpenbart mer bevandret i den litterære tradisjonen enn jeg selv er. Svakheten med artikkel er nok at den dveler for lite med sin subjektive utsigelsesposisjon. Noe som gjør at jeg blir sittende igjen med en tvil knyttet til om kjernen i hans vurderinger av «litterær kvalitet», egentlig handler mest om hans menneskesyn; altså hvordan han helst ser at folk oppfører seg.I beskrivelser av Lamartines diktning, som er hans kroneksempel på diktning av «dårlig kvalitet» legges det nemlig vel mye vekt på, synes jeg, ordet «jamre». Å jamre eller ikke jamre, virker å være spørsmålet. Forøvrig et ord som ingenlunde må forveksles med vokalsøsteren «jambe».Det kan dermed se ut som om han deler psykologisk grunnstruktur (For å trekke inn et av leser-respons-teoretikeren Norman N. Hollands begreper) med den bergenske «hypokonderlegen» Ingvard Wilhelmsen, hvis siste bok betegnende nok het: «Det er ikke mer synd på deg enn på alle andre». Dette er greit, synes jeg, men bør påpekes, da det jo kan åpne for at våre diskusjoner om litteratur, også, i større grad enn det som praktiseres idag, kan få handle om hvem vi er som lesere, av livet.
Et annet hovedpoeng i artikkelen til Hagerup, er å påvise at det lyriske jeg`et i romantikkens diktning, slettes ikke er identisk med det biografiske jeg`et. Det er nemlig dette som skal til for at den norske litterære samtid skal kunne fjerne parentesen rundt epoken. Graden av bevissthet rundt egne grep er det som skiller den gode dikteren fra den dårlige; det skal helst være mange lag med litterære grep og speilet tradisjonsbevissthet mellom det biografiske jeg`et og det dikteriske uttrykket. Om dette virker det å være bred enighet. Også Gunnar Wærness går hardt ut mot det han omtaler som «den overdrevne trua på det selvbiografiske jeg`et som agent for alt indre liv i verden» (Klassekampen 15. mars 2012)Det er tydelig at dette i Hagerups versjon reprenterer noe naivt. Hos Wærness kommer i det i tillegg ti det naive, også noe grandiost over det hele, som fører tankene i retning av det greske begrepet hybris.Hos Olav H Hauge får derimot det hele en annen klang: «Gjeva uttrykk for si tids situasjon. Javel. Det er stort av ein diktar. Mange- eg i alle fall- har nok med sin eigen situasjon. Sin eigen kamp. Og eg spør enda? Gjeva uttrykk for alle sin kamp, alle sin situasjon? Det har lett for å flyta ut. Gjev uttrykk for din kamp, din situasjon, so uttrykker du gjerne andre sin òg samstundes. Lat oss ikkje forvirrast» (bind III, av hans dagbøker, s 292)Eller som i diktet «Gamal diktar prøver seg som modernist»Han med fekk hug å prøvadesse nye styltrone.Han har kome seg upp,og stig varsomt som ein stork.Underleg, so vidsynt han vart.Han kan endåtil telja sauene til grannen.(Fra Dropar i austavind)Her knyttes fokuset på det selvbiografiske jeg`et til ydmykhet; det handler om å holde bena godt plantet på bakken.C. G. Jung, («Psychology and literature», 1930)ville derimot kanskje ilet til her, for å redde diktene fra dikteren selv. Visjonene diktet/ kunsten rommer er nemlig alltid større enn dikteren selv, og enhver fortolker. Det ligger et budskap her som ligger dypere enn det bevisstheten klarer å få helt tak på. En dypere mening. For enkeltmennesket. For samfunnet. Som det er om å gjøre å omfavne, med respekt. Men å utvise en sånn respekt for kunstens rolle ift menneskelivet, vil nok for de fleste idag være helt utenkelig. Forrige gang vi så noe sånt noe i norden var kanskje hos etterkrigstidens danske heretikere?