Schizofren tekst

God mandag!

Les vår kjære redaktørs refleksjon omkring Barthes og Deleuzes skriving i den hermeneutiske galskapen.

Teksten er trykket i #4 Vitne 2015.

12633027_10153608466988122_720160874_o
(Illustrasjon av Aida Solaimanpoor)

SCHIZOFREN TEKST
Barthes og Deleuze: Teksten, Verket, boksen og tannhjulet

Av: Ola Mile Bruland

Roland Barthes’ lesing av Robinson Crusoe i How to live together (Comment vivre ensemble) er en krenkelse av Verket og en litteraturvitenskapelig utenkelighet. Siden Crusoes utmanøvrering av kannibalene og andre spennende kriser kjeder Barthes, skummer han gjennom de mest suspensive delene (og solide antall sider) for å vie lesingen til det som opptar ham mest: Crusoes uvirksomme hverdag. (Barthes 2013: 84) Hva demonstrerer Barthes når han ignorer den oppmerksomhetssyke og skrikende teksten og anerkjenner bare omtrent halve boka?

Det kan være rimelig å knytte den merkelige lesepraksisen til verdier i Barthes’ eget konsept om skrivbar tekst; en tekst som unndrar seg en Verkets isolasjon og avsluttethet, og tvert imot står åpen for et utvidet tekstbegrep og fri bruk hos leseren. Skrivbar tekst postulerer sånn sett en interesse for det fragmenterte og prosessuelle. Det mest avgjørende er kanskje likevel det at den går til frontalangrep på et verdihierarki som har sneket seg inn i litteraturtenkningen og den allmenne lesekulturen. Særlig bestemmelsen om at lesing er en sirkulær og evig øvelse henimot en forsoning med teksten, en forutsetning for både nykritikken og den moderne hermeneutikken, har gitt liv til en hierarkisk ordning av lesingen: med en lavkulturs overfladiske og begjærstyrte lesing i bunn og en høykulturs dype, borgerlige og anstrengte lesning i topp.

Hvis vi leser litteratur som Verk, med tillit til dens selvtilstrekkelighet, risikerer Verket å bli dynamisk til det punktet hvor det irriterer vår harmoni- og helhetskaping. Da er det lettende å oppdage at forstyrrende elementer kan være alibier for egentlig mening. Som signifikater i forkledning kan de, når det blir avslørt, gjeninnføre harmoni i teksten: denne gangen på et sannere og dypere plan. Spørsmålet er om den stakkars hodeskallen til Hamlet er problematisk fordi den 1) intensiverer tematikken ved å bringe dødsmotivet fra det spøkelsesaktige og abstrakte plan ned til hodeskallens konkrete, stinkende og groteske realitet gjennom dens symbolske styrke, 2) sporer inn på den samme organiske utviklingen så langt og blir forvandlet til frampek, også gjennom dødssymbolet, eller 3) bare er til stede og gir Hamlet anledning til å «titte opp på stjernehimmelen et øyeblikk».

De to første alternativene er komplekse, ikke bare fordi hodeskallen her finner sin rikdom hinsides den banale gjenstanden, men fordi scenen har positive forbindelser til de øvrige scenene—på et dypere plan. Forskjellen mellom de to er imidlertid at der hodeskallen i 1) lager problemer og altså volder stykkets tematikk forøvrig, er det omvendt i 2) der stykket presser hodeskallen ned i stykkets egen ontologi. Men alt i alt forstår ingen av de to lesningene hodeskallen som bare en ting, uten metafysiske verdier, og hodeskallescenen som adskilt fra resten av verket.

Mens vi leser er oppmerksomheten ofte litt selektiv, men kan litteraturvitenskapen forholde seg til dette folkelige fenomenet? Innarbeidelsen av skrivbar tekst i litteraturtenkning forfekter ikke «folkelige lesninger» mer enn den revitaliserer diskusjonen om metodisk åpenhet. For selv en så romslig abstraksjon av møtet mellom leser og tekst som den vi finner i Gadamers hermeneutikk er reduktiv. I fortrengingen av den fragmenterte og uferdige teksten står den blant flere leseteorier skyldig for et stygt metodisk underslag. Vi blir lurt til å tro at vi ikke er underlagt annet enn Verkets egne premisser, og det stemmer, men bare såfremt litteraturen serveres i Verk. Og det gjør den ikke. Det finnes en litterær tilstand før kulturen etablerer Verket. Verket er en tvangstrøye og en munnkurv vi lesere, særlig de som tolker framfor å lese, setter på boka så den slutter å sprike og skrike, slik at vi kan legge den fra oss og kysse mestringsfølelsen.

