av Lee Kvåle
Utvalget av skeiv norsk skjønnlitteratur er relativt begrenset, og enda mindre om vi begrenser det til skjønnlitteratur skrevet på nynorsk. Rosehagtornen, skrevet av Helga Songøygard Battin, er derfor et relativt betydelig bidrag til vårt skeive litterære utvalg.
Rosehagtornen er først og fremst en bok om hvor vanskelig det er å finne sin plass i verden når man ikke egentlig liker å ta plass, og å ta vare på planter føles mye lettere enn å ta vare på mennesker. Tilia og kjæresten hennes Adrienne bor i et hus i en uspesifisert liten fjellbygd, og er omringet av skog, egne planter, og naboen Gjermund på andre siden av jordet. Vennene til Adrienne begynner alle å bli veldig etablerte med barn og ektefeller, men Tilia er ikke klar for den typen forpliktelser, og vil heller skaffe seg en rosehagtorn.
Det er først et stykke inn i lesningen at det går opp for meg at Tilia og Adrienne befinner seg i begynnelsen av trettiårene, og ikke i tyveårene som oppførselen deres ville tilsi. Dermed blir også bekymringene deres for hjem og fremtid mer troverdig. Disse bekymringene står sterkt gjennom hele boken; Tilia sliter med å leve opp til forventningene hun vet er der; det er rett og slett umulig å hele tiden gjøre det man er ment til å gjøre som en fungerende voksen. Umulig å gå på jobb hver dag, umulig å ta store og viktige avgjørelser, og umulig å si nei om en smilende fremmed banker på og ber om å få komme inn.
Boken er også skrevet for å få frem de ulike sidene av personlighetene den inneholder. Det er ingen som er plettfrie, alle vises fra sine gode og dårlige sider. Motivasjonen bak spesielt Tilias handlingsmønster er skrevet subtilt og effektivt. At Tilia sliter med å føle kontroll over eget liv og forsøker å finne noe hun kan mestre er gjort tydelig, men ikke eksplisitt, og leseren opplever den vage følelsen av hjelpeløshet overfor dagliglivet gjennom henne. Dette gjør at Rosehagtornen føles veldig genuin, og det vil nok være lett for mange å kjenne seg igjen i deler av den.
Rosehagtornen har til tider et noe uregelmessig språk, og noen ganger føles det som om motivasjon og følelser overforklares. Dette skjer spesielt med Adrienne, hvis underbevisste ønsker litt for ofte blir tydeliggjort gjennom Tilia. Hun er ellers godt nok utarbeidet til at leseren klarer å plukke opp de mindre hyggelige aspektene av personligheten hennes, uten at en ville trengt å ofre subtilitet.
Enkelte overganger føles også klumsete, i tråd med overforklaringen av følelser. Tidlig i boka er det en godt gjennomført overgang mellom beskrivelsen av døde sukkulenter, «Rotne sukkulentar luktar revefarm»,[1] og et tilbakeblikk til barndommen til Tilia hvor hun har en dårlig opplevelse på en revefarm. Det virker som om noen av overgangene senere er forsøk på å følge den samme modellen uten at de er like vellykket: «Olivia [oliventreet] bryr seg ikkje om avkom, ho berre overlever ein vinter, og så ein sommar. Det er annleis med meg. Eg må for eksempel delta i samfunnet. Eg må jobbe.»[2] Denne overgangen fører leseren inn i et første møte med Tilia i en jobbkontekst, og det blir tydelig at Battin vil etablere sammenhengen mellom hvordan Tilia tenker på planter og hvordan hun tenker på livet. Det er litt som om forfatteren plutselig har tatt leseren i hånden for å lede dem over en pytt de lett kunne kommet seg forbi på egenhånd.
Men alt i alt er disse overkommelige svakheter — dette er tross alt en debutroman. Forhåpentligvis vil Battin fortsette å skrive og etterhvert stole mer på publikummet sitt.
- Battin, Rosehagtornen (Oslo: Samlaget), 14 ↑
- Battin, Rosehagtornen (Oslo: Samlaget), 21
Litteraturliste
Battin, Helga S. 2020. Rosehagtornen. Oslo: Samlaget. ↑