Dette er andre gangen jeg bruker ordet skrike i denne teksten. Først skriver jeg positivt om at Barthes unngår en skrikende tekst, og så skriver jeg negativt om det jeg mener er en systematisk fortielse av skrikende tekster. Bruken av det, i litterær sammenheng, sjeldne verbet dukker opp to ganger over to sider, og er ikke konsekvent brukt. Denne inkonsekvensen er et godt eksempel på det jeg over kaller provoserende dynamikk, og kan produsere mistanken om at de to har en hemmelig harmonisk tilværelse hinsides resonnementets overfladiske gang. Og mens jakten på Verket bærer fortolkeren inn, ut, opp eller ned i det hinsidige, blir stemmen min og det resonnementet jeg faktisk prøver å føre bare mer og mer utydelig. Her ligger det en påstand om at det skjønnlitterære likner det prosaiske i leseprosessen. Verklesningen er virksom også i denne teksten. Også her søker vi en koherens mellom elementene.

Når gåten finner verken løsning eller konklusjon kan alltids «tilfeldig» selv bli en konklusjon. På samme måte som en sånn løsning er å ikke ta lærdom av sitt eget «tematiske funn» hos Robbe-Grillet (temaet er fravær av tema!), er tolkningen og anstrengelsen overflødig da den bare etablerer at det ikke finnes skatter på havbunnen. Etter denne omveien etterlater vi verdien i de singulære hendelsene hos Robbe-Grillet og resonnementet jeg fører på overflaten i denne teksten. Da jeg brukte ordet skrike to ganger, var det fordi jeg skrev om to helt forskjellige typer skrikende tekster, i helt forskjellige sammenhenger og på ulike tidspunkt. Og det får meg inn på hovedpoenget mitt: Tekster kan være schizofrene.

Dersom hodeskallen til Hamlet ikke er kodet eller noen form for utspekulert komponent, men tvert om negerer stykket som helhet, befinner vi oss i alternativ 3). Hodeskallen bringer Hamlet inn i en avstikker; ikke en omvei, men en utvei, en fluktrute ut av hermeneutikkens helhetskrav. Scenen er et fragment, en avbrytende tanke, tilfeldig og fordummende, og noe som kan nærme seg Barthes’ begrep om fotografiets punctum. Hamlet er en schizofren tekst og altså ikke et Verk.

Gilles Deleuze skriver i «Letter to a Harsh Critic» at det finnes to måter å lese en bok på: Den ene forstår boka som en boks, den andre forstår den som et tannhjul. Boksen er psykoanalysen, som opplever den fortrengte og hemmelige traumen som verdifull. Tannhjulet ser boka som en «begjærsmaskin», som enten virker eller ikke virker på leseren. (Deleuze 1995: 7) I Deleuzes forfatterskap klandres psykoanalysen og boksen for stort sett alt som institusjonaliserte litteraturtenkningen og reduserte litteraturen. I Kafka: for en mindre litteratur skriver Deleuze og Guattari at de føler seg som fanget i et revehi hvis ganger er utgåtte og presset over Kafkas tekster av trettende psykoanalyser. Fluktruten graver de selv, i protest og med «forelskelse». På overflaten ser de en annen Kafka enn den tunge, anstrengte og storbyskremte. Det dype billedspråket har forsvunnet: Forvandlingen er ikke lenger et bilde på Gregors ubevissthet, men en «bliven-bille». Billen er ikke retorisk, men et faktum. På overflaten finner Deleuze og Guattari glemte, og ikke fortrengte, «intensiteter», altså verdier som finnes på overflaten og i det perifere—ikke i dybden og i det samlende. Intensitetene konfronterer leseren direkte, som i en slags slapstickestetikk der motiver og handlinger tilsvarer kroppslighet, erigert eller kravlende for eksempel. Ved siden av denne virkningen slår intensitetene ut i politisk satire. Heller enn at pornobladene på dommerens bord i Prosessen betegner et forfall, er pornobladet mer presist selve forfallet. Pornobladet er ikke ironisk, men komisk.

I Kafka finner altså Deleuze og Guattari momenter som volder en utside. Teksten springer ut i det ekstralitterære, støter mot virkeligheten, og volder ikke lenger det interne, med mindre den militante leseren Verkliggjør teksten i all kunstighet. Det å forestille seg at den interessante intrigen ikke ligger mellom to interne tekstmomenter, men mellom teksten og virkeligheten, er litt som å tenke seg en virksom kropp uten organer, skriver Deleuze i «Letter to a Harsh Critic». Men baserer man seg ikke samtidig på at et internt oppgjør i teksten allerede er gjort dersom en leder teksten som helhet, altså Verket, ut i virkeligheten? Det er dette jeg ikke helt forstår med Deleuze. Samtidig som han virker opptatt av den «forelskede leseren», som i min oppfatning bare er en annen måte å si skrivbar tekst, det fragmentariske og perifere, anser han gjerne et helt forfatterskap som én diskurs, og klarer liksom ikke helt å befri seg fra metafysikken. På den ene siden er prosjektet til Deleuze å «deterritorialisere» teksten, altså å finne verdier som gjennom psykoanalysen har blitt perifere. Dessuten er det Deleuze som har vekket min interesse for skrivende schizofreni når han betegner skrivingen med Guattari som ikke bare todelt, men mangedelt fordi de hver for seg allerede er varierte individer. (Deleuze 1995: 7) På den andre siden ser han teksten som en postulert strøm, og ikke en katalysator for mange strømmer. Kanskje er det Deleuzes kamp mot psykoanalysen for å skape anerkjennelse for tekstens «utside» som er viktig.

Jeg finner likevel en farlig fellesnevner mellom boksen og tannhjulet, og det er at de to lesemåtene er like opptatte av å knytte sammen tegn. Hvis teksten er en boks, forutsetter vi allerede at teksten er helhetlig og innkapslet. Hvis teksten er et tannhjul har det seg på samme måte, bare på overflaten. Hva om vi snakker om den psykoanalytiske boksen som bare ett tekstmoment, skjønt sidene nødvendigvis er ustabile og flyktige, og at teksten dermed er et uendelig antall bokser. Den metafysiske fella blir da om vi åpner to separate bokser i den tro at vi kommer til å finne et hemmelig ormehull som knytter dem sammen. Ute av boksen har vi i det minste en viss flyt i luftrommet. Men betyr det da at teksten kan være emne for ett virke og én effekt? Er permene i en bok så tunge at alt det skrevne nødvendigvis forhandler med og påvirker hverandre? Jeg tror ikke det. La oss titte på en liten bit av teksten til Signe Holm Pedersen fra dette nummeret.

II
Bål i haven, sommerferie, ’98: Min far har valgt pladen med en surfer på coveret.
Musikken spiller højt ud af stuedøren. Min mor har hældt helligvand på bålet. Hun vil
gerne heale mig, før vi rister skumfiduser. Gløderne minder mig om Onkel Joakims
møntbassin. Man kunne bade i dem.
Vi spytter i bålet, fordi lyden er tilfredsstillende.

Passasjen pendler mellom to konseptuelle ytterpunkter, det varme og det nedkjølende. Som med hodeskallen til Hamlet forsvinner nærværet av platen, marshmallowsene, Onkel Skrue og pengene hans når essensene deres, det i dem som kan konnotere en av de to polene, suger til seg all verdi. Hvert tilføyde element modifiserer og modifiseres av det foregående. Men hva med stuedøren det kommer høy musikk ut gjennom? Det er ikke pendelbevegelsen, men den dumme nøytraliteten i stuedøra som skaper en provoserende dynamikk, og som skal tolkes, tappes og tvistes ganske lenge før den lar seg plassere sammen med de andre tilfangetatte motivene i Verklesingen. I Signes tekst ligger det et overskudd av mening. Verket blir sprettet opp, men ikke av pengebassenger eller helligvann, for disse er bare omveier. Det er stuedøren, eller den tilfredsstillende lyden, som slår sprekker i Verket. En skulle tro at denne lesingen var noe sånt som en fjernlesning. Men jeg leser nært. Skjønt, jeg gjør en lesing, og ikke en lesning. Jeg lar ikke de fire første linjene determinere og begrense den femte. Finnes det verdi i denne linja hvis vi løsriver den fra helheten? Ja, fordi lyden får fokus og blir det tilfredsstillende, ikke et eller annet møte mellom vann og ild.

Jeg tror at forestillingen om Verket fungerer reduktivt på litteraturen, og det på to måter. Verket knytter seg til et syn på litteratur som ser tekster som selvtilstrekkelige verdisystemer. For å få arbeidsro må interessen for de interne forhandlingene avvise både emigrerende tegn, tekst som vil ut av Verket, og immigrerende, virkeligheten som vil inn. Hvorfor kan vi ikke tillate oss arbeidsro og klemme ut rikdommen som finnes i Verket først, som om det var autonomt, for deretter å åpne teksten opp for virkeligheten? Fordi Verket ustanselig lekker. Å løsrive det interne dramaet fra all slags form for ytre virkelighet vil forme de semantiske feltene til noe de ikke er. Som Arne Melberg skriver om i essayet «Litteratur som verk och som verksamhet»: I Celans diktning trenger diktningsituasjonen, Holocaust, inn i verket og blir talende, en medvirkende, rystende faktor, og ikke bare en slags litteratursosiologisk betingelse. (Melberg 2002: 107)

I tillegg er Verklesningen reduserende fordi den gjør de interne forhandlingene eller tekstens indre intriger nødvendige og avgjørende. Må teksten krangle med seg selv? Det er litt typisk at jeg betegner tekster som schizofrene. For vi behandler jo ofte tekster som om de er syke, at de lider av schizofreni. Lesningen helbreder teksten. Eller, lesningen medisinerer teksten. For når vi leser en bok om igjen er sykdommen like reell. Hva om teksten ikke er schizofren, men frisk og bare mangfoldig? Litt uavhengig av denne sunn/frisk-metaforen, tror jeg på en litteratur som er klarert for slike bestemmelser som Verket. Hvis vi må ty til lesningen, den tungdrevne hermeneutiske forsoningen, for så å finne verdi i teksten, er det fordi vår kulturelle innstilling gjør oss intolerante (teksten er «en annen», men kan vi forestille oss at den er «mange andre»?) og fordi vi ønsker å ta livet av teksten. I Fragmenter av kjærlighetens språk ønsker ikke Barthes å skrive en kjærlighetens typologi, men å «tale den forelskedes språk». (Barthes 2003: 6–7) Metoden for å fremstille kjærligheten springer ut av et ønske om å forstå fenomenet i levende bevegelse og ikke i et stivnet øyeblikk. På lignende måte forestiller jeg meg at litteraturen på sitt mest verdifulle er når den er på sitt mest levende og frisk-schizofrene. Denne tilstanden er overordnet i all moderne tekst, og fortjener å bli studert. Hvordan skal vi studere «fragmentert helhet» som jo schizofren tekst er?


Litteratur:
Barthes, Roland. 2013. How to live together: novelistic simulations of some everyday spaces. [fransk orig. 1977] Overs. Kate Briggs. Columbia University Press, New York.
Barthes, Roland. 2001. Det lyse rommet. Tanker om fotografiet. [fransk orig. 1980]. Overs. Knut Stene-Johansen. Pax Forlag, Oslo.
Barthes, Roland. 2003. Fragmenter av kjærlighetens språk. [fransk orig. 1977]. Overs. Knut Stene-Johansen. Spartacus Folag, Oslo.
Deleuze, Gilles. 1995. «Letter to a Harsh Critic» i Negotiations: 1972–1990. [fransk orig. 1973] Overs. Martin Joughin. Columbia University Press, New York.
Deleuze, Gilles. 1994. Kafka: for en mindre litteratur. [fransk orig. 1975]. Overs. Knut Stene-Johansen. Pax Forlag, Oslo.
Melberg, Arne. 2002. «Litteratur som verk och som verksamhet» i Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 5 (2). (ss. 102–112). Universitetsforlaget, Oslo.


Publisert

i

av

Stikkord: